Emilie Nicolas

Foto: Sony


Nå skal jeg banne i kjerka. For jeg lot meg lede av hypen rundt Emilie Nicolas og alle godordene som ble skrevet om hennes debutalbum "Like I'm A Warrior". Lærdommen jeg tok av det kjøpet er at jeg aldri, aldri mer skal kjøpe et album før jeg har hørt det på Spotify!

For hva møtte jeg? Ei smørje uten sammenheng. Det var musikk som ikke ga mening i det hele tatt, det var ingen rytme, det var ingen sjel, det var bare usammenhengende rot. Emilies stemme er blitt hylla, men den forsvant i denne smørja og tekstene klarte jeg ikke å få noe forhold til når musikken var så langt fra det jeg forbinder med god musikk. Og ikke kom og si at jeg ikke prøvde, hele tida tenkte jeg: "Fra neste spor og ut blir det bra!" Men det slo aldri til, dene eneste sangen som det var noen mening i var hennes særegne og engelske versjon av Dum Dum Boys "Psterero". der var det antydninger til noe bra, men ikke mer.

Hva er så grunnen til at Emelie Nicolas hylles av en samla norsk musikkpresse, mens jeg ikke klarer musikken hennes? En ting er nok at når media har bestemt seg for å like en artist så gjør de det så til de grader at det blir politisk ukorrekt å si noe anna. En anmelder som egentlig vil skrive utenom malen gjør det ikke for å unngå å bli uglesett.

En annen ting er nok også med musikksmak å gjøre. Da jeg så instrumentsammensetninga og ikke fant en eneste el-gitar fikk jeg mine bange anelser. Jeg må ha rytme, her var det ingentinga av det. Og kanskje er jeg en litt for enkel sjel musikalsk sett, at jeg ikke er "intelligent" nok til å skjønne at dette er bra musikk? Assosiasonene til Arne Nordheim "pling-plong" er faktisk snublende nær, det skjønte jeg heller ingenting av.

Uansett, for meg må musikk kalle på følelsene mine og på rytmesansen min. Nå kan jeg vel si at Emilie Nicolas kaller på følelsene mine, men ikke i positiv lei og da har hun ingen sjanse hos meg. Heller ikke når det ikke er noen rytme.

Jeg får dessuten en "Keiserens nye klær"-følelse. Er det jeg som er gutten her som ser det ingen andre ser, at keiseren ikke har noen klær på, at det Emilie Nicolas serverer slett ikke er noe grensesprengende nytt og bra som alle vil ha det til?

Hun er booka inn på Moldejazz-15, den billetten overlater jeg gladelig til andre. Da var årets avslutning av Moldejazz, Highasakite, i en helt annen klasse. De også samstemmig hylla av anmelderne, men det skjønner jeg veldig godt. Hva anmelderne ser og hører i Emilie Nicolas begriper jeg ikke..........