Øyvind Holm fra Trondheim er medlem av Sugarfoot, en knakende godt band innenfor det vi kan kalle amerikana, der han bl. a. samarbeider med Bent Sæther fra Motorpsycho. Han har også samarbeidet med Ulf Risnes fra Tre Små Kinesere, men navnet var likefullt ukjent for meg da jeg fikk han anbefalt for en snau uke siden. På årsmøtehelga i Trøndelag fylkeslag av Norges Blindeforbund. Intet mindre.
Så nå har jeg noen dager hørt på dette albumet som kom ut 8. april, altså for tre uker siden. Og det er spennende og variert musikk. Tydelig at Holm er en musiker som liker å eksperimentere, som på åpningssporet Ghost Dance, som bl. a. har en ilter saksofon i lydbildet. En slik type insisterende saksofon jeg ikke alltid er så begeistra for. På en måte føler jeg at den forstyrrer låten, men på en annen måte så setter den en ekstra spiss på den også. Men denne låten er så mye mer, den har et av de mest spennende lydbildene jeg har hørt i år!
The Stranger er en enklere låt rent musikalsk, men er likefullt en sjelfull og nydelig sang der Holm har med seg Kristi Huke på vokal. En enkel, men virkningsfull video som understreker teksten godt.
Driftwood er en av favorittlåtene fra dette albumet der Holms noe melankolske stemme får briljere. Jeg merker at han er god på å lage stemninger, og sjøl om det er en midtempolåt så er ikke melankolien langt unna. Og det kler låten synes jeg.
Ship er også en deilig, god låt der Holm velger å ligge mer bak musikken med stemmen sin. Det at han varierer på den måten synes jeg er en styrke. Det viser at han har en stor spennvidde i sitt musikalske og vokale uttrykk. Og dette er en skikkelig fengende låt!
Kongelåten på skiva er Indigo. En låt som har mange lag, og som egentlig består av flere låter. Derfor føler jeg at jeg her blir tatt med på en reise gjennom en forundringspakke av en låt. Det er til tider musikalsk magi som utspiller seg her, for du vet aldri helt hva som venter rundt neste tone.
Det er flere godlåter her, som You Plot The Crime, som starter litt stakkato, men som likevel er det jeg vil kalle en besnærende låt. Jeg liker også ILove, Water og Travelling Through Time. Det som trekker litt ned hos meg er de tre siste låtene, instrumentalen Upheaval, Cinema og Early November. De er på sett og vis stemningsfulle, men de blir vel stillestående for mine ører.
Men det ødelegger ikke hovedinntrykket, nemlig at dette er et knakende godt album fra en musiker som tør å eksperimentere både med musikalsk lydbilde og vokalteknikk. Faktisk noe av det beste jeg har hørt fra artister med norsk pass i år! Bare så irriterende at jeg ikke fikk med meg Holms konserter på Moskus i Trondheim sist helg, men da var jeg altså i Stjørdal.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar