Jeremy Ivey - The Dream And The Dreamer

Ja, da er det bare å heise hvitt flagg. Sjappa var ikke helt stengt for i år likevel. For jammen oppdaga jeg ikke at Jeremy Ivey, ektemannen til Margo Price er ute med debutalbum. Og de med god hukommelse vet at jeg mener at Margo Price er noe av det aller, aller ypperste som finnes på countryfronten over dammen for tida. Hennes to album fra 2016 og -17 står som ei påle som noe av det beste som er utgitt i sjangeren dette tiåret (og hvorfor jeg "bare" ga 5,5 til nr. 2 er for meg fortsatt ei gåte). Men hvorsomer, når gemalen Ivey i en alder av 40 er ute med debutskive som soloartist og der hans bedre halvdel har hatt en finger med i produksjonsprosessen, da ble fristelsen for stor: Jeg måtte finne ut hva han hadde kokt ihop.

Det er ni låter på 32 min., og igjen kommer jeg i den situasjonen at det egentlig er hipp som happ hva jeg presenterer, for dette er så variert og så bra. Det er også til tider underfundige og gode tekster, som i åpningssporet Diamonds Back to Coal der Ivey stiller spørsmålene: "Is this the land that we borrowed / is this the land that we stole?"

Denne videoen sier egentlig mer enn tusen ord i all sin absurditet. Den sammen med musikken får meg til å tenke på alt som er galt i det moderne samfunnet vi lever i. Og at vi ikke lenger lar oss sjokkere. Når vi ser et barn som sitter i et bur ved fortauet går vi bare forbi.........

Falling Man er i et mer roligere landskap og også med en meget bra tekst. Her hører jeg at det er litt Beatlesaktig over musikken, og at Ivey har en meget behagelig og følsom stemme som gir låtene den ektheten de fortjener og skal ha.

Story Of A Fish står og stamper litt før den etterhvert blir en mektig balladelåt med nydelig koring. Gina The Tramp begynner akustisk og utvikler seg etterhvert til en herlig balladesak med ditto herlig mannskoring. Margo Price kan ikke dy seg for å være litt med på vokal i enkle og musikalsk lystige Greyhound:

Worry Doll er en slentrende låt med en underfundig tekst med verselinjer som: "I've given everything/ Said the puppet to the string / I used to feel like dancing / Now all I do is swing".  Laughing Willy begynner med "Laughing Willy / Can't I buy a smile" og viser igjen at Ivey er rasende god til å lage uventede vendinger og gode poenger i tekstene sine.

Tittelsporet The Dream And The Dreamer avslutter plata og begynner som skivas eneste pianobaserte låt før den utvikler seg til en aldeles rå sak. Om drømmen og drømmeren som ikke er helt enige. Begynner med: "The dream and the dreamer, they fought like hell / They lived together in an old hotel / The dreamer wanted love, the dream wanted time / They ran out of both back in ’89".

Det er en unik følsomhet i denne låten som virkelig tar meg, og jeg blir berørt av historien om drømmen og drømmeren og jeg håper inderlig at det går bra med de, som Ivey også uttrykker helt på tampen.

Og igjen har jeg altså funnet gull og jeg sitter igjen med gåsehud, spesielt etter å ha sett videoen til Diamonds Back To Coal, som understreka budskapet i låten på en nærmest skrekkelig måte. En av de låtene som har berørt meg mest i år.

Karakter: 6.

Oppsamlingsheat - Garrett T. Capps, Leslie Stevens, Kim Lenz, Casey Donahew

                                           

Jeg har kommet i den situasjon at jeg har noen plater plater jeg har hørt en del på, og som jeg normalt sett ville ha omtalt i egne artikler. Men så er det denne julekvelden som hvert år kommer like overraskende på kjerringa. For meg er det årets slutt og hvordan jeg har valgt å oppsummere året som gjør at jeg må gå til det skrittet å ta et lite oppsamlingsheat. Skrive litt om alle disse platene, slik at de også får bli med når jeg skal sette opp status. Så da er det bare å sette i gang:

Garrett T. Capps - All Right, All Night

Enda en representant for det vibrerende "Texas Music Scene", der han er i godt selskap med bl. a. Flatland Cavalry, Cody Jinks og  Aaron Watson. Dette skal visstnok være den andre skiva i en trilogi, uten at jeg har hørt den første.

