Da har jeg kommet til veis ende og de 10 låtene som har berørt meg mest i 2019 skal avsløres. Noen vil nok overraske, andre vil definitivt ikke overraske de som kjenner meg.
1. Hatari - Hatrið mun sigra
For 2. året på rad er det altså en Eurovisionlåt som har berørt meg mest i løpet av året. Og jeg skjønte med en gang at dette var noe helt spesielt da jeg hørte igjennom låtene som skulle kjempe om å bli Islands representant. Dette var noe som ikke var blitt hørt i Eurovision før og egentlig en musikkform som ikke behager meg. Jeg liker i utgangspunktet ikke growling, men her passer det aldeles utmerket. Jeg er ikke fan av tachno, men rytmen her er helt sjukt eggende. Og så er det budskapet i sangen, at hatet vil seire i Europa hvis folk ikke står opp imot de bølgene av hat som skyller over kontinentet vårt. Hat mot alle som ikke kommer inn under "normalen": Innvandrere, muslimer, jøder og andre livssynsminoriteter og i det hele tatt mennesker med en annen hudfarge enn hvit, skeive av alle valører, mennesker med funksjonsnedsettelser, andre minoriteter som f. eks. samer, kvinnelige samfunnsdebattanter,
for å nevne noen. Men det var ikke før jeg leste om en hendelse i mars at jeg virkelig skjønte hvor viktig denne sangen og teksten er. Jeg har to voksne barn med funksjonsnedsettelser. En av de har en nær venn som også har en funksjonsnedsettelse. En dag i mars i år ble han trakassert på en trikkeholdeplass i Oslo av en mann som spytta på han og som skrek at han og alle andre med funksjonsnedsettelser burde dø. Overført til meg og mine barn så er det altså mennesker der ute som hater to av mine barn og deres likesinnede så sterkt at de ønsker de døde.
Derfor er denne låten her så viktig, fordi den advarer mot det hatet, fordi den henstiller til Europas folk om å stå opp mot det hatet og slå det ned. Growlinga til Mathias Haraldsson symboliserer det onde, hatet, den lyse falsettsangen til Klemens Hannigan symboliserer det gode, kjærligheten. Dette er rett og slett den viktigste sangen som er framført på en Eurovisionscene noen gang!
2. Michaela Anne - Desert Dove
Michaela Anne er min største oppdagelse på countryfronten i år. Hennes album "Desert Dove" er uhørt vakkert og tittellåten den bare forfører meg helt. Det er som å høre en kvinnelig Chris Isaak gone country om dette møtet med et par mystiske og dunkle skikkelser i ørkenen. Jeg lar meg glatt forføre!
3. Ida Jenshus - That Morning
Dette er en låt som er blitt sterkt personlig for meg, og jeg er usikker på hvor mye jeg skal berette om akkurat det. Anna enn at jeg kjenner meg så godt igjen i teksten at det nesten gjør vondt. Det får holde. Og så er sjølve sangen bare helt, helt nydelig.
4. Ryan Bingham - Blue
Ryan Bingham er en artist med en skjebne som berører. Akkurat som Gram Parsons har han mista sin mor til alkoholen og sin far til sjølmord. Han brukte mye av sitt forrige album som terapi, men disse tragediene skinner også igjennom årets album "American Love Song". Og ikke minst denne, Blue, der han desperat prøver å holde fast på sin kjære midt opp i alle de vonde følelsene og tankene. Det gjør vondt å høre denne sangen, samtidig er den vakker i all sin tristesse. Og det koret helt på slutten, det er bare magisk.
5. The Highwomen - My Only Child
Det er mange sanger som står ut på det første albumet til supergruppen The Highwomen. Men denne her berører de innerste følelsene i meg. Natalie Hembys sang til sin datter, sitt eneste barn, som så sårt ønsker seg søsken, men som hun dessverre ikke kommer til å få. Den betingelsesløse morskjærligheten i denne sangen berører alle mine følesesstrenger. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg har to eldre søsken fra min fars første ekteskap, men er det eneste barnet til min mor og far sammen. Og det var en periode jeg ønska meg yngre søsken, kanskje det er det som treffer meg her.
6. Jennifer Nettles - King of the City
I en tid der vi har en president i USA som sprer hat mot mennesker og folk han ikke liker, bl. a. mot Mexico og meksikanere, så kommer den kvinnelige artisten jeg ser mest opp til, Jennifer Nettles fra Sugarland med denne låten her. Om meksikaneren som tar jobbene amerikanerne ikke vil ha, hvis kone oppdrar en amerikansk kvinnes barn da hun sjøl ikke har tid, som om kvelden 11. september 2001 gikk til kirken og bad for alle ofrene og deres familier. Som hjelper amerikanerne på veien til å nå den stadig mer uoppnåelige amerikanske drømmen. Jeg tror ikke Jennifer Nettles vant seg noen venner blant Trumpfansen med denne sangen her, men jeg tror ikke det var i hennes tanker. Med denne utrolig vakre sangen tona hun flagg og det beundrer jeg henne for. Ren gåsehud og RESPEKT!
7. Malene Markussen - Fryktløs
I Dypere Dypere kom Malene Markussen med den beste beskrivelsen av en depresjon jeg har hørt i noen sang. I Fryktløs gir hun håp om at det er en vei opp og at det er et godt liv etter depresjonen. Akkurat den veien har jeg gått i år, og jeg kjenner det nå på samme måten som Malene Markussen så godt beskriver her.
8. Lars Winnerbäck - Vykort från Alperna
Hva skal jeg si? Denne sangen her er også i kategorien uhørt vakker. Om en drøm fra Alpene, og med et kor på slutten som er så betagende at jeg får frysninger. Dette er bare ren musikalsk nytelse.
9. Tove Bøygard - Hjarte
I denne gripende sangen stiller Tøve Bøygard nasjonen til veggs. Hvor er det blitt av hjertevarmen vi tidligere omslutta oss med og som også gjaldt de som kom til oss? Nå er det motstand mot de fremmede som gjelder, til tider hat,, hets, mistenkeliggjøring. Hva har skjedd med oss? er spørsmålet Tove Bøygard stiller. Og med videoen viser hun at rausheten og kjærligheten tross alt finnes i fullt monn her i Norge, sjøl om det er krefter som gir uttrykk for det motsatte. Kanskje den viktigste sangen på norsk i 2019, ihvertfall er det den viktigste jeg har hørt i år.
10. Valerija Iljinaite - Scars Are Beautiful
Igjen en sang som ikke nådde opp i den litauiske uttakinga til Eurovision. Men en sang som berørte meg langt inn i hjertet. Om sjølskading, om å akseptere at arrene er der, at de faktisk er fine, at de forteller en historie om et liv som ikke har vært lett. Og om å gi blaffen i blikkene til de som stirrer på arrene dine. Hvis hun som synger her har opplevd dette sjøl så er det ekstra tøft å stå fram på scena med dette, og det må ha vært en uendelig seier. Og kanskje var de ikke klar for en slik åpenhet i Litauen, hva vet jeg? Uansett vil dette være en sang som jeg tar med meg videre.
Vil presisere at dette er min subjektive følelse og opplevelse av årets låter og jeg respekterer at andre har andre favoritter. Min rangering av Årets album kommer nyttårsaften (senest).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar