Chuck Mead - Close to Home

Dette er ei plate som ble gitt ut for et halvt år siden og som lenge har ligget på lista over album jeg skal høre på, men det er først nå at jeg har klart å prioritere den. For å plassere Chuck Mead må det nevnes at han var en av opphavsmennene bak det alt. countrybandet BR5-49 som hadde størst suksess på slutten av 90-tallet. Bakersfield, western swing, rockabilly og 50-tallets honkytonk var blant BR5-49's inspirasjonskilder. Bandet er i dvale og Mead satser nå på en solokarriere der dette er hans 4. fullengder.

Og at Mead holder seg i samme landskapet som sitt gamle band er tydelig. Det begynner med rocka Big Bear in the Sky som både musikalsk og tittelmessig minner meg om 50/60-tallet. Deretter kommer I'm Not the Man for the Job som er en liten humørpille av en låt. Den er så retro som den kan bli, og jeg blir både undrende og glad over at det er artister som fortsatt spiller inn slik musikk i 2019:

Daddy Worked the Pole er en morsom hyllest til foreldregenerasjonen, dette er det jeg vil kalle old school rock'n roll:

Som en skjønner så er dette rimelig hardcore retro, og for å holde på med slik musikk må du ha en genuin kjærlighet til det du holder på med. For dette er egentlig kulturbevaring og det er flott at Mead er med og sørge for at dette er musikk som ikke går i glemmeboka. Jeg opplever at kjærligheten til denne musikken gjennomsyrer plata og det gir meg mange gode opplevelser. Det gjøres enkelt og som det heter i reklamen så er ofte det det beste. Så også i tittelsporet:

På The Man Who Shook the World er det tilbake til den gode gamle rocken:

Til slutt tar jeg med Billy Doesn't Know He's Bad om en gutt som ble mishandla som barn og som ble ei god gammeldags bølle fordi han visste ikke om annen måte å behandle mennesker på.

Det er 11 låter på et album som får smilet fram hos meg. Som nevnt synes jeg det er godt at vi har artister som Mead som fremdeles holder tradisjonell musikk i hevd og som gjør det med kjærlighet og varme. Det er noe å like ved alle låtene her og jeg må vel bare sparke meg sjøl for at jeg ikke tok meg tid til et dypdykk ned i denne skiva før nå.

Karakter: 5,5.