Nettopp kommet hjem fra en 9 dagers ferie i Latvia og Estland og med meg hjem har jeg også fått det estiske bandet Sibyl Vane. Så en konsertplakat i deres hjemby Pärnu, som er Estlands sommerby nr. 1 og et besøk der kan trygt anbefales! Da jeg en dag senere så en fyr i gamlebyen i Tallinn med Sibyl Vane T-skjorte tenkte jeg at jeg fikk sjekke de ut.
Før jeg fortsetter bør jeg vel nevne at Sibyl Vane opprinnelig er en markant kvinne i Oscar Wildes roman "A Picture of Dorian Gray", og at vi der sikkert har inspirasjonen til bandnavnet. Det skal også sies at det er et fransk band som bærer det samme navnet.
Jeg fant et meget potent album gitt ut i år, deres andre. Debuten, “Love, Holy Water and TV”ble gitt ut på et latvisk indieselskap i 2012, og oppfølgeren altså i år. Bandet består av Helena Randlaht på gitar og vokal, Heiko Leesment på bass og Hendrik Liivik på trommer. Helena Randlaht blir i presentasjonen på bandets Facebookside framstilt som som den eneste syngende kvinnelige elgitaristen i Estland, og den finske musikkbloggen NRGM framhever de som de mest sannsynlige fra Estland til å slå gjennom internasjonalt.
Og det skulle ikke forundre meg, for i mine ører er dette et meget bra rockealbum som også er innom både blues og punk på de ti låtene skiva inneholder. Åpningssporet "Bomber" slår an tonen med et tøft og tett lydbilde:
"Up Up Down" følger så, en mer uptempolåt men med et like tett lydbilde. Helena Randlaht har den passe følsomme, men også litt arrogante stemmen som kreves til slik musikk. Dette er en fengende låt som sitter tvert.
Så kommer "Clusterfuck", også det en tett og drivende låt om ungdommelig lettsinn. "Spending the money that we didn't earn, spending the time that we don't deserve" er i mine ører et klart budskap til unge mennesker om å ta tak i sine liv.
På "Temper Tantrum" brister nesten Helenas stemme i starten før det bærer ut i et nytt fengende og tett rockelandskap. Jeg merker meg her at samspillet mellom de tre bandmedlemmene er meget godt og det er tydelig at dette er et band som vil noe med musikken sin, og at de har et ønske om å nå ut til flere enn Estlands 1,2 millioner innbyggere. Noe de også viser på Rocket Song". "We're building a locker out of absolut nothing" er åpningsverset og Sibyl Vane viser at de også har noe de vil si med tekstene sine.
I "Noyée" er de både rå og melodiøse:
"Almost Gospel" er en spennende låt der Sibyl Vane viser at de tør å eksperimentere med sin uttrykksmåte, begynner rimelig rolig før tempoet settes opp mange hakk. "Time To Breath In" er en ny tett og tøff låt, du må vente litt før den tar av, men oppbygginga er spennende og det hele utvikler seg til en midtempo sterk låt der Helena får brukt stemmeregisteret sitt godt.
Noen vil vel spørre seg hvor Sibyl Vane henter sin inspirasjon, hvilke artisters fotavtrykk kan vi merke i deres musikk. Jeg er ikke så flink til sånt, jeg forholder meg mye til det jeg hører her og nå uten å tenke så mye på hvor inspirasjonen kan være henta fra. Assosisasjonene jeg får er da ofte også lite sannsynlige at bandet eller artisten jeg hører på er noe de har henta inspirasjon fra. Som på "No 44" som i starten minner meg om norske Fra Lippo Lippi på 80-tallet.......!
Skiva avsluttes med duvende vakre "Slow Dance". Tittelen gjorde meg skeptisk til at vi her skulle få en megadose med melankoli. Og sjøl om melankolien ligger der i mange av låtene så blir den ikke framtredende. Melankolien blir en del av elementene som gjør at Sibyl Vanes musikk tiltaler meg mer og mer. Jeg har lytta på denne skiva i et par dager nå, og jeg oppdager nye elementer i låtene for hver lytt. Ikke alle band har den evnen, og derfor tror jeg at Sibyl Vane kan ha en god framtid også utenfor Estland og Baltikum.
Konklusjonen min er at dette er et album som jeg har blitt skikkelig glad i og som jeg varmt kan anbefale. En finner nemlig nydelig musikk også utenfor de landene en tradisjonelt holder seg til!
Her er "Slow Dance" fra tre år tilbake, på albumet er den et drøyt halvminutt lenger:
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar