Evanescence

Bildet er henta fra fanpop.com


Da jeg var på Nobelkonserten ifjor (11.12.11) havna jeg på rad 7 ved siden av en ung Evanescencefan og hans mor. Vi begynte å prate og jeg skjønte fort at vi var soulmates: Jeg var der for å se mine store idoler Sugarland, han var der for å se sine store idoler Evanescence. Jeg fikk mine idoler først, Sugarland var nr. 2. Så kom en intervjusituasjon med Jennifer Nettles og Amy Lee sammen og det var jo litt kult.

Og jeg skjønte ihvertfall at jeg hadde med en blodfan å gjøre da Evanescence kom på scena og han skrek for full hals: "Amy!!!!!!" Moren hans smilte godt da. Gutten hadde en egen Evanescenceblogg som han oppdaterte underveis, og dette er ei side jeg varmt anbefaler for dere som vil føge dette bandet. Dette er en dedikert fan og jeg må si jeg er imponert over det han har fått til.

Nok om det, ihvertfall syntes jeg det jeg hørte av Evanescence den kvelden var såpass bra at jeg ikke var sen med å gå i platebutikken og kjøpe deres 3. og sjøltitulerte album som kom ifjor. Et album som debuterte på 1. plass på Billboard 200. Dette er det eneste albumet jeg har av bandet, de har tidligere gitt ut "Fallen" (2003) og "The Open Door" (2006).

Dette er skikkelig rock, grenser til tider opp til metal, med mange flotte melodier. Som vanlig har jeg valgt ut mine personlige favoritter, og først ut er nydelige "My Heart Is Broken":

"Erase This" er også et høydepunkt på denne skiva:

Til slutt den vakre balladen "Lost In Paradise":

Jeg legger ikke skjul på at jeg er svak for kvinnelige rockevokalister og Amy Lee er intet unntak. Hun har en flott stemme som bærer musikken, men sjølsagt må det også sies at dette er musikk med sjel og innlevelse. Men ihvertfall er Amy Lee der oppe sammen med andre kvinnelige rockevokalister jeg er svak for, Ellen Foley og Simone Simons i Epica (som jeg har presentert før) og Amanda Somerville, som jeg vil presentere under hennes bandprosjekt Trillium.