Årets album 2019

Ryan Bingham. Foto: Donnie Hedden.

Da har jeg kommet fram til rosinen i pølsa for meg. Kåringen av de albumene som har gjort sterkest inntrykk på meg i år. Jeg har nå hørt igjennom alle album som jeg har gitt toppkarakteren 6, rangert de og kommet fram til en topp 20. Nå må jeg presisere at jeg som en som er avhengig av å finne utgivelsene sjøl, som ikke er en profesjonell musikkjournalist som får tilsendt plater sjølsagt har et mindre utvalg å velge i. Av oppsummeringene mange profesjonelle har lagt ut nå i desember har jeg sett at her er det mye kanonbra musikk som jeg helt sikkert har gått glipp av. Så det er rammen for min kåring, og så vil mange kanskje si at jeg har vært for rundhånda med 6-erne mine. Den tanken har også slått meg, og er noe jeg vil prøve å ta med meg inn i det nye året. Uansett så står jeg inne for skryten som disse skivene er blitt til del.

Nok prat, her er lista:

20. Flatland Cavalry - Homeland Insecurity

Dette Texasbaserte bandet som både er glad i å framheve fela og den akustiske gitaren gleda mange av oss med dette albumet i år, deres andre fullengder. Melodiøse låter med til dels nydelige harmonier satt godt hos meg fra første lytt. Spesielt falt jeg for Other Side of Lonesome som jeg etter å ha sett videoen skjønte var et innlegg i kampen mot skolemobbing. Anbefaler også det heftige åpningssporet Come Back Down.

19. Malene Markussen - Under Vann

Ei plate med bare 7 spor og som bare varer i drøye 27 min. vil nok en del kalle for en EP og ikke et album. Jeg har valgt å ta dette som et album da jeg synes at dette er såpass helstøpt og også musikalsk variert at det forsvarer å bli kalt for et album.
Vanligvis er ikke dette musikk jeg hører så mye på da det er en del klare elementer av elektronisk musikk. Men det er framført med en varme som gjør at mine ankepunkter mot EDM får hvile her. Dessuten har sangene en tematikk som går rett til hjertet hos meg. Fra den dypeste fortvilese og den dype depresjonens mørke i åpningssporet Under Vann og Dypere Dypere til optimismen og troen på at sjøl det mørkeste mørket er det mulig å komme seg ut av i Fryktløs. Malene Markussen har også en klar og følsom stemme som gir de tekstmessige budskapene troverdighet.

18. Steve Earle - Guy

Steve Earle har tidligere laga et eminent hyllestalbum til en av sine store musikalske mentorer, Townes Van Zandt. I år har han kommet med en samme type album tilegna sin andre store mentor Guy Clark. Og som med Townesplata så er dette framført med ærbødighet og kjærlighet. Men heldigvis ikke så stor ærbødighet at det har gått utover formidlinga av låtene. For Earle har i høyeste grad også klart å gjøre låtene til sine egne. Klassikere som Dublin Blues, Desperados Waiting For A Train og Rita Ballou blir behandla på den litt røffe måten det er lagt opp til at de skal være. Ei plate å bli glad i og som gir meg et godt innblikk i Guy Clarks musikk.

17. Spidergawd - V

Det var først på Trondheim Rocks ifjor (2018) at jeg oppdaga Spidergawd og deres frontmann Per Borten. Et heidundrende bra sett gjorde meg nysjerrig på årets utgivelse og jeg ble ikke skuffa. Ei plate som uvanlig nok til ei rockeskive å være starter med en saxsolo. Men det blir aldeles ikke feil og derfra og ut er dette solide og tette saker som gir meg skikkelig rockefot. Her er det utrolig dyktige musikere som lager musikk det er lett å bli glad i. Som Ritual Supernatural som er en oppvisning i heftig, men også melodiøs rock med herlig gitarspill. Spidergawd er et glimrende eksempel på at norsk rock lever i beste velgående!

16. Bjølsen Valsemølle - Sanger Om Kjærlighet

Trond Ingebretsen har fylt 71 i år, men han og hans kjære Bjølsen Valsemølle har ingen planer om å legge inn årene. Og takk for det, for de er ei vaktbikkje ift. hva som skjer i deres hjemby, i landet vårt og også internasjonalt. De sparker både til Sylvi Listhaug og til Israels okkupasjon av palestinsk land, men først og fremst er det som tittelen antyder kjærlighet og de små tingene som gjør livet verdt å leve som er gjennomgangsmelodien i deres musikk. Noe som er meget godt beskrevet i åpningssporet Små Ting, om de små tingene i livet som gir oss glede, men også de småtingene som ergrer. Det er et tilbakeblikk til de musikalske skattene fra barndommen i tittellåta til Kjenne På Hat som munner ut i at det ikke lenger er tid for hat, det er istedet tid for samhold og glede. Og så besøket hos forfatterkompisen som var i gang med bok om Oddvar Brå og der treningsdagbøkene til skilegenden lå framme. Det måtte sjølsagt bli en sang av det! Dette er Bjølsen på sitt beste og med Ingebretsens følsomme stemme må dette bare bli bra!

15. Within Temptation - Resist

Metal må også med og det er Within Temptation som har gitt meg albumet jeg er blitt mest glad i innen den sjangeren i år. Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for kvinnelige metalvokalister fordi jeg synes at de med sine sterke vokalprestasjoner tilfører musikken en annen dimensjon enn mannlige vokalister gjør. Og med Sharon Den Adel i storform blir jeg i høyeste grad tilfredsstilt på denne plata. Hun har med mannlige duettpartnere på tre låter, men det er helt greit, det gir luft og enda en ekstra dimensjon. Spesielt er jeg blitt glad i herlig drivende Mad World som også dessverre gir et godt bilde på den verden vi lever i nå. At Within Temptation kommer til Tons of Rock neste år er hovedgrunnen til at jeg har bevilga meg festivalpass for 2. år på rad.

14. Tyler Childers - Country Squire

Tyler Childers imponerte med "Purgatory" i 2017 og gjør det ennå mer med dette albumet her, der han framstår som den reinspikka countryens høye beskytter. Alle som er glade i ekte vare må få et smil om munnen av tittelåten, som jeg må sparke meg sjøl for ikke å ha fått inn på min liste over Årets låter. Låtene går stort sett over i hverandre, og når en venner seg til det så blir det helt naturlig. Dette er heftig, dette er musikk med driv og framført med kjærlighet. Tyler Childers er headliner på americanafestivalen Interstate 20 på Vulkan i Oslo i slutten av Oslo og jeg oppfordrer alle til å få med seg det. Det blir dessverre uten meg for i ei tid der jeg må prioritere hardere økonomisk var det Tons of Rock som vant denne gangen.

13. Jeremy Ivey - The Dream and the Dreamer

Helt på oppløpssida ble jeg oppmerksom på denne solodebuten til mannen til en av mine store favoritter, Margo Price. Og når Margo setter seg i produsentstolen når gemalen skal gi ut skive måtte jeg bare låne ørene til resultatet før jeg gjorde opp status for året. Og det er blitt et helstøpt og glimrende album som begynner med Diamonds Back To Coal som ved hjelp av videoen er en rystende reise i den likegyldigheten og absurditeten som preger vårt såkalt moderne samfunn. Det er blitt ni låter og 32 min. med musikk og tekster som gjør inntrykk, men også der det er plass til underfundig humor i Greyhound der fruen også er med på vokal.

12. Victoria George and the High Lonesome

Dette er ei plate som kom ut i november- 18 i USA, men som ikke var fysisk tilgjengelig i Europa før vi skrev 2019. Derfor har jeg tatt meg den frihet å ta den med. Og musikalsk sett så fortjener Victoria George det i høyeste grad. For dette er herlig country med til tider et litt rocka tilsnitt som på den heftige åpningslåten Moving Train. When Bad Men Happen to Good Women er en fengende og tankevekkende låt og Sweet Amnesia er en herlig sjølransakende låt om det åpenbart dumme å ta til nåde en eks som en ikke hadde gode erfaringer med.

11. The Highwomen - The Highwomen

Amanda Shires frustrasjon over at kvinnelige artister mer eller mindre ble oversett på countryradiostasjonene i USA ble spiren til supergruppa The Highwomen. Hennes mann Jason Isbell råda henne til å ta kontakt med ingen ringere enn Brandi Carlile som tente på ideen tvert. De fikk med seg popcountrystjernen Maren Morris og den anerkjente låtskriveren Natalie Hemby og The Highwomen var et faktum. De fikk tillatelse til å skrive om The Highwaymens anthem (Kristofferson, Cash, Jennings & Nelson) der de også fikk med seg countrysoulsensajonen Yola på vokal. Det ble et knallbra album med mange herlige låter som If She Ever Leaves Me som utfordrer den tradisjonelle countryfansens skepsis til skeive. My Name Can't Be Mama er om utfordringene det er å være mor og samtidig ha en artistkarriere å ta vare på, My Only Child er Natalie Hembys gripende kjærlighetserklæring til sitt eneste barn som ikke får den lillebroren og lillesøsteren som hun ønsker seg. Rett og slett et album med musikk til å bli glad i!

10. Unnveig Aas - Young Heart

Unnveig Aas tilhører den nye bølgen med unge kvinnelige americanaartister som internasjonalt har fått navnet "nordicana". Dette er hennes 2. fullengder og jeg må bare innrømme at jeg fikk frysninger av de fire første låtene på denne skiva, tittellåta, Biggest Love, Right From The Start og November. Det var rett og slett uhørt vakkert! Resten av plata er også prega av vakre låter som rett og slett er behagelige å høre på. Ei plate som jeg virkelig har trykt til mitt bryst.

9. Mashrou' Leila - The Beirut School

Det var VG's dekning av den folkelige oppstanden i Libanon som førte meg til Mashrou' Leila, bandet som er blitt det musikalske symbolet på oppstanden. Bare det at de har en homofil vokalist utfordrer stereotypiene og fordommene til religiøse ledere av alle avskygninger i det libanesiske samfunnet. Som f. eks. at en kristen gruppe etter en målretta medieaksjon fikk en festivalarrangør til å avlyse en konsert med de. Mashrou' Leila feirer ti år i år og dette albumet er en markering av det med 11 låter fra deres tidligere katalog og tre nye. Siden dette er et nytt band for meg og siden dette er musikk jeg ble betatt av får den innpass hos meg. Det er spennende musikk med inspirasjon fra flere sjangre og jeg vil spesielt anbefale den nye låten Cavalry som jeg også har med på min liste over Årets låter. Mashrouh' Leilia er kanskje min mest spennende oppdagelse for året!

8. Charles Wesley Godwin - Seneca

At Charles Wesley Godwins drøm om en karriere innen amerikansk fotball ble knust er egentlig en lykke når alternativet var en musikaslk karriere. Oppvokst i Vest-Virginia, under den sagnomsuste fjellkjeden Appalachene med sine sterke musikalske tradisjoner ble det en innertier av en albumdebut han kom med i år. Sterk og røff musikk med tematikk fra omgivelsene han vokste opp i med bl. a. kullgruver som produserte materiale til krigsmateriell som ble brukt under invasjonen i Normandie som snudde den 2. verdenskrig gjør virkelig inntrykk. Godwin har en sterk fortellerstemme og han viser stor respekt for sin bakgrunn og kulturen han kommer fra. Jeg gleder meg som en unge til å se han på scena på Moskus i Trondheim 11. februar neste år!

7. The Hollering Pines - Moments In Between

Denne kvintetten fra Salt Lake, Utah er en av mine største countryoppdagelser i år. Med søstrene Marie Bradshaw og Kiki Jane Sieger i spissen leverer de gnistrende sterk country med deilige harmonier og tankevekkende tekster. Som American Dream som er om baksiden av den amerikanske drømmens medalje. Flere jobber for å holde det gående økonomisk, må jobbe 7 dager i uka uten å kunne ta nødvendige pauser, uten å kunne gå i kirka, uten å ha mulighet til å gå ut og "synde". Om hun som rømmer fra et voldelig samliv i She Don't Want To Be Found. Og uhørt vakre og flerstemte Bad Feeling. The Hollering Pines viser at en trenger ikke å ha base i Nashville, Texas eller California for å lage contry som berører.

6. Cody Jinks - After the Fire & The Wanting

Hva skal man si om en artist som gir ut to forskjellige album med en ukes mellomrom? For det kan ikke bli mer outlaw enn det, en artist som gjør det han vil og ikke lar seg styre av et stort plateselskap. For texaneren Cody Jinks er totalt uavhengig og på disse to skivene leverer han musikk der han vrenger sjela si. Vi får høre om hans mørke sider og ulempene det er for privatlivet å være en populær artist. Jeg velger å se disse to skivene sammen, noen har sett de separat og gitt de forskjellige karakterer. For meg er disse to platene en helstøpt enhet fra en bånn ærlig artist. Hør på Yesterday Again og Think Like You Think fra "After the Fire"  og Where Even Angels Fear to Fly og Which One I Feed fra "The Wanting", og du vil bli berørt.

5. Janne Hea - Lost in Time

Janne Hea tilhører også denne "nordicana"-bølgen og hun kom i år med et rett ut gripende album med mange sterke og gode historier som berørte meg. Tittelsporet om den unge jenta som ikke fikk det livet hun burde, Too Late, om det unge paret som fort gifter seg, får to barn og så går fra hverandre, hun sier nei til hans ønske om å prøve på nytt før hun skjønner at det jo er de som er de rette, men da er det for seint. Han har funnet ei ny og et nytt liv er på vei. Åtte sanger, åtte historier som gjør inntrykk framført til tradisjonell musikk som gir historiene den rammen de fortjener. Vakkert!

4. Michaela Anne - Desert Dove

Michaela Anne er den andre store countryoppdagelsen min i år. Jeg ble aldeles henført av denne musikken. Et melankolsk drag og et lydbilde som av og til kan minne om en kvinnelig utgave av Chris Isaak gone country. Men Michaela Anne står solid planta på egne bein og skaper sitt eget lydbilde til tross for inspirasjonen fra nevnte Isaak. Sanger som tittellåta, Child of the Wind, Tattered Torn and Blue (And Crazy) og Somebody New er type sanger som jeg klart kaller uhørt vakre. Og den stemma, til å drømme seg bort.

3. Ida Jenshus - From This Day On

Ida Jenshus har jeg vært fan av helt siden hun slo igjennom i Lyden av Lørdag i 2007 (tror jeg det var) og i år har hun bare kommet med et album som har truffet meg rett i hjertet. Hun har opplevd et brudd som noen av sangene vitner om. Det samme har jeg, og de sangene kjenner jeg meg så godt igjen i at det nesten gjør vondt. Som That Morning som er en av de nydeligste låtene jeg har hørt i år, og som Love You A Little Less. Det føles nesten som det er min historie hun forteller, når det egentlig er hennes egen. Og så er det Heartland, oppgjøret med Trumps mur mot Mexico, også det en låt som virkelig berører. Og når det i tillegg på alle låtene er musikk som er tvers igjennom nydelig og Ida har den vakre, følsomme stemma si så blir dette innertier og vel så det hos meg.

2. Purple Mountains - Purple Mountains

Dette er et album jeg ble oppmerksom på seint i år. Lenge etter utgivelsen 12. juli og lenge etter at mannen bak navnet Purple Mountains David Berman tok sitt liv 7. august. Et album som ble rost opp i skyene da det kom har jeg lest, men som jeg ikke skjønner at ingen klarte å se at er et eneste langt sjølmordsvarsel. Fra åpningssporene That's Just the Way I Feel og All My Happiness is Gone som faktisk er sjukt fengende musikk til mørke Nights That Won't Happen. Det lå jo så åpenbart i disse tekstene hva som kom til å skje fra en mann som gjorde musikalsk comeback ti år etter at han annonserte at han ville bruke tida si på å prøve å reparere skadene hans far, den beryktede lobbyisten Richard Berman (kalt "The Evil" av en fagforeningsleder) hadde gjort på det amerikanske samfunnet gjennom sine kampanjer mot miljøbevegelsen, mot fagbevegelsen, for tobakksindustrien, for alkoholindustrien osv.
At det er sterkt å høre på er bare fornavnet, og når musikken er bare rett ut nydelig da blir det ei plate som du bare må høre på sjøl om det gjør aldri så vondt.

1. Ryan Bingham - American Love Song

Ryan Bingham er artisten som brukte sitt forrige album "Fear and Saturday Night" i 2015 som terapi for tapet av sine foreldre, moren til alkoholen og faren til sjølmord, tilfeldigvis akkurat som Gram Parsons. Men disse tragediene skinner også igjennom på dette albumet som går gjennom marg og bein på meg. Ikke minst den forferdelig (rette ordet!) vakre Blue, der han slites mellom de vonde tankene og følelsene og det å holde fast på sin kjære. Akustiske Beautiful and Kind der han forteller om sin ensomhet etter sine store tap ("I miss my loved ones") og om et samfunn som slett ikke er prega av skjønnhet og empati, der barn blir tatt fra sine foreldre ved grensa, der mennesker blir skutt mens de sover. Got Damn Blues der Bingham sier det få tør å si åpent, "There's a racist man in the White House". Og What Would I've Become der Bingham reflekterer over hva det hadde blitt av han hvis han ikke hadde hatt motet til å reise fra et nedbrytende hjem.
Musikalsk begynner det rått og tøft med tre svært rocka låter i Jingle and Go, Nothin' Holds Me Down (som har litt optimisme i seg) og Pontiac som sammen med påfølgende Lover Girl har noe ungt Springsteensk desperat over seg.
Det er 15 sanger, det varer i 66 minutter, og jeg lover at du etter den drøye timen ikke er uberørt. Dette er et album som river og sliter i meg og som er så mesterlig laga og framført at det for meg står fram som Årets album 2019!


På fallrepet må jeg ta med noen såkalte "Honourable mentions" som de sier på engelsk. Artister som leverte gnistrende gode album som også berørte meg langt inn i sjela, men som ikke helt nådde opp til Topp 20, og her snakker vi ørsmå marginer!

Beth Hart, Bruce Springsteen, Tove Bøygard, Carson McHone, Jack Stillwater, Kim Larsen (spilt inn hjemme få mnd. før han døde), Hurula, Sabaton, Luke Nelson & Promise of the Real, Midland, Backstreet Girls, Claudia Scott, Sturgill Simpson, Freedom Call, Whiskey Myers, Rodney Crowell, Lillie Mae, 8Kids, Emily Mae Winters, Morganway, Fretless, Chuck Mead og Garrett T. Capps.

Tusen takk til de som ga oss all den gode musikken vi har elsket i 2019. Et nytt musikalsk (ti)år ligger foran oss, det blir spennende!

GODT NYTT MUSIKKÅR 2020!