Manic Street Preachers - Rewind The Film

Et mer neddempa Manic Street Preachers, endatil med innslag av blåsere, funker det da? Det var spørsmålet jeg stilte meg før jeg fikk Manics nyeste album i posten her om dagen. Og svaret er ubetinga ja. Den mer neddempa stilen tar ikke vekk brodden, verken fra musikken eller fra tekstene, som alltid har vært viktige for Manics. Så for meg er dette et album som står seg meget godt.

Aller best liker jeg "Anthem For A Lost Cause" som er et nådeløst oppgjør med Thatcherismen og politikken som la øde mange gruvesaamfunn også i Wales, hvor Manics kommer fra. Det tar to min. fra videoens start til musikken kommer, men det er likevel en video til ettertanke:

 

 "30-Year War" er også en meget sterk sang. Den handler om det beståendes kamp for å holde arbeiderklassen nede, eksemplifisert med løgnene fra Hillsborough, slaget ved Orgreavegruven i 1984, samt neddyssinga av pedofiliskandalene i BBC. Maleren L.S. Lowry er også nevnt, en kunstner som i sine malerier viste dagliglivet i industriområdene i Nordvest-England. Lowry avviste flere ganger å ta imot ordener som OBE (Officer of the British Empire), CBE (Commander of the British Empire og adlestittel. I denne teksten anklager James Dean Bradfield det bestående for å gjemme bort Lowrys kunst fordi han avslo å ta imot disse ordnene:

 

I tittelsporet "Rewind The Film" er det en tilbakeskuende Bradfield vi opplever, bandet er her styrka med Richard Hawley på vokal:

"Show Me The Wonder" er også en sang jeg har falt for på dette albumet:

 

Det er flere blinkskudd på denne skiva, som jeg sterkt anbefaler. Manic Street Preachers er et kompromissløst band, neddempa eller ei. Et band som ikke går på akkord med sine holdninger. James Dean Bradfield, Nicky Wire og Sean Moore minner meg på det området mye om to andre av mine musikalske helter, Björn Afzelius og Mikael Wiehe.

"Rewind The Film" er et dobbeltalbum der det på CD 2 er demoversjoner av de 12 låtene, enda mer nedstrippa, men det funker det og. Til slutt er det fem sanger fra den store konserten på O2 Arena i London 17. desember 2011, en konsert min eldste datter var på. Derfor er det litt kult å tenke på at hun er blant det jublende publikummet vi hører, på en stor konsert der de spilte alle sine 38 singler. Jeg tar derfor med opptaket av en av de fem sangene, "Revol":

 

 Jeg stussa litt da jeg kjente på pakka som lå i postkassa. Det kjentes ikke ut som en CD og ganske riktig. Albumet er ei lita bok med flere fine malerier i tillegg til tekstene. CD 1 finner du når du åpner boka, CD 2 finner du når du har kommet helt til enden av boka. Meget stilfullt. Størrelsen på albumet gjør det utfordrende å plassere det i CD-hylla, men det er et luksusproblem.