For tre år siden skrev jeg om Johanna Demkers første studioalbum på åtte år, Unfolded Wingsog var såpass fornøyd at jeg ga den 5/6. Nå i mars kom ny skive og den har jeg nå hørt på en del i påska, og for å si det sånn, jeg er fortsatt fornøyd.
Det starter meget sterkt med Bigger Picture som er en av de beste låtene på skiva. Den har et fyldig lydbilde som de fleste av låtene har og musikken fenger meg, det er mange interessante detaljer her som jeg liker. Det er et driv her som jeg blir dratt inn i.
Men så har vi Mourning Song, som er blitt en helt spesiell låt for meg, og som tittelen antyder handler den om sorg. Jeg begynte å høre på albumet sist tirsdag 31. mars og andre gang jeg hadde det på øret var på bussen fra Orkanger til Molde for å tilbringe påska hos min gamle far. Vi kjørte gjennom Rindal på 9-årsdagen for den verste kvelden i mitt liv, da min daværende samboers yngste sønn døde i en trafikkulykke i nettopp Rindal. Vi hadde kjørt forbi sjølve stedet da jeg oppdaga hvor vi var, jeg hadde egentlig tenkt å ta en annen avgang som ikke kjørte den ruta og var derfor ikke helt forberedt. I remember your face like a mourning song er den første verselinja og da kunne jeg ikke unngå å se for meg gutten som ble revet bort så altfor tidlig og det gode forholdet vi hadde der vi delte musikksmak og spilte hverandres favorittmusikk for hverandre. Så denne låten gir meg gåsehud, og også her det fyldige lydbildet som jeg liker så godt med dette albumet.
Tittellåten Fortune Hunters har en tanke mer neddempa lydbilde, men er likevel en nydelig sang. Om et forhold der begge søker etter lykken, og Demker har her en fin og vár vokal som får godt fram budskapet i teksten.
Birds in Flight er en god låt om det å være halvveis i livet eller litt over og føle på gleden over at en har en partner som en er på en reise med omtrent som fugler som flyr i flukt over himmelen. Refleksjoner over reisen en er på tolker jeg som temaet her.
Jeg vil også trekke fram avslutningssporet Walk Me Through This Time of Year som kom som singel sist desember og som trygt kan kalles en moderne julelåt. Såpass fin at den kom inn på spillelista mi over Årets låter ifjor, årets lista har jo Mourning Song fått sin velfortjente plass i.
I det hele tatt er dette et album jeg er blitt glad i og som har gått på repeat de siste dagene. Musikerne Johanna Demker har med seg må jeg gi skryt for å ha vært med på å skape en god innpakning til Demkers tekster. Og hun har en behagelig og god stemme som får meg til å slappe av og ta musikken og tekstene inn over meg.
Jeg har ligget i dvale i halvannen måned, eller rettere sagt er det bloggen som har ligget i dvale. Vi som er glad i å skrive kaller det også skrivesperre. Sjølsagt har jeg hørt på mye ny musikk, men jeg har på en måte ikke hatt følelsen for å skrive. Men sterke musikkopplevelser har jeg hatt, som da jeg for en snau uke siden var i Torino på konsert med min aller største favorittartist Achille Lauro. Et minne for livet, og jeg har også kjøpt VIP-billett til hans konsert på San Siro stadion i Milano 15. juni neste år.
Men grunnen til at skrivelysten kom litt tilbake ligger i Estland. Et land jeg er blitt glad i på mange måter, og spesielt hva angår musikk. Denne trioen oppdaga jeg på på en plakat i deres hjemby Pärnu i mai-17 og da jeg dagen etter så en kar med band T-skjorta i gamlebyen i Tallinn var det nok til at jeg sjekka de ut. Og jeg ga toppkarakter både til deres album nr. 2 som kom tidligere det året og var sjøltitulert, samt til Duchessi -20.
Det er altså seks år siden de kom ut med studioalbum, men de slapp et livealbum i -22. Er jeg så fornøyd? Ja, så absolutt selv om det er noe uforløst over åpningssporet Into the Sun, men derfra og ut er dette et album til å bli skikkelig glad i. Where Does Love Come From? er i så henseende en nydelig, duvende låt der Helena Randlahts særegne stemme kommer godt til sin rett:
Tittellåten Vortex er litt suggererende og handler om å bli virvla inn i en tilværelse av usikkerhet og kaos, der en skjønner at det en må igjennom vil være utfordrende og vil gi smerte på flere plan. Når jeg nå skjønner teksten så er dette blitt en låt som virkelig berører.
Can't Keep It Together er en mer neddempa låt og viser det jeg har påpekt tidligere, nemlig at dette er et band som varierer sitt uttrykk, noe som gjør de ekstra spennende. Dette er en låt som får meg til å slappe helt av, Randlahts stemme har rett og slett en beroligende virkning på meg. Og videoen er både vakker og poetisk.
På She's a Gun er Sibyl Vane på sitt mest rocka og sitt mest aggressive på denne skiva, og det er en skikkelig potent låt. Jeg tolker den som en ung jentes opprør mot det bestående.
Til slutt avslutningssporet Personality der bassist Heiko Leesment kommer til de grader til sin rett med et herlig riff som går gjennom det meste av låten. Og når jeg har nevnt han må også bandets dyktige trommis Kristo Otter få sin velfortjente ros for eminent innsats også på dette albumet.
Med ni av ti låter som sitter som støpt hos meg er dette blitt enda et kult album fra Sibyl Vane. Og bare det at de klarte å kurere skrivesperren min gjør at de fortjener mye ros. Det er også noen psykedeliske elementer over musikken som jeg liker, og i det hele tatt bekrefter dette albumet min fascinasjon for estisk musikk.
Jeg føler at bloggen her nå er ved en korsvei. Jeg merka det ifjor, det ble færre albumanmeldelser enn de tidligere årene. Og det ser ut til å fortsette i år. Det er mange grunner til det. Jeg kjenner på en mindre kapasitet, jeg merker at jeg må roe ned. Da føles det litt som et press å skulle skrive om nye album som det kommer mange av hver uke, da jeg er nå i en helsemessig situasjon der jeg tåler stress veldig lite. Jeg har også blitt mer retro i min musikalske hverdag, jeg tyr til gamle favoritter for å finne ro i den egentlig mest urolige verden jeg har opplevd i mitt liv. Blondie, Ellen Foley, Status Quo, Bruce Springsteen er blant tenåringsidolene jeg har funnet tilbake til.
Og så merkelig det enn kan høres ut, det er også en spilleliste med favoritter fra inneværende Nasjonale finalersesong i Eurovision Song Contest som gir meg mye glede, ro og flukt fra verden, ja den har faktisk terapeutisk effekt! I år ser jeg at jeg lykkes med det å holde NF-sesongen helt atskilt fra ESC, der jeg fremdeles mener det er feil at Israel deltar. Og jeg har respekt for kringkasterne i Spania, Irland, Slovenia, Island og Nederland som har tatt konsekvensen av det og ikke deltar i år. Men NF-sesongen har nå i mange år vært en kilde for å oppdage nye musikalske skatter og nytt musikalsk gull., jeg vil ikke gi slipp på det. Det har jeg virkelig klart i år. Og vi vet ennå ikke låtene i Sanremofestivalen i Italia.
Så derfor vil jeg dele noen av de musikalske perlene som har gitt meg både ro og glede så langt denne sesongen.
Erand Sojli - Të kam në fron- Albania
Av 28 deltakere i Festivali i Kënges var det bare fem som ikke fikk finaleplass. Erand Sojli var uforståelig nok en av dem. For dette er en låt med en atmosfære som jeg bare elsker og som fyller meg med en indre ro. Jeg aner ikke hva han synger om, men fyren er godt voksen og jeg får en følelse av at han forteller om et levd liv. Det er så mange fasetter her og for meg er dette et musikalsk kunstverk.
Ollie - Slave - Estland
Rockeren Ollie ble nr. 2 i Eesti Laul i 2023 med bangeren Venom, tapte da gullfinalen når en av de to motstanderne i gullfinalen også var en rockelåt og de stjal stemmer fra hverandre. Så ble han nr. 2 i -24 med My Friend, og nå prøver han igjen. Vi er mange som unner han en seier, og igjen stiller han med en knallåt. Dette er hardt, det fenger og jeg merker igjen at her er en artist som legger hele seg i låten.
Vanilla Ninja - Too Epic To Be True - Estland
Men så stilles Ollie opp mot Vanilla Ninja, et band med ikonisk status i Estland og som jeg har vært fan av siden de deltok for Sveits med Cool Vibes i 2005, nr. 3 på min all time ESC-liste. Og det blir emosjonelt for meg, for dette er et band som betyr mye for meg. Drøyt sju år tilbake var jeg i et mørkt hull mentalt sett og måtte ha profesjonell hjelp gjennom en innleggelse. Da et panikkangstanfall var under oppseiling fikk jeg rådet fra min sykepleier den dagen om å høre på musikk som betød mye for meg. Det ble Vanilla Ninjas gothaktige album Blue Tatoo fra -05, panikkangstanfallet måtte vike og siden har jeg ikke kjent på sånt.
Jeg var litt skeptisk til denne låten i førsten, faktisk syntes jeg Are You Ready som ble gitt ut samtidig var bedre. Men nå gir denne låten her meg gåsehud. Lenna, Piret og Kerli er i toppform, det er mye varme, entusiasme og glede i låten. Jeg klarer ikke å velge, og håper bare at ingen av de ti andre finalistene kommer og snyter mine favoritter for konfekten.
Antti Paalanen - Takatukka - Finland
Finland har bare sju låter sin finale UMK, men hvert år viser finnene at de prioriterer kvalitet framfor kvantitet. For hvert år er det sju kvalitetslåter, og i år har de tilmed en som har vært nominert til Nordisk Råds Musikkpris i Antti Paalanen. Ser ut som prototypen på en gal professor, men er et unikum på trekkspill og sibirsk strupesang. Synger om hockeysveis og dette er sesongens store humørpille, dette er låten jeg trengte for å få opp humøret og for å kjenne på litt musikkglede.
Ritam Noir - Profumi di mare - Kroatia
Kroatia har også gitt meg mye bra, f. eks. bandet Detour fra Dora-23 som ga ut det jeg kåra som årets album det året. I år er det streit, melodiøs og rett fram rock fra bandet Ritam Noir som først og fremst tiltrekker min oppmerksomhet. Solid og fengende låt!
Edvards Strazdins - I Ain't Got The Guts - Latvia
I en tid der jeg ser at mange av en av mine favorittsjangres fans over dammen er MAGA- og Trumpfans kom dette som var første låten jeg hørte fra denne sesongen inn og ga meg tilbake countrygleden. Som en musikervenn av meg sa da jeg spilte denne låten for han: "Hadde jeg ikke visst at denne var fra Latvia hadde jeg sagt at dette var fra tjukkeste Texas!". Og det er spikeren på hodet, det er musikken, det er atmosfæren, det er stemmen og det er et kult og sjangerriktig sceneshow. Han blir ikke å se i f.k. lørdags latviske finale, men uansett har jeg fått en låt som fyller meg med gode følelser hver gang jeg hører den.
Rug!le - Ikona Zemaité - Litauen
Finland, Italia og de baltiske landene er mine favoritter innenfor ESC-universet. Litauen ga oss ifjor et ungt emoband som forførte meg med sin melankolske rockelåt. Og i år kommer Rug!le med denne heftige popperlen. Det er en sjukt eggende beat som jeg bare blir dratt inn i. Og heldigvis, hun skal til finale i hjemlandet. Og utifra det jeg har hørt så bør dette ende med seier.
Bandidos do Cante - Rosa - Portugal
I Portugal har 13 av 16 deltakere skrevet under på at de ikke vil delta i Wien dersom de vinner. Bare to har tilkjennegjort at de vil ta turen hvis de vinner, og det er en av de to som har bergtatt meg musikalsk blant låtene der. Et bevis på at her tenker jeg utelukkende musikk, artistenes valg om deltakelse eller ikke teller ikke for meg. Portugal bruker å sende perler som dette, de gjør sine egen greie og låtskrivercamp er et fremmedord der. Dette er så nedpå og nydelig portugisisk som det bare kan bli.
Makao - Daj nam svat - Serbia
Humørpiller har vært viktige for meg denne sesongen, og fra Serbia får vi denne herlige rytmiske perlen. At den i appen My Eurovision Scoreboard er 4. sist av de 32 låtene i Serbia fatter jeg ikke. Men de treffer meg med sin musikkglede, sine rytmer og sitt glade humør. Må også nevne de deilige blåserne. Nettopp slike låter som dette trenger jeg nå!
wavvyboi - Black Glitter - Tyskland
Fra Liechtenstein, et lite land som aldri har deltatt i ESC kommer wavvyboi. Hen deltar i Tyskland med dette statementet av en låt. Hen sier at du hater at jeg er den jeg er, men jeg vil alltid være her og være meg. wavvyboi er som en forstår ikke-binær og musikalsk sett er dette deilig emorock, bl. a. inspirert av My Chemical Romance og David Bowie. Virkelig en låt som gjør inntrykk både tekstmessig og musikalsk.
Reverend Stomp - Mescalero Ranger - Østerrike
Vertsnasjon Østerrike arrangerer for første gang på mange år nasjonal finale og det er flere sterke låter der. Men et band med dette navnet og med denne låttittelen hadde jeg ikke venta meg derfra. Jeg får litt Bo Kaspersvibber her, det er en skikkelig kul låt av en type du sjelden finner i ESC-universet.
Om en måneds tid er NF-sesongen over og jeg har da sikkert fått flere favoritter. De får jeg evt. komme tilbake til. Og så må jeg bare se hva framtida for bloggen blir. Jeg kommer fortsatt til å skrive om musikk og det vil nok dryppe noen anmeldelser i ny og ne. Men det får jeg bare ta det som det kommer. Plutselig er skrivelysten og motivasjonen der, som i dag der jeg bare satte meg til tastaturet med en gang jeg fikk ideen.
Lucinda Williams er tydeligvis en av artistene som ikke legger ut sin musikk på Spotify lenger, da hjelper det og også ha et abonnement på Deezer, en fransk strømmetjeneste som er vel så god. Og at dette er en artist som er samfunnsbevisst og dypt bekymra over veien hennes USA tar merkes godt på dette albumet.
Tittellåten åpner skiva, både på den og på andresporet Something's Gotta Give har Williams med seg Brittney Spencer. En artist som var ukjent for meg inntil dette, men som jeg nå følger. Som bl. a. har stått på samme scene som størrelser som The Highwomen, Jason Isbell, Willie Nelson og Maren Morris. En sterk låt om paret som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, hun som sjukepleier og han som bilselger. De ser de mange tomme husene i sin by etter folk som er blitt kasta ut fordi de ikke klarte å tjene nok. Og som når det blir det for mye prøver på skjerme seg for nyhetene, men de skjønner at verden bærer galt avsted.
Low Life er en litt lavmælt men nydelig sang. Om å prøve å leve et stille og rolig liv og å ha sin brune pub der en kan trekke seg tilbake fra den store vanskelige verden.
How Much Did You Get For Your Soul er det snublende nær å tenke at handler om techgigantenes ledere som har solgt sjela si for å holde seg inne med Trump. På So Much Trouble In The World er den 86 år gamle R & B- og gospellegenden Mavis Staples med og hun bidrar til å forsterke budskapet i denne Bob Marleylåten. Om makthavere som gir blanke i hvordan vanlige folk har det fordi de er mest opptatt av å berike seg sjøl.
.
Black Tears er den klart mest bluesy låten, og det er ikke så rart gitt temaet. Lucinda Wiliams fastslår at forholdene for de fargede i USA ikke er blitt bedre på de siste par hundre årene i form av at rasismen er like sterk sjøl nå i 2026 ...
På Freedom Speaks sier Williams at hun ikke er overraska over utviklinga i USA, da historien viser at dette går i sirkler. Så når fascismen og hatet ligger såpass langt bak i tid at de fleste tidsvitnene er borte vil faenskapen igjen få god jord å gro i. Avslutningssporet har en pessimistisk tittel, We've Come Too Far To Turn Around, men jeg tolker den vel så mye som en oppfordring om å stå opp og kjempe mot uretten som skjer rundt oss. Den enkle videoen med jenta som går med plakaten med dette budskapet taler sitt tydelige språk.
Dette blir definitivt ikke det siste albumet fra amerikanske artister med brodd mot Trumps fascistiske styre. For når slike antidempkratiske krefter kommer til makten og begynner å unfertrykke sine motstandere og drepe mennesker fra sitt eget folk så er kunstnere av alle slag der for å vise motstand og for å være et lys for de som kjemper. Vi så det i forrige uke med Bruce Springsteens allerede ikoniske Streets of Minneapolis, vi ser det nå med dette albumet til Lucinda Williams, vi så det på slutten av fjoråret med Brandi Carliles album Return to Myself. Og vi så det i nattens Grammyutdeling der flere artister blåste ut sin avsky og sitt sinne mot ICE og det Trump og hans lakeier står for. For å si det sånn, det er vel bare noen konservative countryartister og Kid Rock som står igjen som musikk MAGA-fansen kan tåle. Og godt er det!
Så takk Lucinda Williams for at du sier fra på en så strålende måte. Musikalsk sett er ikke blues min fremste favorittsjanger, men det hjertet som ligger bak og den kjærligheten til de som står mot fascismen i dagens USA skinner så igjennom at dette er blitt et strålende stykke musikk. Så litt farga av det er jeg nok når jeg gir ...
Dette er faktisk det femte Hjerteslag-albumet jeg omtaler, og det tredje siden splittelsen under covid der frontmann og vokalist Robert Eldevik fikk rettighetene til bandnavnet mens de resterende dannet Kristi Brud. Et band som sjøl kom med et knallgodt album ifjor.
Igjen er det fengende synthbasert rock med Eldeviks følsomme stemme som er essensen i bandet Hjerteslag, og denne skiva er sånn sett intet unntak. Jeg liker alle låtene fra det spenstige åpningssporet Aldri dra herfra Vadmyra til den roligere avslutningslåten Noen som ser. Og igjen er det tekster som forteller om en oppvekst og et liv i Bergens drabantbyjungel. Albumtittelen er rimelig spesiell, den skal jeg komme tilbake til.
Jeg begynner med Noe Å Tro På, som er en bønn om å få noe å leve for eller tro på. Jeg kjenner meg igjen i strofen om at destruktive tanker kan komme når ting egentlig går bra og en føler at en er på et godt sted i livet. Musikken er fengende og er slik jeg er blitt glad i dette bandet.
De syv hav er skåret over samme lest musikalsk og handler om en far som hadde de sju verdenshavene som sin arbeidsplass, og som derfor ble en fremmed. Her er det mange følelser rundt det å mangle en farsfigur og igjen klarer Eldevik å formidle disse følelsene på en så god måte at jeg får litt gåsehud.
Virvelvind er den dypt tragiske historien om 14-åringen, et løvetannbarn som tok sitt liv ved å kaste seg ut fra 5. etasje. Musikalsk sett en rolig låt der Eldeviks noe klagende stemme passer så fint inn i det triste budskapet.
Så til Under Kirsebærtreet der albumtittelen er framtredende. Om det å bli henta av barnevernet og sjøl om jeg har jobba litt i barnevernet og har sett at det ikke er slik det er i virkeligheten så skjønner jeg inderlig godt at foreldre kan føle det sånn i en slik situasjon. Det er jo noe av det mest inngripende som kan skje både i foreldres, men også i deres barns liv. Og jeg kan ikke huske at dette tidligere har blitt tematisert i en norsk sangtekst. At det er blitt tittelen til albumet er nok ment som et statement fra Eldevik og Hjerteslags side. Dette er slik jeg-personen i teksten opplevde det, og det skal vi ha all respekt for. Musikken er sjukt fengende. En skulle tro at en slik tekst krevde en rolig låt, men her klarer bandet å gjøre historien levende sjøl med fengende musikk som det nesten er umulig å sitte stille til.
Det suggererende avslutningssporet Noen som ser må også med. Dette er en låt der jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken og historien, som er om hun som fikk et stoff i drinken sin som slo henne helt ut. Og om skammen over at man kunne ha håndtert situasjonen bedre enn man gjorde.
Igjen har Hjerteslag gitt meg et album der jeg klarer å leve meg inn i historiene som fortelles, der er ikke bare musikken viktig men også følsomheten i Robert Eldeviks stemme. Dette er musikk til å elske og til å få klump i halsen av. Kort sagt, Hjerteslag leverer til laud igjen!
Da er det på tide å ønske dere alle gode musikkvenner et riktig Godt Nytt Musikkår! Innledninga på 2026 har ikke vært god og jeg føler meg langt mer utrygg nå enn under atomkappløpet på 70- og 80-tallet. Og da blir musikk så uendelig mye mer viktig, for å få trøst og håp om at det finnes en vei ut. Men også for å adressere de maktpersonene som står ansvarlig for denne utryggheten.
Michael McDermott er en artist som har sagt fra om faenskapen som råder i hans hjemland USA, spesielt gjennom singelen No Kings ifjor. Derfor ble jeg litt overraska over at jeg ikke fant noe av det i albumet han innledet året med for nesten en uke siden. Men så viser det seg at dette er innspillinger fra 1992 som han nå har funnet og som er gitt ut på denne skiva. Og tittelen Lost City Seattle peker på den store bybrannen i Seattle i 1889. Byen ble gjenoppbygd, men under de nye gatene lå det et nettverk av gjemte gater som fikk navnet "Lost City". En ung McDermott gikk gjennom Seattles gater på begynnelsen av 90-tallet uten å vite hva han hadde under føttene sine. Kombinert med at dette er en innspilling han aldri fikk gitt ut grunnet overgang mellom to plateselskap så har funnet av opptakene gjort at artisten sjøl også har funnet tilbake til noe som var tapt.
Uansett så er dette et knakende godt rockealbum og det er godt å kunne høre McDermott fra tidlig i hans karriere. Han er jo blitt sammenligna med Bruce Springsteen, men som en artist som har fått langt mindre gjennomslagskraft enn The Boss. Men McDermott har sine trofaste fans som jeg tror er glade og fornøyde med dette albumet.
Åpningslåten Pullin' Me Down starter rolig før det øses på midt i, en bra start. Så får vi Fallen Rainbow. en av tre låter der gitaristen Dave Navarro, kjent fra Jane's Addiction og Red Hot Chilli Peppers er med.
Her er den energiske rocken som jeg forbinder med McDermott og som jeg nå skjønner at han har vært tro mot hele sin karriere. Visst forstår jeg sammenligninga med The Boss, men hallo, det er musikk rett til hjertet mitt. Leave It Up To The Angels er også en slik låt, med et drama i seg som jeg liker. Men også en følsomhet i versene som gjør dette til en helhetlig låt:
Burning At The Stake, også med Dave Navarroer også en låt som sitter godt. Om å brenne opp de negative erfaringene en har hatt tidligere i livet og å starte på nytt er min tolkning av teksten:
Abandoned In-Between er en tittel jeg kan kjenne meg igjen i, og da i forhold til at en står på godfot med to som er uvenner og at de begge kommer til en for å klage på den andre. Jeg har følt meg rimelig alene og forlatt i slike situasjoner, du skal være skikkelig diplomat når slikt oppstår. Og det er slitsomt.
Og ja, jeg har opprettet 2026-utgaven av spillelista Årets låter, og fra denne skiva er det Things Are Gonna Get Better som har fått den æren. Teksten tolker jeg som et forhold som har støtt på skjær i sjøen, men der en har tro på at ting skal bli bedre. Og overfører vi dette til verden i dag så blir det en meget viktig tittel for at vi ikke skal miste håpet om at ting skal bli bedre og at vi slipper å leve i frykt.
Med 12 låter og en lengde på 53 minutter er dette et velvoksent album. Og godbitene er mange utover de jeg har presentert her. Need Some Surrender, Around Again, Anything og Just Get Through The Night er alle solide kremlåter. Jeg er ihvertfall meget glad over at Michael McDermott fant tilbake til disse innspillingene og fikk de utgitt.
