The Cruel Intentions - All Hail Hypocrisy

The Cruel Intentions med tre svensker og en nordmann og med base i Oslo ble jeg klar over rett før jul i -22, og jeg digget virkelig deres album Venomous Anonymous. Nå for en måned siden kom ny skrive, og den har jeg kost meg med siden.

For som jeg skrev i -22 så er dette rock'n roll etter mitt hjerte. Rett fram og fengende og med hes, deilig rockevokal. Nesten hver låt er en liten rockefest som jeg elsker å være med på. Som med åpningslåten Beating In My Chest er litt tilbake til forrige skiva med referanser til LA. og Sunset Strip. Elsker den type gitarsolo som jeg får i denne låten, enkelt og rett fram!

Living Out Of Line går i samme deilige sporet og handler om det å leve et liv som hele tida er litt på kanten, du står konstant i fare for å tippe over til at det blir for mye. Et kjent fenomen innen rocken og bestaltet på beste måte her.

Tittellåten All Hail Hypocrisy beskriver et brudd der man reagerer på den andre partens hykleri, men det kan også tolkes som en kritikk av mye av det hykleriet vi ser rundt oss i sammfunnet nesten hver dag. Videoen ser ut til å ha blitt tatt opp på Tons of Rock, men jeg tar forbehold om at jeg tar feil. Uansett har jeg bestemt meg for å reise dit neste år etter noen års fravær og jeg håper sjølsagt at jeg får sett The Cruel Intentions der!

Så overrasker bandet med en akustisk låt midt i, Wasteland. Til å begynne med følte jeg at den var malplassert, men etterhvert har også den låten krøpet inn under huden på meg. Nå synes jeg det er kult at de også viser sine talenter på denne måten. Og med en tekst jeg tenker mange kan kjenne seg igjen i:

Til slutt Porridge Head  (Grauthue på godt norsk) som er min største favoritt her, kanskje fordi den føles som den aller mest streite rett fram-rockelåten på denne skiva. Bare elsker alt ved denne låten her!

Elleve låter som jeg alle liker svært godt er det Cruel Intentions bringer til torgs, og igjen er jeg blitt skikkelig glad i deres streite rock. Jeg føler meg oppløftet hver gang jeg hører på dette albumet, et godt tegn på at bandet igjen har gjort mye riktig!

Karakter: 5,5/6.

Ryan Bingham & The Texas Gentlemen - They Call Us The Lucky Ones

I 2019 kåret jeg Ryan Binghams American Love Song som det årets album for meg. Han har gitt ut musikk etter det som jeg ikke helt har hatt på radaren, men nå har han samarbeidet med The Texas Gentlemen om et nytt album. Et band som er mer et kollektiv enn et band og som i tillegg til egne utgivelser har vært med og backet artister som Kacey Musgraves, George Strait og Kris Kristofferson på noen av deres album.

Dette albumet har også en mykere og lettere attmosfære enn American Love Song som fortsatt var preget av tapet av foreldrene og bekymringa over situasjonen i USA. Det er ikke blitt bedre der, snarere tvertimot, men det er godt å høre at Bingham til tross for det har funnet plass til å servere et album med mer musikalsk glede. For vi trenger virkelig det i disse tider.

Åpnings- og tittelsporet The Lucky Ones gjenspeiler den lettere atmosfæren som er på dette albumet. Jeg får litt følelsen av at den ikke tar helt av før etter ca. 3 minutter, men likevel er dette en låt som har mye glede og varme i seg. Såpass at den er inne på min spilleliste der jeg nominerer til Årets låter for inneværende år. 

Let The Big Dog Eat er den røffeste og mest rocka låten på denne skiva:

Sjøl om atmosfæren her er mer humørfylt finner vi likevel låten som har det dypeste alvor over seg, og Cocaine Charlie er da også den låten der teksten gjør mest inntrykk. Musikalsk er den litt stillestående, men teksten om en som er med i narkotrafikken inn til USA sett fra hans kone/partners perspektiv berører skikkelig. Valget hun faller ned på er rimelig drastisk ... Derfor må den med her:

Relevance derimot er en herlig heseblesende countryaktig låt der spørsmålet stilles om hva som er vitsen med en relasjon hvis en ikke vil ha den andres kjærlighet eller hvis en ikke vil gi kjærlighet til den andre.

Sjølsagt er det "on the road"-låt med, om det å være på turné. Ballad of The Texas Gentlemen er en herlig heftig låt som det er vanskelig å sitte stille til:

Må dessuten nevne avslutningssporet I'm a Goin' Nowhere, en deilig livlig låt det også.

Musikalsk er dette jevnt over mer nedpå enn skiva jeg falt så totalt for i -19, men det gjør ikke noe. Dette er lekent, det er mye humør her og jeg hører at dette er musikere som liker å jobbe sammen. Jeg har kost meg med å høre på den i et par uker nå, og det er godt å høre at Ryan Bingham også kan lage god feelgood-musikk. 

Karakter: 5/6.

Terje Espenes - Regn ska falle

Dette albumet til Terje Espenes har jeg brukt tid på, det kom ut 24. april. Temaet er kjærligheten i alle sine fasetter. Det er et vanlig tema innen musikken, derfor er det også et av de mest kompliserte fordi det er så vanlig å havne i klisjéfella. Det har ikke Espenes gjort her, bare så det er klart. Men enkelte av låtene, spesielt i første halvdel av skiva er litt tunge musikalsk sett, noe jeg sliter litt med. Men når det er sagt har jeg funnet fire (av åtte låter) som skiller seg ut, og som jeg er blitt glad i. Det er da først og fremst de jeg vil ta for meg her.

Den første er Så fin du e. En rolig låt musikalsk sett, men med en nydelig tekst om det å stå sammen sjøl når det blåser i livet. Her tolker jeg så fin du e som gjeldende både for det indre og det ytre, og Espenes formidler denne beundringen for partneren på en vár og følsom måte som jeg setter stor pris på. Jeg har valgt en akustisk versjon som ble lagt ut så seint som i går:

Om du ser ho i kveld er en nydelig låt om en kvinne som har gått ut av ens liv, men som en fortsatt har varme tanker om. Også her formidla på en så følsom måte som en slik tekst krever. En kort låt på under 2:30, likefullt er dette min største favoritt her.

Når det gjelder Lovløs mann så er det skivas mest dramatiske låt hva det tekstmessige angår. Om farlig kjærlighet og hva det i ytterste konsekvens kan føre til ...

Til slutt Følge vinden dit han bær, om forholdet som ikke er lenger. Heller ikke det så lange låten, bare 2:18 men likevel en liten perle.

En ting jeg vil trekke fram for hele skiva er tekstene som er meget poetiske, Espenes er flink til å beskrive sterke følelser på en måte som gjør at han aldri går i den klisjéfella jeg nevnte. Sjøl om jeg synes noen låter er litt tunge musikalsk så har de tekster som hever lytteropplevelsen. Derfor er dette et album som absolutt er verdt å låne ørene til ikke bare én, men flere ganger. 

Karakter: 4,5/6.