David Berman er, eller rettere sagt var mannen bak navnet Purple Mountains. Han var en av grunnleggerne bak indierockbandet Silver Jews som eksisterte fra 1989 til 2009, og han var eneste medlem som var med hele tida. Et band som ga ut seks album og som bortsett fra sine fire siste år turnerte lite. Berman var også en poet som ga ut to bøker og han var også en tegner.
David Berman gjorde comeback som Purple Mountains med et album som kom ut 12. juli i år. Det var et comeback etter at han i januar 2009 annonserte at han ville trekke seg ut av musikken og Silver Jews hadde sin siste konsert 31. januar -09. Hovedgrunnen til at Berman trakk seg ut fra musikken var ønsket om å prøve å finne en måte å gjøre godt igjen den skaden han følte at hans far hadde påført det amerikanske samfunnet. Richard Berman er en kjent lobbyist for bl. a. tobakk- og alkoholindustrien, og har bl. a. vært sentral i kampanjer for våpenrettigheter, mot fagforeninger, mot en nedre grense for minstelønn og mot miljøorganisasjoner. En fagforeningsaktivist kalte han kort og godt for "Dr. Evil". David konfronterte faren rundt 2006 og forlangte at han skulle avslutte sin virksomhet, noe faren avslo. De hadde ikke kontakt etter det.
Det er noe av bakteppet til artisten David Berman, som altså i år annnonserte sitt comeback under navnet Purple Mountains. Album ble gitt ut 12. juli og turné ble planlagt. Men 7. august døde Berman for egen hånd. Og når jeg lytter på plata så er det lett å tenke seg at dette er et tragisk frampek på hva som skulle skje. For den åpner med That's Just the Way That I Feel:
"The life I live is sickening" synger Berman og setninga senere i låten "But his kind of hurtin' won't heel" peker nok på faren. Musikken er til tross for flere triste tekster faktisk fengende. Berman er ikke den første som lager fengende musikk til triste tekster og når vi vet hans skjebne så blir den levende musikken et enda større paradoks. Og når neste låt heter All My Happiness Is Gone og musikken er om mulig ennå mer fengende så blir det så det nesten går kaldt nedover ryggen på meg:
Det er variert musikk og Berman viser at han hadde et stort musikalsk talent og at han beherska flere stilarter. Stemmen er ikke den største, men som med Tom Waits og Ole Paus så betyr ikke det noe. Du bryr deg ikke om det fordi det blir en del av det musikalske uttrykket på en måte. Og det hele er så sterkt levert at du blir revet med, ihvertfall blir jeg det.
Da han døde var Berman separert fra sin kone Cassie som også var med de siste årene med Silver Jews. Etter hva jeg har forstått hadde det greit forhold sjøl om de var separert, men Darkness and Cold henspeiler nok på det havarerte ekteskapet:
Det er to mer neddempa låter på skiva, Snow is Falling in Manhattan og Nights That Won't Happen. Sistnevnte er den som gjør størst inntrykk og også denne sangen tolker jeg som et varsel om det som skulle skje. "The dead know what they're doing when they leave this world behind". "When the dying's finally done and the suffering subsides / All the suffering gets done by the ones we leave behind".
Jeg klarer ikke helt å skille musikken fra det som ble David Bermans skjebne, og det gjør det litt vanskeligere for et følelsesmenneske som meg å vurdere plata og musikken på en noenlunde objektiv måte. Men sjøl uten det triste bakteppet så må jeg si at dette er musikk som henfører. Musikalsk sett er det nesten ikke et dødpunkt på skiva. Harmoniene er vakre og Berman og hans medmusikere gir meg stemningsfull og vakker musikk. Så om Bermans comeback ble aldri så kort så var det stor musikk han ga verden på sin siste skive.
Og avslutningssporet Maybe I'm the Only One For Me, som virker å ha vært skrevet basert på observasjoner under en ferietur kan jeg kjenne meg godt igjen i. Jeg avslutter snart det året jeg har tilbragt mest tid i mitt eget selskap. Og jeg har funnet at det ikke har vært så verst, og derfor kan jeg nikke gjengjennende til det Berman beskriver her. Og det er befriende med en sang her der tankene om hans endelikt ikke trer fram:
Denne låten har et tydelig countrypreg og er et bevis på den variasjonen som er i musikken på dette albumet. De andre låtene er også nydelige, I Loved Being My Mother's Son viser at han heldigvis hadde et godt forhold til sin mor. Margaritas at the Mall, She's Making Friends I'm turning Stranger (som jeg også tolker i forhold til det havarerte ekteskapet) og Storyline Fever er også hver på sin måte perler.
Til slutt må jeg takke den eminente musikkbloggen Dust of Daylight, uten de hadde jeg ikke kommet over David Berman og Purple Mountains!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar