Olav Risan - Making up for last time

Olav Risan er et nytt navn for meg, men han har bakgrunn som vokalist og gitarist i bandet Drolsum Stasjon. Der har norsk vært språket, men nå når han går solo er det engelsk som gjelder. 

Og sjøl om jeg ikke har hørt Risan før så føltes det litt fremmed ved første lytt at han synger på engelsk. Men han har overvunnet meg, for mye av musikken er så fengende og humørfylt at skepsisen til engelsken har forduftet.

Han starter med den litt over 2 min. korte humørpillen Slowly swinking in, som bærer bud om at dette er gode nyheter for en som er glad i musikk som fengeropg som det er litt fart og energi i.

I Life is what you get tar Risan en sving innom countryen gjennom at en steel er en del av lydbildet, og det er alltid kjekt for en som er glad i god country.

Fall er også en fengende godlåt der Risan fastslår i starten at gode ting manifesterer seg på mange merkelige måter, og det kan jeg relatere til bl. a. når det gjelder å oppdage ny musikk. Der har jeg mange ganger oppdaga nye gode artister på ren slump, som at mobilen i lomma har reagert på en tilfeldig berøring slik at når jeg åpna den kom jeg rett inn på en ukjent artist på Spotify som viste seg å være bra. Så dette er en hyllest til de små tilfeldighetene i livet som gjør at vi får gode opplevelser.

Musikeres lodd her i livet er å være mye borte fra sine kjære mens en utøver sin lidenskap og sitt yrke. Mange er de låtene som er skrevet til ære for de hjemme, og Risan viser sin takknemlighet til sin kone og sine døtre i Grateful, og også takknemligheten for at han har de i livet sitt. 

Så må jeg ta med den heftige rockeren Jesus & Joe, som også har en hysterisk morsom tekst om hvordan det kan oppleves å henge med Jesus når man er ute på byen.

I det hele tatt så er det flere fengende og humørfylte låter på denne skiva og det er egentlig bare på tittelsporet at Risan tar det helt ned. Såpass mye at den blir vel neddempa for meg i dette selskapet, men i det store og hele så er dette et album som jeg trykker til mitt bryst. Dette er musikalitet, humør og spilleglede på høyt nivå. Has Been (Wannabe) er f. eks. en solid countrylåt, mens Waiting for the world to come around er fengende herlig. Lost er en liten dose religionskritikk til ettertanke, og at den kommer rett før ovennevnte Jesus & Joe er egentlig litt genialt.

I sum så er dette blitt et av flere norske album som jeg har omfavnet denne måneden!

Karakter: 5,5/6.