Ofra Haza

Foto:  Reuters Photographer / Reuters/REUTERS. Fra guardian.co.uk

Dette er et innlegg jeg har tenkt mye på og som følelsesmessig betyr mye for meg. Musikk er følelser og det er knapt noen artister som har beveget følelsene mine mer enn Ofra Haza. Den skjønneste, vakreste stemma jeg har hørt. Mange av hennes sanger får meg til å slappe helt av, gir meg fullstendig innvendig ro. Men det var først på seinvinteren 2010, da jeg i oppkjøringa til ESC i Norge holdt en privat nedtelling ved å ta for meg alle finalene fra 1971 og de sangene som hadde gjort inntrykk på meg at det gikk opp for meg hvilken unik atrtist hun var. Jeg hadde såvidt hørt at hun var død av AIDS, og tenkte automatisk at hun hadde levd et utsvevende liv. Så grundig feil kan man ta.......

I 1983 hadde vi en Eurovisionfinale i München med mange fengende og sterke sanger. Vinneren, en kjedelig sentraleuropeisk ballade fra Luxembourg (men som jeg skjønte ville vinne) gikk fort i glemmeboka. Men vi hadde 16-årige Carola med sitt store gjennombrudd med "Främling" og 3. plass og vi hadde den jugoslaviske fløtepusen Daniel som den kvelden smelta alle pikehjertene på Gauldal Folkehøgskole hvor jeg gikk det året, og som ble nr. 4. Og vi hadde Ofra Haza.......

Hun ble nr. 2, seks poeng bak vinneren, med denne:

På dette tidspunktet var Ofra Haza allerede stor hjemme i Israel der hun ble født i 1957 som yngst av ni søsken i en musikalsk familie med jemenittisk opphav. Hun ble med i en teatertrupp i sin bydel i Tel Aviv som 12-åring og det var der hun ble oppdaga av han som skulle bli hennes manager og støttespiller gjennom det meste av karrieren, Bezalel Aloni.

Som 19-åring var Ofra etablert som Israels fremste popstjerne, etter tre album med teatertruppen. Etter obligatorisk militærtjeneste var hun så klar for en solokarriere. Debutalbumet kom i 1980 og mellom 1980 og 1983 ga hun ut fire album som alle solgte til gull i Israel. Det siste av de, "Chai" var det første som solgte til platina og inneholdt Grand Prixlåta over. Veldig symbolsk, med ordene "Israel lever" og i München, 11 år etter massakren av israelske idrettsutøvere under OL.

I denne perioden var musikken til Ofra reinspikka popmusikk. Men så i 1984 ga hun ut et album som forundra hennes fans. "Shirei Teiman" eller "Fifty Gates of Wisdom" var et knippe jemenittiske sanger. Lite spilt på radio, men solgte likevel til gull. Dette ble et vendepunkt i hennes karriere Musikkfolk ute i Europa fikk opp øynene for henne og som et resultat av det kom Ofras første internasjonale album i 1988, "Shaday" med monsterhiten "Im Nin' Alu". Den toppa listene rundt om i hele Europa og sommeren- 88 var dette sangen som slo an også i Norge. I uke 25 vippa hun Prince og "Alphabet Street" ned fra 1. plassen på VG's Topp 20-singelliste, en posisjon hun hadde i fire uker, til norske Tindrum overtok.

Verselinjene i "Im Nin' Alu" ble skrevet av en jemenittisk rabbi på 1400-tallet. Med musikk til var det altså en av de sangene folk nynna nest på sommeren 1988! Den toppa f, eks. singellista i Tyskland i ni uker.

Her er en annen sang fra "Shaday", "Galbi":

"Take Me To Paradise":

I 1989 kom "Desert Wind"

"Wish Me Luck":

"I Want To Fly":

"Fatamorgana":

"Kaddish":

"Kirya" fra 1992 fikk en Grammynominasjon.

"Daw Da Hiya" med Iggy Pop:

"Trains Of No Return":

Ofra Haza var nå en internasjonal stjerne. På Nobelkonserten i 1994 opptrådte hun sammen  med Sinead O'Connor. Hun delte ellers scene med Whitney Houston, Sisters of Mercy, Paul Anka, Paula Abdul og Michael Jackson for å nevne noen.

I 1995 sang Ofra denne under begravelsen til statsminister Yitzhak Rabin:

Albumet "Queen in Exile" ble spilt inn i 1995, men ble aldri utgitt, Ofra var ikke fornøyd med resultatet. Men spor fra dette albumet ligger ute på nettet, og jeg tar med nydelige "Sheherazade":

Ofra var hele tida splitta mellom sin status som superstjerne og forventningene hjemmefra om at hun skulle stifte familie og få barn. Og hun levde et plettfritt liv, det var ingen skandaler, ingen sene kvelder på byen. Og hun beholdt sin jomfrudom til hun tilsynelatende fant lykken i 1997, 39 år gammel. Den utvalgte var forretningsmannen Doron Askhenazi. De gifta seg 15. juli det året, men det skulle bli Ofras tragedie.

Hennes sjøltitulerte album som kom samme år, skulle bli hennes siste. Et strålende album, med så mange nydelige sanger som gir meg slik en innvendig ro. Bare å høre denne vare, klokkeklare følelsesfylte, men likevel så sterke og vakre stemmen er en opplevelse som ikke kan beskrives.

"Give Me A Sign":

"Show Me":

"Amore":

"Sixth Sense":

"You:

"One Day", siste sangen på siste albumet, også her med Iggy Pop:

I 1998 ga Ofra Haza stemme til Yocheved, Moses' mor i Prince of Egypt. Filmmakerne ble så betatt av hennes skjønnhet at de tegna rollefiguren etter hennes utseende. Hun bidro også med "Deliver Us" fra soundtracket:

På dette tidspunktet var samarbeidet med manager Bezalel Aloni over. Han så at Askhenazi ikke var bra for Ofra. Høsten- 99 spilte Ofra inn materiale til nytt album, men det skulle aldri bli utgitt. Hun samarbeida denne høsten også med den finske fiolinisten Linda Brava (Lampelius) som la ut innspillinga av "Tarab" på sin Myspaceside i 2010, det siste opptaket med Ofra Haza. Det har jeg dessverre ikke.

23. februar 2000 døde Ofra Haza og Israel gikk inn i kollektiv sorg og sjokk. Sjokket ble ikke mindre da avisa Ha'aretz etter kort tid offentligjorde at dødsårsaken var lungebetennelse relatert til AIDS. At en artist som hadde levd et så rent liv uten plett og lyte, uten skandaler av noe slag skulle dø av AIDS var noe nasjonen og fansen hadde vanskelig for å fatte. Skylda ble raskt lagt på hennes mann Dorin Askhenazi. Han hadde en fortid med stoff som han hadde skjult for Ofra. Sjøl hevda Askhenazi at Ofra ble smitta ved en blodoverføring på et tyrkisk sjukehus etter en spontanabort. Men konsesus i Israel er at Askhenazi er den som satt med ansvaret, og Bezalel Aloni la heller ikke fingrene imellom på det punktet i sin bok fra 2005 som er en kombinert biografi og en beskrivelse av samarbeidet mellom han og Ofra. Askhenazi døde av en overdose et drøyt år etter Ofras død.

Ha'aretz fikk også kraftig kritikk mot seg, mange mente de hadde invadert Ofras privatliv. Hun følte sjøl en skam over sjukdommen som ramma henne, og hun holdt skjult for offentligheten hva hun gikk gjennom. Men en annen effekt var at Ofras død ga mer åpenhet om HIV/AIDS i det israelske samfunnet, det ble bl. a. mer stuerent å teste seg.

I 1999 leverte Ofra Haza denne strålende opptredenen, sannsynligvis med viruset som tok hennes liv i kroppen. Det er veldig spesielt å tenke på:



Innspillingen ble gjort i forbindelse med Israels 50-årsjubileum og er en hyllest til Jerusalem, noe som er kontroversielt i seg sjøl når vi vet at det er en delt by som også palestinerne gjør krav på deler av. Men vokalen her er så gjennomført vakker og Ofra Haza viser en slik verdighet at akkurat det politiske bryr meg ikke.

Jeg sympatiserer med palestinernes sak og jeg ser på Israel som en okkupant som undertrykker palestinerne. Av den grunn har norske intellektuelle og Palestinavenner argumentert for en kulturell boikott av Israel. Det er jeg ikke med på, for jeg kan ikke unngå å høre på en stemme som gir meg slik en indre ro. Her lar jeg politikken hvile, det Ofra Haza ga verden var en så stor kunst at det kan ikke forbigås i stillhet pga. politikk.

For meg er Ofra Haza den største stemmen, over alle andre jeg har hørt. At en slik artist som bragte så mye skjønnhet til verden skulle møte en slik skjebne som hun gjore er vanskelig å begripe og akseptere. Ingen mennesker fortjener en slik skjebne, og minst av alle Ofra Haza. Hennes musikk og hennes stemme vil leve evig, hun vil aldri bli glemt.

Til slutt: Et norsk blogginnlegg om Ofra Haza.