Lucinda Williams - World's Gone Wrong

Lucinda Williams er tydeligvis en av artistene som ikke legger ut sin musikk på Spotify lenger, da hjelper det og også ha et abonnement på Deezer, en fransk strømmetjeneste som er vel så god. Og at dette er en artist som er samfunnsbevisst og dypt bekymra over veien hennes USA tar merkes godt på dette albumet.

Tittellåten åpner  skiva, både på den og på andresporet Something's Gotta Give har Williams med seg Brittney Spencer. En artist som var ukjent for meg inntil dette, men som jeg nå følger. Som bl. a. har stått på samme scene som størrelser som The Highwomen, Jason Isbell, Willie Nelson og Maren Morris. En sterk låt om paret som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, hun som sjukepleier og han som bilselger. De ser de mange tomme husene i sin by etter folk som er blitt kasta ut fordi de ikke klarte å tjene nok. Og som når det blir det for mye prøver på skjerme seg for nyhetene, men de skjønner at verden bærer galt avsted.

Low Life er en litt lavmælt men nydelig sang. Om å prøve å leve et stille og rolig liv og å ha sin brune pub der en kan trekke seg tilbake fra den store vanskelige verden. 

How Much Did You Get For Your Soul er det snublende nær å tenke at handler om techgigantenes ledere som har solgt sjela si for å holde seg inne med Trump. På So Much Trouble In The World er den 86 år gamle R & B- og gospellegenden Mavis Staples med og hun bidrar til å forsterke budskapet i denne Bob Marleylåten. Om makthavere som gir blanke i hvordan vanlige folk har det fordi de er mest opptatt av å berike seg sjøl. 

                                         .

Black Tears er den klart mest bluesy låten, og det er ikke så rart gitt temaet. Lucinda Wiliams fastslår at forholdene for de fargede i USA ikke er blitt bedre på de siste par hundre årene i form av at rasismen er like sterk sjøl nå i 2026 ...

På Freedom Speaks sier Williams at hun ikke er overraska over utviklinga i USA, da historien viser at dette går i sirkler. Så når fascismen og hatet ligger såpass langt bak i tid at de fleste tidsvitnene er borte vil faenskapen igjen få god jord å gro i. Avslutningssporet har en pessimistisk tittel, We've Come Too Far To Turn Around, men jeg tolker den vel så mye som en oppfordring om å stå opp og kjempe mot uretten som skjer rundt oss. Den enkle videoen med jenta som går med plakaten med dette budskapet taler sitt tydelige språk.

Dette blir definitivt ikke det siste albumet fra amerikanske artister med brodd mot Trumps fascistiske styre. For når slike antidempkratiske krefter kommer til makten og begynner å unfertrykke sine motstandere og drepe mennesker fra sitt eget folk så er kunstnere av alle slag der for å vise motstand og for å være et lys for de som kjemper. Vi så det i forrige uke med Bruce Springsteens allerede ikoniske Streets of Minneapolis, vi ser det nå med dette albumet til Lucinda Williams, vi så det på slutten av fjoråret med Brandi Carliles album Return to Myself. Og vi så det i nattens Grammyutdeling der flere artister blåste ut sin avsky og sitt sinne mot ICE og det Trump og hans lakeier står for. For å si det sånn, det er vel bare noen konservative countryartister og Kid Rock som står igjen som musikk MAGA-fansen kan tåle. Og godt er det!

Så takk Lucinda Williams for at du sier fra på en så strålende måte. Musikalsk sett er ikke blues min fremste favorittsjanger, men det hjertet som ligger bak og den kjærligheten til de som står mot fascismen i dagens USA skinner så igjennom at dette er blitt et strålende stykke musikk. Så litt farga av det er jeg nok når jeg gir ...

Karakter: 6/6.