Jeg må innrømme at jeg kjenner lite til det franske bandet Krasseville, som debuterte med dette albumet i november ifjor. På avantgardemusic.com leser jeg at de kaller musikken sin for “western suicidal fashionable rock music”. Flere av medlemmene er med i death metalprosjekter, men dette er musikk som er langt fra death metal.
Skal jeg sammenligne de med noen så er det norske Fra Lippo Lippi på 80- og 90-tallet som renner meg i hu. Det hele begynner med en orgelbasert intro, før vi kommer over til "Nihil Time Funeral Process". En vokal som først minner om en radiostemme, før vi får en nærmest knirkende stemme som duver over musikken. Jeg kan fint lite fransk, så teksten får jeg ikke med meg.
Det er mye instrumental her, for vi får så tre melodier uten tekst. Men det er fortsatt meget fengende og jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken. Jeg vil nesten si at det er disse tre instrumentalmelodiene som er skivas høydepunkt. Det er variasjon i musikken, det er spennende harmonier og de forskjellige musikerne får briljere. På "De sangre y Mugre" har vi bl. a. en eggende gitarsolo.
"Love sucks and hurts" åpner drømmende med et bakgrunnskor som bidrar til at melodien får et litt storslagent preg før den glir over i et roligere parti. Det er nesten som starten er oppgjørets time i et forhold som ikke fungerer lenger og at den mollstemte videreføringa er hvordan en har det etterpå, når kjærligheten en trodde fullt og fast på er over. Også her kommer bakgrunnskoret inn og og forsterker stemninga mot melodiens slutt.
"Tete cruse" er det mer spenst over og med noen rocktendenser. En melodi du kan lene deg tilbake og drømme til.
"In Krasseville everything's fine" er veldig spesiell. Begynner med lyden av et eller annet apparat, et strømaggregat er det jeg mest tenker på. Så en stemme som kommer med en monolog akkompagnert av en enkel gitar. Siden jeg ikke forstår teksten så blir denne litt intetsigende for meg, den avsluttes med sirener og en kakofoni av stemmer i en hall før vi får en ny monolog innmot slutten.
Tittelkuttet "Nous sommes feux" er en fin liten sak med vokal som svever delikat over musikken før den blir en tanke heftig uten at det virker enerverende.. Så glir albumet over i en outro der saksofon og så et bakgrunnskor får hovedrollene og en orgelpreget avslutning.
Bonussporet "K.G.B." kunne med fordel vært utelatt, men det forhindrer ikke at Krasseville for meg er et hyggelig bekjentskap som jeg trygt kan anbefale. Det er behagelig musikk som gir meg innvendig ro og det skal bli spennende å følge Krasseville framover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar