Oppsamlingsheat - Garrett T. Capps, Leslie Stevens, Kim Lenz, Casey Donahew

                                           

Jeg har kommet i den situasjon at jeg har noen plater plater jeg har hørt en del på, og som jeg normalt sett ville ha omtalt i egne artikler. Men så er det denne julekvelden som hvert år kommer like overraskende på kjerringa. For meg er det årets slutt og hvordan jeg har valgt å oppsummere året som gjør at jeg må gå til det skrittet å ta et lite oppsamlingsheat. Skrive litt om alle disse platene, slik at de også får bli med når jeg skal sette opp status. Så da er det bare å sette i gang:

Garrett T. Capps - All Right, All Night

Enda en representant for det vibrerende "Texas Music Scene", der han er i godt selskap med bl. a. Flatland Cavalry, Cody Jinks og  Aaron Watson. Dette skal visstnok være den andre skiva i en trilogi, uten at jeg har hørt den første.

Musikken her er fengende country, på alle ni låtene er det et driv i som jeg liker. Det er lekent, og det er mange gode historier Garrett T. Capps forteller. Jeg vil bl. a. trekke fram de to siste av de ni låtene, Oblivion og 7 min. lange Brand New Dance som altså er uvanlig lang til en countrylåt å være, og med skikkelig dramatiske effekter.

Min favorittlåt er imidlertid Sunday Sun, og det er den jeg presenterer her:

Karakter: 5,5.


Leslie Stevens - Sinner

Det er ikke mye jeg vet om Leslie Stevens, men utifra Spotify er hun ute med sin 2. album nå med "Sinner". Dette er americana som penser litt innom country. En særegen stemme som kan minne litt om Marianne Faithfull til tider. Det er mange spennende låter her, spesielt synes jeg de fire første, Storybook, 12 Feet High, Falling og Depression, Descent er fine og godt oppbygde låter. Så kommer et par låter som ikke tar meg helt før det blir riktig bra på slutten igjen. Der har jeg valgt ut Sylvie som låten jeg vil presentere Leslie Stevens med:

Noe sier meg at dette er en sterk historie uten at jeg skjønner den 100%. Men det er en låt som gir meg gåsehud og som Stevens formidler på en fremragende og unik måte.

Karakter: 5.


Kim Lenz - Slowly Speeding

Så har vi rockabillydronninga Kim Lenz som har gitt ut plater i snart en mannsalder. Og jeg synes det er kult og imponerende at en artist som Lenz klarer å holde en så i utgangspunktet gammeldags sjanger levende og moderne. For det gjør hun til tider med glans på denne skiva. Javel, noen få dødpunkter er det, men når dramatiske Bogeyman starter det hele slik at jeg får følelsen av at ja, dette er rockabilly anno 2019, så blir jeg litt hekta.

Beste låten synes jeg er Percolate (hva nå enn det betyr har jeg ikke sjekka......),  en aldeles herlig låt:

Karakter: 4,5.


Casey Donahew - One Light Town

Så til slutt har vi Casey Donahew, en countryrocker som har gitt ut skiver jevnt og trutt siden 2005. Jeg synes mye av det som er på denne skiva går i samme duren og han har litt den samme framtoninga som artister du har tolv av på dusinet over dammen. Men så glimter han til på enkelte låter, som da gjør at han akkurat klarer å lande på den positive sida hos meg. Mye av æren for det går til Thank God It's Raining som treffer meg rett i hjertet av rent personlige årsaker. Skal ikke utdype det her, anna enn at dette er en perle som skinner på dette albumet:

Karakter: 4.


Vel, dett var dett! Nå stenger jeg sjappa for 2019 hva album angår, men skulle det dukke opp ei skive som velter om på min topp slik jeg ser den nå så må jeg sjølsagt gjøre noe......

Uansett, plana nå først er å kvalitetssikre låtlista mi for 2019. Der har jeg rundt 90 låter, som jeg da skal presentere 10 i slengen og bli ferdig litt før nyttårsaften. For jeg må jo avslutte med lista over det jeg synes er de beste albumene jeg har hørt i år. Så jeg må også bruke tid på å kvalitetssikre den lista. Det blir i høyeste grad ei musikalsk jul her i gården!