Utmarken - Svåra År

Jeg har fulgt nordsvenske Mathias Gyllenhahn og hans band Utmarken siden den sjøltitulerte debuten i 2016. I 2017 kom oppfølgeren "Förfallstid" og jeg var da begeistret over den utviklinga bandet hadde tatt på disse to skivene. For de som ikke er helt oppdatert så er dette rock med meget sterke elementer av folkemusikk fra Norrland, en kombinasjon som jeg virkelig elsker.

Et 3. album fra Utmarken har jeg ventet på lenge, diverse singler har blitt gitt ut, men jeg er litt sånn at jeg vil vente til albumet kommer og "pakke opp" alt på en gang istedenfor stykkevis og delt. Og nå når det foreligger så er jeg definitivt ikke skuffet. Faktisk synes jeg at Gyllenhahn og Utmarken har tatt enda mer steg fra et album som jeg ga toppkarakter. De er en ennå mer samspilt enhet og de leverer rett og slett feiende flott folkmetal. 

De to første sporene på skiva er bare magiske og begge soleklare kandidater til min liste over "Årets sanger 2021". Tittelsporet åpner det hele, og jeg bare nyter det som møter meg:

Det er et driv og en groove her som bare tar og suger meg inn i musikken og gåsehudfaktoren er høy, kombinasjonen av heavy metal og nordsvensk folkemusikk føles uslåelig når jeg hører en komposisjon som dette. Den samme følelsen får jeg på Jaktmarker, en hyllest til Norrland. Som man ser ble låten utgitt allerede i slutten av 2018, men altså ikke på album før nå:

Ord som trygt kan brukes om Utmarkens musikk er mektig og storslagent. Men egentlig blir ord litt fattige når jeg skal beskrive musikk som går slik gjennom marg og bein som dette gjør. Og det er ikke bare Gyllenhahn, som foruten vokal også bestalter nøkkelharpe og fele som fortjener ros. Dette er en sterk enhet som ellers består av: Jörgen Wikborg (gitar), Christoffer Weidersjö (trommer), Janne Asplund (rytmegitar) og Robert Jonsson (bass).

Hedningablod er også sterke saker:

Igjen så er tematikken i mange av sangene det frie, men også strabasiøse livet i skogene og den frie naturen i Norrland. En hyllest til de som gjennom generasjoner har bygd landsdelen gjennom hardt manuelt arbeid, og en hyllest til de få som fortsatt gjør det. Som ikke gir etter for storsamfunnet. En hyllest til de som føler seg kallet til å leve sitt liv i pakt med naturen. Som det er så eminent beskrevet i Kampen är Evig:

For en som er urban og der et skritt ut til et slikt liv blir for stort så er det likevel godt å lene seg tilbake og få en liten flik av det gjennom musikken til Utmarken. En musikk som gir meg en ny repsekt for mennesker som tar det steget og lever i ett med naturen og som finner en indre ro gjennom det. Utmarken bygger på en måte en bro mellom de som lever på den måten og vi som føler oss for urbane til å ta det steget. En bro som jeg tror gir oss en større respekt for de menneskene som har tatt valget om å leve det frie livet i pakt med naturen.

Til slutt ennå en mektig komposisjon, Vindlande stiger i natten:

Utmarken gir meg drøyt tre kvarter med mektig og magisk musikk som setter dype spor i meg. Dette er uten tvil noe av det beste jeg har hørt i år!

Karakter: 6.