Bruce Springsteen - Western Stars

Det er med en viss ærefrykt jeg sitter her og skriver nå, det er tross alt første gang jeg skal skrive en vurdering av ei plate med en av mine største musikalske helter. The Boss har en helt spesiell plass i hjertet til oss norske, og ei ny skive fra den kanten er som alltid en stor begivenhet. Og siden den kom ut sist fredag har jeg helt bevisst styrt unna andre anmeldelser, dette skal være mitt inntrykk, og bare mitt.

Under 1. lytt var jeg nok litt ukonsentreret, for da var jeg ute og gikk og jeg fikk ikke det rette inntrykket. F. eks. virka første sporet Hitch Hikin' noe kjedelig. Men det har tatt seg opp og etterhvert er dette blitt et elskalbum. Og jeg opplever en Springsteen som er mer country enn jeg har hørt han før. Sjefen min på jobb, som også er stor fan har fortalt meg at mange på slutten av 80-tallet venta på et countryalbum fra han, et album som de mente ville bli genialt, men som aldri kom. Hans inntrykk er at her har vi til en viss grad fått det, og jeg er enig. Enkelte av låtene er mer country enn hva store mainstream countrystjerner som Blake Shelton, Luke Bryan og Jason Aldean noengang har vært. Det er bare å høre på tittelsporet, så skjønner man det. En låt der Bruce trekker linjene tilbake til de store westernfilmstjernene som John Wayne og hvilke inntrykk de gjorde på han:

Countryfølelsen er også for fullt tilstede på Chasin' Wild Horses. Dette er det vakreste stykke countrymusikk jeg har hørt i år. Framført med sjel og innlevelse av en artist med tydelig stor respekt for sjangeren:

Men sjølsagt er rockeren Bruce også høyst tilstede på denne skiva og en låt som er umiskjennelig Bruce og som har gjort et sterkt inntrykk på meg er There Goes My Miracle. Setninga "There goes my miracle, walks away" kan jeg så relatere til. En låt som beskriver så godt den følelsen du har når hun du ser på som ditt mirakel sier hun ikke elsker deg lenger mens du sitter der igjen og kjenner så altfor godt at du fortsatt har de samme følelsene hun ikke lenger har.

En låt som jeg også har lagt min elsk på er Hello Sunshine, en låt som minner meg en del om den store hiten Early Mornin' Rain som canadiske Gordon Lightfoot skrev og som flere, bl. a. Peter. Paul & Mary har hatt stor suksess med. Og Bruce innrømmer i starten av låten at han er litt svak for regnet, men at det likevel er solen han ønsker seg. Også dette en tydelig countrylåt:

Som alltid er Bruce en fantastisk historieforteller, enten det er sett fra haikerens synsvinkel eller fra en som opplever at hans partner ser på han som en løgner, som i Stones:

Det er en nydelig drøyt 50-minutters musikalsk reise i et vakkert og mangeslungent landskap The Boss tar meg med på på dette albumet. Det er ikke en av de 13 låtene som føles unødvendig, heller ikke den 1:53 korte Somewhere North of Nashville, om låtskriveren som må erkjenne at han ikke har lyktes i Music City:

Jeg føler meg trygg på at dette blir stående igjen som et av 2019's album for meg. For de andre låtene er også perler verdt å lytte til, som festlige Sleepy Joe's Café, som The Wayfarer, Tucson Train og ettertenksomme Drive Fast (The Stuntman) og det rolige avslutningssporet Moonlight Motel. Bruce Springsteen blir snart 70, men viser for all verden at alder bare er et tall. Takk Bruce!

Karakter: 6.