Musikken her er fengende country, på alle ni låtene er det et driv i som jeg liker. Det er lekent, og det er mange gode historier Garrett T. Capps forteller. Jeg vil bl. a. trekke fram de to siste av de ni låtene, Oblivion og 7 min. lange Brand New Dance som altså er uvanlig lang til en countrylåt å være, og med skikkelig dramatiske effekter.

Min favorittlåt er imidlertid Sunday Sun, og det er den jeg presenterer her:

Karakter: 5,5.


Leslie Stevens - Sinner

Det er ikke mye jeg vet om Leslie Stevens, men utifra Spotify er hun ute med sin 2. album nå med "Sinner". Dette er americana som penser litt innom country. En særegen stemme som kan minne litt om Marianne Faithfull til tider. Det er mange spennende låter her, spesielt synes jeg de fire første, Storybook, 12 Feet High, Falling og Depression, Descent er fine og godt oppbygde låter. Så kommer et par låter som ikke tar meg helt før det blir riktig bra på slutten igjen. Der har jeg valgt ut Sylvie som låten jeg vil presentere Leslie Stevens med:

Noe sier meg at dette er en sterk historie uten at jeg skjønner den 100%. Men det er en låt som gir meg gåsehud og som Stevens formidler på en fremragende og unik måte.

Karakter: 5.


Kim Lenz - Slowly Speeding

Så har vi rockabillydronninga Kim Lenz som har gitt ut plater i snart en mannsalder. Og jeg synes det er kult og imponerende at en artist som Lenz klarer å holde en så i utgangspunktet gammeldags sjanger levende og moderne. For det gjør hun til tider med glans på denne skiva. Javel, noen få dødpunkter er det, men når dramatiske Bogeyman starter det hele slik at jeg får følelsen av at ja, dette er rockabilly anno 2019, så blir jeg litt hekta.

Beste låten synes jeg er Percolate (hva nå enn det betyr har jeg ikke sjekka......),  en aldeles herlig låt:

Karakter: 4,5.


Casey Donahew - One Light Town

Så til slutt har vi Casey Donahew, en countryrocker som har gitt ut skiver jevnt og trutt siden 2005. Jeg synes mye av det som er på denne skiva går i samme duren og han har litt den samme framtoninga som artister du har tolv av på dusinet over dammen. Men så glimter han til på enkelte låter, som da gjør at han akkurat klarer å lande på den positive sida hos meg. Mye av æren for det går til Thank God It's Raining som treffer meg rett i hjertet av rent personlige årsaker. Skal ikke utdype det her, anna enn at dette er en perle som skinner på dette albumet:

Karakter: 4.


Vel, dett var dett! Nå stenger jeg sjappa for 2019 hva album angår, men skulle det dukke opp ei skive som velter om på min topp slik jeg ser den nå så må jeg sjølsagt gjøre noe......

Uansett, plana nå først er å kvalitetssikre låtlista mi for 2019. Der har jeg rundt 90 låter, som jeg da skal presentere 10 i slengen og bli ferdig litt før nyttårsaften. For jeg må jo avslutte med lista over det jeg synes er de beste albumene jeg har hørt i år. Så jeg må også bruke tid på å kvalitetssikre den lista. Det blir i høyeste grad ei musikalsk jul her i gården!

Michaela Anne - Desert Dove

Her har jeg begynt å få et lite bilde av hvordan min liste over Årets album vil se ut fra toppen av, og så kommer det altså inn et par skiver midt på oppløpssida som forpurrer hele greia...... Ikke minst denne, det 3. albumet fra amerikanske Michaela Anne. En artist som debuterte i 2014 med "Ease My Mind" og fikk fort mye oppmerksomhet. "Bright Lights and the Fame" kom to år senere og i fjor gjorde hun det litt motsatte av standarden, hun flytta fra Nashville og til California før hun starta innspillinga av dette albumet.

Med seg har hun musikere som bl. a. har spilt med Dwight Yoakam, Jim Lauderdale, Margo Price og Kacey Musgraves og på produsentsida har hun bl. a. Sam Outlaw, som jeg har skrevet om før. Og disse inspirasjonene høres, men det er ikke bare det, Michaela Annes talent skinner også kraftig igjennom. Så kraftig at dette er et album som har bergtatt meg med et særegent lydbilde, med uhørt vakre harmonier og en en fløyselsmyk og henførende stemme. Hør bare her på One Heart, sjøl om denne liveversjonen lydmessig sett kunne vært bedre:

Det er utrolig vanskelig å velge ut noen, for alle låtene er bare helt nydelige. Men det er likevel tre som står helt ut, først Tattered, Torn and Blue (And Crazy), en unnskyld uttrykket drittøff låt.

Egentlig er det noe nytt og uventa som krydrer nesten hver eneste av de 11 låtene på skiva. Lydbildet som er på ovennevnte låt finnes ikke på noen andre, og det samme kan sies om Somebody New:

Så har vi tittelsporet da. Vakrere sang har jeg rett og slett ikke hørt i år, punktum! Dette er bare ren nytelse fra start til slutt:

Jeg kan høre litt Emmylou Harris hist og her, og at Michaela Anne har potensialet til å bli like stor er helt sikkert. Jeg blir ihvertfall tatt med på en musikalsk reise der jeg sitter igjen med en uendelig indre ro. Til slutt tar jeg med I'm Not the Fire:

Jeg skal ikke foregripe noe, men at dette er ei skive som alvorlig snuser på en pallplass på lista over Årets album hos meg er ihvertfall helt sikkert. Innertier de luxe, ferdig snakka!

Karakter: 6.

Caroline Spence - Mint Condition

Dette er også ei plate jeg seint har kommet over, den ble utgitt så tidlig som 3. mai. Men den fortjener likevel å bli skrevet om for dette er behagelig god musikk fra en artist som lager en helt spesiell vakker stemning med sangene sine. Dette er Caroline Spences 3. album og broroarten av låtene er av det litt rolige slaget. Men noen ganger trøkker Spence litt ekstra til, som på åpningssporet What You Don't Know:

På Angels or Los Angeles er det langt mer neddempa, og dette er skivas nydeligste spor. Jeg er blitt forelska i denne perlen her:

Det er som sagt noe med den steminga Spence klarer å videreformidle som gjør denne plata sterk. Hun har dessuten en inderlighet i stemma som tar meg og som gjør at jeg tror på det hun formidler. Det er en inderlighet som er rett ut betagende. Spesielt på Sit Here And Love Me er det den som bærer låten:

Long Haul er mer uptempo og Spence viser at det også er noe hun behersker godt. Her er dog en akustisk liveversjon, fungerer meget godt i den tapningen også:

Tittelsporet avslutter et album med 11 låter og der har Spence fått med seg ingen ringere enn Emmylou Harris:

Alt i alt et solid album fra Caroline Spence. Det er et par av de rolige låtene som ikke helt tar meg, men det forringer ikke det faktum at dette er ei plate jeg er blitt glad i. Og Angels or Los Angeles har fått plass på min liste over Årets låter, som jeg skal offentligjøre senere i desember.

Karakter: 5.

Purple Mountains - Purple Mountains

David Berman er, eller rettere sagt var mannen bak navnet Purple Mountains. Han var en av grunnleggerne bak indierockbandet Silver Jews som eksisterte fra 1989 til 2009, og han var eneste medlem som var med hele tida. Et band som ga ut seks album og som bortsett fra sine fire siste år turnerte lite. Berman var også en poet som ga ut to bøker og han var også en tegner.

David Berman gjorde comeback som Purple Mountains med et album som kom ut 12. juli i år. Det var et comeback etter at han i januar 2009 annonserte at han ville trekke seg ut av musikken og Silver Jews hadde sin siste konsert 31. januar -09. Hovedgrunnen til at Berman trakk seg ut fra musikken var ønsket om å prøve å finne en måte å gjøre godt igjen den skaden han følte at hans far hadde påført det amerikanske samfunnet. Richard Berman er en kjent lobbyist for bl. a. tobakk- og alkoholindustrien, og har bl. a. vært sentral i kampanjer for våpenrettigheter, mot fagforeninger, mot en nedre grense for minstelønn og mot miljøorganisasjoner. En fagforeningsaktivist kalte han kort og godt for "Dr. Evil". David konfronterte faren rundt 2006 og forlangte at han skulle avslutte sin virksomhet, noe faren avslo. De hadde ikke kontakt etter det.

Det er noe av bakteppet til artisten David Berman, som altså i år annnonserte sitt comeback under navnet Purple Mountains. Album ble gitt ut 12. juli og turné ble planlagt. Men 7. august døde Berman for egen hånd. Og når jeg lytter på plata så er det lett å tenke seg at dette er et tragisk frampek på hva som skulle skje. For den åpner med That's Just the Way That I Feel:

"The life I live is sickening" synger Berman og setninga senere i låten "But his kind of hurtin' won't heel" peker nok på faren. Musikken er til tross for flere triste tekster faktisk fengende. Berman er ikke den første som lager fengende musikk til triste tekster og når vi vet hans skjebne så blir den levende musikken et enda større paradoks. Og når neste låt heter All My Happiness Is Gone og musikken er om mulig ennå mer fengende så blir det så det nesten går kaldt nedover ryggen på meg:

Det er variert musikk og Berman viser at han hadde et stort musikalsk talent og at han beherska flere stilarter. Stemmen er ikke den største, men som med Tom Waits og Ole Paus så betyr ikke det noe. Du bryr deg ikke om det fordi det blir en del av det musikalske uttrykket på en måte. Og det hele er så sterkt levert at du blir revet med, ihvertfall blir jeg det.

Da han døde var Berman separert fra sin kone Cassie som også var med de siste årene med Silver Jews. Etter hva jeg har forstått hadde det greit forhold sjøl om de var separert, men Darkness and Cold henspeiler nok på det havarerte ekteskapet:

Det er to mer neddempa låter på skiva, Snow is Falling in Manhattan og Nights That Won't Happen. Sistnevnte er den som gjør størst inntrykk og også denne sangen tolker jeg som et varsel om det som skulle skje. "The dead know what they're doing when they leave this world behind". "When the dying's finally done and the suffering subsides / All the suffering gets done by the ones we leave behind".

Jeg klarer ikke helt å skille musikken fra det som ble David Bermans skjebne, og det gjør det litt vanskeligere for et følelsesmenneske som meg å vurdere plata og musikken på en noenlunde objektiv måte. Men sjøl uten det triste bakteppet så må jeg si at dette er musikk som henfører. Musikalsk sett er det nesten ikke et dødpunkt på skiva. Harmoniene er vakre og Berman og hans medmusikere gir meg stemningsfull og vakker musikk. Så om Bermans comeback ble aldri så kort så var det stor musikk han ga verden på sin siste skive.

Og avslutningssporet Maybe I'm the Only One For Me, som virker å ha vært skrevet basert på observasjoner under en ferietur kan jeg kjenne meg godt igjen i. Jeg avslutter snart det året jeg har tilbragt mest tid i mitt eget selskap. Og jeg har funnet at det ikke har vært så verst, og derfor kan jeg nikke gjengjennende til det Berman beskriver her. Og det er befriende med en sang her der tankene om hans endelikt ikke trer fram:

Denne låten har et tydelig countrypreg og er et bevis på den variasjonen som er i musikken på dette albumet. De andre låtene er også nydelige, I Loved Being My Mother's Son viser at han heldigvis hadde et godt forhold til sin mor. Margaritas at the Mall, She's Making Friends I'm turning Stranger (som jeg også tolker i forhold til det havarerte ekteskapet) og Storyline Fever er også hver på sin måte perler.

Til slutt må jeg takke den eminente musikkbloggen Dust of Daylight, uten de hadde jeg ikke kommet over David Berman og Purple Mountains!

Karakter: 6.

Chuck Mead - Close to Home

Dette er ei plate som ble gitt ut for et halvt år siden og som lenge har ligget på lista over album jeg skal høre på, men det er først nå at jeg har klart å prioritere den. For å plassere Chuck Mead må det nevnes at han var en av opphavsmennene bak det alt. countrybandet BR5-49 som hadde størst suksess på slutten av 90-tallet. Bakersfield, western swing, rockabilly og 50-tallets honkytonk var blant BR5-49's inspirasjonskilder. Bandet er i dvale og Mead satser nå på en solokarriere der dette er hans 4. fullengder.

Og at Mead holder seg i samme landskapet som sitt gamle band er tydelig. Det begynner med rocka Big Bear in the Sky som både musikalsk og tittelmessig minner meg om 50/60-tallet. Deretter kommer I'm Not the Man for the Job som er en liten humørpille av en låt. Den er så retro som den kan bli, og jeg blir både undrende og glad over at det er artister som fortsatt spiller inn slik musikk i 2019:

Daddy Worked the Pole er en morsom hyllest til foreldregenerasjonen, dette er det jeg vil kalle old school rock'n roll:

Som en skjønner så er dette rimelig hardcore retro, og for å holde på med slik musikk må du ha en genuin kjærlighet til det du holder på med. For dette er egentlig kulturbevaring og det er flott at Mead er med og sørge for at dette er musikk som ikke går i glemmeboka. Jeg opplever at kjærligheten til denne musikken gjennomsyrer plata og det gir meg mange gode opplevelser. Det gjøres enkelt og som det heter i reklamen så er ofte det det beste. Så også i tittelsporet:

På The Man Who Shook the World er det tilbake til den gode gamle rocken:

Til slutt tar jeg med Billy Doesn't Know He's Bad om en gutt som ble mishandla som barn og som ble ei god gammeldags bølle fordi han visste ikke om annen måte å behandle mennesker på.

Det er 11 låter på et album som får smilet fram hos meg. Som nevnt synes jeg det er godt at vi har artister som Mead som fremdeles holder tradisjonell musikk i hevd og som gjør det med kjærlighet og varme. Det er noe å like ved alle låtene her og jeg må vel bare sparke meg sjøl for at jeg ikke tok meg tid til et dypdykk ned i denne skiva før nå.

Karakter: 5,5.

Judy Collins & Jonas Fjeld med Chatham County Line - Winter Stories

Foto: Vox Records

Jonas Fjeld og hans trofaste amerikanske kumpaner på bluegrassfronten, Chatham County Line har slått seg sammen med folkdronninga Judy Collins (kjent bl. a. for Send in the Clowns) og laget et album med sanger som passer for vinteren. Plata er spilt inn i ei nedlagt kirke i Chatham County Lines hjemstat North Carolina, ei kirke som nå er omgjort til et studio.

Plata åpner med Northwest Passage der både Collins, Fjeld og en av gutta i CCL bidrar på vokal:

Det som slår meg først og fremst er Judy Collins' klare stemme som aldeles ikke har gitt etter for tidens tann. En kan lett høre på mange sangere at de har nådd skjels år og alder, men det kan ikke høres på Collins på at hun har runda 80. Et meget godt eksempel på det er hennes egen Mountain Girl:

Det som også gjennomsyrer denne skiva er den musikkgleden som disse erfarne artistene legger for dagen. Det er tydelig at dette er et skikkelig overskuddsprosjekt som har gitt de mye å glede under innspillinga. Jonas Fjeld har også i høyeste grad bidratt til skattene på skiva med sin Engler i Sneen, som her framføres både på norsk og engelsk og med tittelen oversatt til engelsk. Det er en annerledes versjon enn den Fjeld og Hilde Heltberg har gjort udødelig, her er det mer countryprega med lapsteel og det fungerer meget bra i mine ører. Judy Collins er ikke ukjent med denne låten, hun har spilt den inn på et julealbum før:

De har også tatt for seg en annen klassiker, Highwaymen. Jeg hadde kanskje sett for meg at Fjeld og Collins hadde delt på versene her, men det er kun Collins som har hovedvokal. Når det er sagt, det gjør hun aldeles vidunderlig

Siste sang jeg tar med er både nydelige og heftige Bury Me with My Guitar On:

Dette er et album der jeg blir smitta av den musikalske gleden som artistene gir meg. Det er tydelig at her er en gjensidig repsekt for hver enkelts talenter. Ikke alle låtene tar meg 100%, men her er såpass mye bra at jeg trygt kan gå inn i vinteren med dette som akkompagnement. Jeg vil også trekke fram hvordan det varieres med ulike stilarter, noe jeg synes de kommer meget godt ut av. Nevnes må også Collins' faste kapellmester Russell Walden som på de fleste låtene bidrar med eminent pianospill.

Karakter: 5.