ESC-avlysning / Jonathan Wilson - Dixie Blur

I dag kom den triste nyheten om at årets Eurovision Song Contest er avlyst. Personlig synes jeg dette var forhasta all den tid det burde vært mulig å latt hver enkelt artist opptre i et studio i sitt hjemland. Så kunne EBU satt noen rammer som utligna i størst mulig grad det ressursgapet som er mellom land med store ressurser til å lage show og de små med små ressurser. Og vi kunne hatt bare tlf. stemmer. Det hadde vært et unntaks-Eurovision i et unntaksår og noe folk kunne ha sett fram til i et ellers traurig år. Og kanskje skulle ikke vinneren vært pålagt å arrangere neste år gitt at viruset kan gjøre at verden ligger i dvale ei stund til slik at en ikke hadde kommet i gang tidsnok med planlegging. At Nederland, der en organisasjon er etablert kunne arrangert neste år samme hvem som vant i år. Men da hadde vi fått hatt konkurransen i år også, vi hadde fått kåra en vinner og det store publikum i Europa hadde fått årets låter å glede og ergre seg over.

Men nå har dette viruset tatt nok av min oppmerksomhet for ei stund. Jeg har latt det å skrive om ny musikk ligge i dvale fordi oppmerksomheten min har vært på viruset. Derfor har ei plate ligget på beddingen hos meg i to uker nå, etter anbefaling av en god musikkvenn i Sandnes som nå sitter i koronakarantene. Det dreier seg om Jonathan Wilson og "Dixie Blur". En amerikaner som var helt ukjent for meg og som kom med sitt 4. album nå tidlig i mars.

Jeg har ikke gått tilbake og hørt på hans tidligere katalog, det er denne plata her jeg forholder meg til og musikken på den. Og her er veldig mye bra i skjæringspunktet mellom country, americana, indie. I mange av låtene er det en steel som gir låtene et litt lengtende drag. Det er 14 låter og den første faller jeg litt ut av og plutselig er den over. Men derfra og ut er det så mye bra og den neste låten er en jeg sendte rett inn på "Årets låter"-spilleliste, nemlig 69 Corvette, en låt som tekstmessig har mange fasetter. Om å ha brakkesyke på et hotellrom, om en kul bil og budskap fra en far til et barn. Det er ihvertfall slik jeg tolker den.

Flesteparten av sangene er lavmælte og litt nedpå, og det på en god måte. Det er musikk som får meg til å koble ut alle inntrykkene denne viruskrisa gir. I natt var det det denne musikken som fikk meg til å slappe såpass av at jeg sovna og sov godt. New Home er også en slik sang og igjen, en lengtende steel som jeg elsker og med et nydelig kor helt på tampen. En sang med flere taktskifter, likevel blir det en fin helhet ut av det:

So Alive er også en helt betagende sang, og her har jeg funnet en vakker liveframføring:

Sjøl om jeg ikke poster den må jeg nevne In Heaven Making Love som er en leken og morsom låt, både tekstmessig og musikalsk. En skikkelig feelgoodlåt. Enemies er en sang med litt mer trøkk i enn de fleste andre, litt nyere Springsteen over den synes jeg:

 Wilson kan kunsten å variere og viser det bl. a. i heftige El Camino Real:

 Til slutt en god nedpålåt igjen, Golden Apples:

Det er et par låter som kan oppleves som litt stillestående, men i den store sammenhengen så er det småpirk. For dette er gjennomført behagelig og godt å høre på. Det er musikk for å takle den absurde tida vi lever i nå. Så jeg vil takke min kompis som tipsa meg om Jonathan Wilson, og jeg vil takke artisten sjøl for at han har laget ei skive full av musikk som jeg kan koble av til.

Karakter: 5,5.