For tre år siden var jeg full av lovord om Carson McHones album "Carousel", som jeg omtalte som ei countryskive som var moderne i lydbildet uten å gå på akkord med ektheten og nærheten som god countrymusikk er avhengig av.
Men på dette albumet har McHone tatt veien litt bort fra countryen og mer inn i rockens verden. Jeg liker fortsatt musikken, men at hun skulle gjøre et så totalt skifte var en smule overraskende. Samtidig så har jeg ikke noe imot artister som skifter lydbilde så lenge de fortsatt leverer god musikk.
Hawks Don't Share åpner det hele, og er for meg blitt en feelgoodlåt jeg virkelig har trengt disse ekstremt vonde dagene etter at vår tids Hitler startet krig mot et fritt og demokratisk land.
Sammen med Eurovision-låtene, som kommer som perler på en snor på denne tiden av året så er denne plata blitt mitt musikalske bolverk mot grusomhetene som skjer i Ukraina. Carson McHone har på en måte gitt meg et mentalt friminutt som jeg har søkt tilflukt i mange ganger den siste uka. Det er jo helt tilfeldig, i og med at den kom ut dagen etter invasjonen, men likevel, det har vært kjærkomment. Tittellåten Still Life gir bare med tittelen et lite håp om at det er en lysning der framme et sted, for et kontinent som holder på å bli kjørt i grøfta av en gal mann.
Og Fingernail Moon har vært låten som virkelig har gitt meg noen hardt tiltrengte friminutt for mitt indre. Den er bare helt nydelig i all sin enkelhet. Ikke minst det fabelaktige koret som er lagt til låten, og sammen med hennes følsomme stemme og den betagende musikken er dette blitt en gåsehudperle. En av de vakreste låtene jeg har hørt til nå iår.
Someone Else er en fengende låt som også trengs nå. Her kommer rockeren McHone skikkelig fram i refrenget, og jeg digger det.
Only Lovers er også en godlåt, og jeg liker ordpillet med at "We're only lovers when I'm falling in love".
Til slutt må jeg ta med Sweet Magnolia, en låt som har vokst veldig på meg den siste uken. Til å begynne med var den altfor stillferdig og nærmest et forstyrrende hvileskjær midt i albumet. Men etterhvert har jeg lært meg til å skjønne storheten i låten, nå er den blitt enda et av disse pusterommene som har gitt mitt indre noen minutters ro. Her et liveopptak fra fire år siden, og mer country enn den er på skiva.
Jeg har gitt dere seks av de 11 låtene, og i bunn og grunn de seks låtene jeg liker best. Men de andre er også fine og er med på å gjøre "Still Life" til en nydelig helhet. Et album jeg ikke visste at jeg trengte. Et album som helt tilfeldig ble den musikken som sammen med Eurovision-musikken har gitt meg hardt tiltrengt pause fra alle de vonde inntrykkene de siste ti dagene har gitt oss.
Jeg sier bare: Thank You Carson McHone!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar