Ja, da er det bare å heise hvitt flagg. Sjappa var ikke helt stengt for i år likevel. For jammen oppdaga jeg ikke at Jeremy Ivey, ektemannen til Margo Price er ute med debutalbum. Og de med god hukommelse vet at jeg mener at Margo Price er noe av det aller, aller ypperste som finnes på countryfronten over dammen for tida. Hennes to album fra 2016 og -17 står som ei påle som noe av det beste som er utgitt i sjangeren dette tiåret (og hvorfor jeg "bare" ga 5,5 til nr. 2 er for meg fortsatt ei gåte). Men hvorsomer, når gemalen Ivey i en alder av 40 er ute med debutskive som soloartist og der hans bedre halvdel har hatt en finger med i produksjonsprosessen, da ble fristelsen for stor: Jeg måtte finne ut hva han hadde kokt ihop.
Det er ni låter på 32 min., og igjen kommer jeg i den situasjonen at det egentlig er hipp som happ hva jeg presenterer, for dette er så variert og så bra. Det er også til tider underfundige og gode tekster, som i åpningssporet Diamonds Back to Coal der Ivey stiller spørsmålene: "Is this the land that we borrowed / is this the land that we stole?"
Denne videoen sier egentlig mer enn tusen ord i all sin absurditet. Den sammen med musikken får meg til å tenke på alt som er galt i det moderne samfunnet vi lever i. Og at vi ikke lenger lar oss sjokkere. Når vi ser et barn som sitter i et bur ved fortauet går vi bare forbi.........
Falling Man er i et mer roligere landskap og også med en meget bra tekst. Her hører jeg at det er litt Beatlesaktig over musikken, og at Ivey har en meget behagelig og følsom stemme som gir låtene den ektheten de fortjener og skal ha.
Story Of A Fish står og stamper litt før den etterhvert blir en mektig balladelåt med nydelig koring. Gina The Tramp begynner akustisk og utvikler seg etterhvert til en herlig balladesak med ditto herlig mannskoring. Margo Price kan ikke dy seg for å være litt med på vokal i enkle og musikalsk lystige Greyhound:
Worry Doll er en slentrende låt med en underfundig tekst med verselinjer som: "I've given everything/ Said the puppet to the string / I used to feel like dancing / Now all I do is swing". Laughing Willy begynner med "Laughing Willy / Can't I buy a smile" og viser igjen at Ivey er rasende god til å lage uventede vendinger og gode poenger i tekstene sine.
Tittelsporet The Dream And The Dreamer avslutter plata og begynner som skivas eneste pianobaserte låt før den utvikler seg til en aldeles rå sak. Om drømmen og drømmeren som ikke er helt enige. Begynner med: "The dream and the dreamer, they fought like hell / They lived together in an old hotel / The dreamer wanted love, the dream wanted time / They ran out of both back in ’89".
Det er en unik følsomhet i denne låten som virkelig tar meg, og jeg blir berørt av historien om drømmen og drømmeren og jeg håper inderlig at det går bra med de, som Ivey også uttrykker helt på tampen.
Og igjen har jeg altså funnet gull og jeg sitter igjen med gåsehud, spesielt etter å ha sett videoen til Diamonds Back To Coal, som understreka budskapet i låten på en nærmest skrekkelig måte. En av de låtene som har berørt meg mest i år.
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar