Dette er Terje Espenes' andre album på norsk på litt over et år. I fjorårets Røtter tok han grovt sett for seg hva det er som gjør oss til den vi er i dag. Dette albumet her er en hyllest til arbeidsfolk gjennom historier om deres opplevelser og drømmer i hverdagen. Espenes forteller i presseskrivet at han nordpå vokste opp med arbeidsfolk rundt seg, bønder, fiskere, snekkere, ja, i det hele tatt alle typer håndverkere. Mennesker som levde av det de fikk til og skapte med sine hender. Og som jeg kan kjenne meg igjen i som oppvokst i en familie der min far var sveiser på et skipsverft i Molde og klubbformann da de på noe merkelig vis gikk konken på begynnelsen av 90-tallet.
På fritida er bilen en kjær eiendel, noe du har arbeidet og slitt for. Som en svart Mustang. Jeg husker fra min barndom og de 2-3 årene jeg hadde bildilla. Da var jeg fascinert av Ford Mustang. Mest av alt grunnet navnet, jeg syntes ordet Mustang var så kult. Så det var mer navnet enn utseendet som fascinerte meg, sjøl om bilen også visuelt var stilig. Og i låten Svart Mustang får vi nettopp historien om hvor stort det er å slippe ut denne praktbilen om våren, og å kunne frakte sin kjære i den. Kan i parentes nevne at Espenes ikke er den eneste som har prist Mustangen i år. Det har også det finske bandet Younghearted med sin Mustangi II, en oppfølger til åpningslåten Mustangi som jeg kåret til Årets album i 2022. Men her altså, Terje Espenes' hyllest til Mustangen:
Som på forrige album er det en del melankoli over mange av låtene. Og stort sett klarer Espenes også her å løfte de melankolske låtene til noe som sitter inne i meg. For melankolske låter trenger jeg mer tid for at de skal sitte hos meg, og da må artisten gjøre en jobb for å overbevise meg om at dette er noe jeg må ta med meg videre. Men når det er sagt, det trengtes ikke på Mor di ska danse på enga. Da jeg hørte den første gang traff den meg tvert. Om han som beroliger sitt barn med at han i morgen skal skaffe penger, og da skal hun få se sin mor danse på engen igjen. Men så kommer slutten på låten, og det viser seg at pengene ikke skal hentes som lønn for hardt arbeid. Og da skjønner du at sjansene for at lovnaden holder er langt mindre ... Dette er den av de melankolske låtene som gjør størst inntrykk på meg.
Kniven er en annen låt som gjør inntrykk, og er den mest dramatiske låten på denne skiva. Om familiefaren som reiser ut mange måneder på båten og som ber eldstemann av ungeflokken om å passe på sine søsken og hjelpe sin mor. I skjulet er en skarp kniv som nærmest er en hellig gjenstand. Da en vandrer kommer til gården og ber om husly en dag eller to blir gutten mistenksom, finner kniven i skjulet og legger den under puta. Her vil jeg spesielt trekke fram den mørke, spenstige gitaren som på en effektiv måte bygger opp under dramaet i teksten. Samt et lengtende instrumentalparti før siste verset for å understreke ennå mer drama. Utsøkt laget!
Tittellåten Bondesønn er en verdig avslutning på plata, om det å vokse opp på gård med en hardtarbeidende far og de spor det setter i en gutt som vokser opp og ser farens harde innsats for å gi ikke bare sin egen familie mat på bordet.
Men det er flere låter her som setter sine spor. Åpninga med Arbeidshender setter en fin standard for platas tematikk. Det stille mørke vannet får meg til å se for meg en legendarisk scene fra filmen De dødes tjern når Espenes beskriver en person som forsvinner i skogen og der sporene peker mot det mørke vannet. Bryllupsdagen, som du får et hint om kanskje ikke endte så bra.
Kanskje er det vel mye melankoli her, men samtidig er det et alvor over mange av tekstene som gjør det helt naturlig at det blir sånn. Et stort ankepunkt er det uansett ikke fordi igjen klarer Espenes å formidle de sterke følelsene som ligger i mange av tekstene på en måte som gjør inntrykk, som gjør at du husker låtene og hva de dreier seg om. Dessuten ligger det mye håp her. Håp om at alt det harde arbeidet skal få en god belønning der framme. Og uten håpet kan ikke et menneske overleve i lengden.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar