Kaitlin Butts - What Else Can She Do

 

Ikke før hadde jeg fordøyd det glimrende albumet til Michael Weston King, så kom Kaitlin Butts for to dager siden med et album som slo meg til bakken umiddelbart, og som har gått på repeat denne påskehelga. Det er bare sju låter fordelt på 31 minutter, men for noen låter! Det går fra reinspikka country til intens amerikana og til slutt nesten psykedeliske undertoner på avslutningssporet. Og med hver eneste låt er det en tekst som slår. Tekster med mange lag og som forteller sine viktige og såre historier. Tekster som treffer rett i hjertet, og som gjør at dette albumet er blitt en totalpakke som står ut blant de albumene jeg har hørt i år.

Jeg bare begynner med begynnelsen og it won't always be this way, med et singelomslag med bilde av en enslig hånd som stikker opp fra havet. Som åpner med Speak of the Devil and he walks. Som handler om det å leve et liv der en blir misbrukt på mange plan, men der en har det lille håpet om at det ikke vil forbli slik for alltid. Her en sterk akustisk versjon fra fire år tilbake:

Så gir Kaitlin Butts seg countryen i vold med en låt hun skrev som 18-åring under et tre på sin mors gård i Oklahoma. Der hun omskriver et velkjent begrep til Damned if I do, bored if I don't. Igjen kan det handle om det å komme seg ut av et forhold som ikke gir en noe.

Så kommer tittelsporet what else could she do. Om hun som reiser fra bygda og inn til storbyen med mange drømmer, men som sitter igjen med en slitsom 12 timers-skift jobb med å servere folk kaffe og der lønna knapt nok dekker regningene. Og som ikke kan reise tilbake da hun har brent alle de bruene hun vet om. Country blir knapt nok mer vakkert og mer sårt enn dette:

Så kommer hardtslående she's using, om det å ha en rusmisbruker i familien og all den smerten det medfører for alle involverte. Det er også en sterk akustisk versjon på YT, men jeg velger studioversjonen siden musikken understreker så godt smerten som ligger over sangen:

Avslutningssporet in the pines begynner nærmest psykedelisk og er også en låt som gjør et dypt inntrykk. Lytt sier jeg bare!

Det er bare to låter til, jackson og blood. Førstnevnte handler om et par som gets married in a fever, som i den opprinnelige Jackson. Men der kvinnen raskt finner ut at mannen hun har giftet seg med ikke er så snill som hun trodde. blood har dette sterke refrenget:

Blood, you're the jury and judge
The tie that binds, pushes and shoves
Forgives and forgets, bonds and cements
A counterfeit love
Blood, merciless flood
Draggin' my name through the mud
God awful things swept under the rug
For blood

Dette er et album du ikke vil glemme, dette er et album som du vil komme tilbake til, gang etter gang. Fordi det griper deg med all sin smerte og all sin desperasjon. Og fordi musikken er så mektig at du kan ikke la være å høre på den.

Dette er et mesterverk, punktum!

Karakter: 6/6.