Dette albumet til Terje Espenes har jeg brukt tid på, det kom ut 24. april. Temaet er kjærligheten i alle sine fasetter. Det er et vanlig tema innen musikken, derfor er det også et av de mest kompliserte fordi det er så vanlig å havne i klisjéfella. Det har ikke Espenes gjort her, bare så det er klart. Men enkelte av låtene, spesielt i første halvdel av skiva er litt tunge musikalsk sett, noe jeg sliter litt med. Men når det er sagt har jeg funnet fire (av åtte låter) som skiller seg ut, og som jeg er blitt glad i. Det er da først og fremst de jeg vil ta for meg her.
Den første er Så fin du e. En rolig låt musikalsk sett, men med en nydelig tekst om det å stå sammen sjøl når det blåser i livet. Her tolker jeg så fin du e som gjeldende både for det indre og det ytre, og Espenes formidler denne beundringen for partneren på en vár og følsom måte som jeg setter stor pris på. Jeg har valgt en akustisk versjon som ble lagt ut så seint som i går:
Om du ser ho i kveld er en nydelig låt om en kvinne som har gått ut av ens liv, men som en fortsatt har varme tanker om. Også her formidla på en så følsom måte som en slik tekst krever. En kort låt på under 2:30, likefullt er dette min største favoritt her.
Når det gjelder Lovløs mann så er det skivas mest dramatiske låt hva det tekstmessige angår. Om farlig kjærlighet og hva det i ytterste konsekvens kan føre til ...
Til slutt Følge vinden dit han bær, om forholdet som ikke er lenger. Heller ikke det så lange låten, bare 2:18 men likevel en liten perle.
En ting jeg vil trekke fram for hele skiva er tekstene som er meget poetiske, Espenes er flink til å beskrive sterke følelser på en måte som gjør at han aldri går i den klisjéfella jeg nevnte. Sjøl om jeg synes noen låter er litt tunge musikalsk så har de tekster som hever lytteropplevelsen. Derfor er dette et album som absolutt er verdt å låne ørene til ikke bare én, men flere ganger.
Da vokalistlegenden Bjørn Müller døde brått i november-24 var vi nok mange som frykta at det betød slutten på Backstreet Girls' lange historie som et av norsk rocks største band. Så viser det seg at dette er et band som har mer enn ni liv, primus motor Petter Baarli var oppsatt på at historien skulle fortsette, og jeg er sikker at det også hadde vært det Müller sjøl hadde ønska. Og en ekstra motivasjon var nok at det var han som kom med ideen til hva neste album skulle hete.
Roar Leren er den nye frontmannen, en av tre som var vokalister under bandets hyllest til Müller under Tons of Rock ifjor. Og sjøl om det skal noe til å erstatte en kapasitet som Müller så må jeg si at Leren kommer meget godt fra denne skiva. For dette er Backstreet Girls av godt gammelt merke, intet mindre.
Den første låten Thunderstorm åpner med en alarm som varsler at dette er et band som er tilbake og som sparker like hardt som før. Dette er en herlig låt som det svinger skikkelig av!
Hitter beskriver en fyr som er ute etter bråk og en slåsskamp når han er ute på byen og har fått i seg en del. Og da må låten være hardtslående, den har et vanvittig driv og et herlig munnspill får kjørt seg skikkelig underveis!
På Paradise får vi tilmed blåsere i starten og jeg bare elsker at dette er et band som også kan overraske med slikt, det vitner om den musikalske lekenheten som har vært i Backstreet Girls' DNA gjennom hele bandets eksistens.
Hard Stuff åpner mørkt de første sekundene før den spruter ut i en ny drivende låt, og den mørkheten er nok for å understreke alvoret i teksten som beskriver han dealeren som bringer stoff til folket.
Jeg må også trekke fram Children der vi har et artig element der koringa minner om en unge som er skikkelig på griner'n. Et nytt eksempel på den intelligente lekenheten dette bandet har.
Det er rett og slett herlig at Backstreet Girls fortsatt består og at de ikke gir seg med å gi full pupp rock'n roll til folket!
Det føles litt surrealistisk at den mest populære artisten i kongeriket for tida er en en ung stril som synger country på dialekt. Årets Spellemann på årets utdeling og 15000 på slippkonsert i Bergen sentrum og begeistrede tenåringsjenter i front. Men det er altså faktum hva Tobias Sten angår og med sitt andre album på et år har han festa grepet om topplasseringa på albumlista og på spillelistene til radiostasjonene. De fleste country- og amerikana-artistene her til lands sverger til engelsk, men så kommer det altså en ung jypling som synger på dialekt og som fyker til topps land og strand rundt. Kanskje noe å lære av?
Og musikken er likandes også for meg. Det er en fin blanding av moderne og mer tradisjonell country, det er en fin variasjon mellom uptempo-låter og de litt mer rolige og ettertenksomme. Det er en balanse her som gjør at dette albumet blir noe nær en innertier for meg.
Det er de hverdagslige problemene i relasjoner mennesker imellom som er gjennomgangstemaet, men det er også plass til en låt om det å støtte en venn som står i et skadelig forhold.
Åpningslåten Sei da te meg oppfatter jeg som en bønn om åpen kommunikasjon i et forhold. Musikalsk har det alle de elementene som skal til for å gjøre det til en riktig god countrylåt med et refreng det er lett å synge med på og vanskelig og sitte stille til:
Kurt Nilsen har flørta mye med country og det er derfor ikke unaturlig på at han er med på Sista ordet som er en skikkelig fengende låt. Den har stort allsangspotensiale og blir nok en hit på konserter og festivaler utover sommeren.
Så gås det noen knepp ned på tittelsporet Heimakjær som er en nydelig, nær og nedpå låt om å innse at en føler sterk tilknytning til der en kommer fra. Men også den ene låten der jeg har et lite ankepunkt. For jeg føler at det er en smule malplassert å si: Eg e faen meg heimakjær. Faen er et banneord jeg forbinder med aggresjon, noe som det ellers er ingenting av i denne låten. Jaggu eller søren synes jeg hadde passa mye bedre. Men ellers er dette altså en vakker låt, og koret vi får på tampen setter en ekstra spiss på det hele.
Da einaste du sa er slik country anno 2026 skal være i mine ører, en låt der jeg hører at den er av vår tid men der det også trekkes musikalske linjer til rotekte country. Stens emosjonelle stemme kommer også godt til sin rett her, han har den ekte følsomheten som en god countrysanger skal ha.
Min største favoritt er Hånd i hånd, som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste. Også dette en låt som jeg tipper blir en stor allsangshit og som har potensial til å bli årets sommerhit i Norge. Om nedsiden ved å være på turné og vekke fra sine kjære, noe som her førte til et brudd og om smerten det er å se ex-kjæresten hånd i hånd med en annen.
Tolv låter består skiva av og jeg liker alle. Ta ho då, som er rådet til en kompis om å ta sjansen ift. ei jente han liker. Nedpå Tilgi meg, som også er om det å være på turné borte fra sin kjære, følelsen av å ikke å ha tid til henne mens han har følelsen av at hele landet trenger han. Shanty begynner med visdomsordet Det ligge ein sannhet bak alle sin løgn. Fengende Du og deg om da er om eksen en har et særs dårlig forhold til nå. Og nedpå Longarma genser er om venninna som en ønsker å hjelpe ut av et voldelig forhold.
Så hypen rundt Tobias Sten om dagen er høyst fortjent, for det er tydelig at han treffer en nerve hos både ung og gammel. Og det til musikk som fenger. Det er som regel en uslåelig kombinasjon.
Kacey Musgraves er tydelig tilbake til røttene i dette albumet som kom ut for tre uker siden. Hun har vært mer pop enn country på sine seneste utgivelser, men dette her er et countryalbum som også er inspirert av western swing og meksikansk musikk. Hun er jo fra Texas og har også i en periode holdt til I Mexico og har helt tydelig henta inspirasjon av det.
Åpnings- og tittellåten henspeiler på det som Musgraves har funnet ut, at hun ikke trenger å defineres av å være i et forhold og at det er helt fint å være singel, eller in the Middle of Nowhere og å slippe å forholde seg til menn som ikke vet hva de vil med livet.
Og jeg trives veldig godt med at Musgraves har funnet tilbake til den rene countryen der hun skapte seg et navn. Jeg synes nemlig dette er en helstøpt skive som jeg har kost meg mye med de siste ukene, og det er ikke enkelt å velge ut blant de tretten låtene hun har funnet plass til.
På Dry Spell ser Musgraves med et skeivt blikk på sin lange periode som singel, i det som er blitt en kul og småfengende låt:
På enkelte spor har hun med seg en duettpartner og her vil jeg trekke fram Horses and Divorces der hun har med en annen country superstjerne fra Texas, Miranda Lambert. De har jo sine erfaringer med begge deler de to og de gjør dette til en småfestlig låt med glimt i øyet. Musikken er herlig, bl. a. med trekkspill:
Uncertain, TX er blitt en stor favoritt. Musgraves har faktisk med seg Willie Nelson, men han synger bare med og jeg fikk heller lyst til å poste denne opptredenen fra årets Coachellafestival. En opptreden preget av en herlig stemning og jeg elsker de dancehallvibbene jeg får her. Tematisk er vi igjen tilbake til menn som ikke klarer å få ut fingeren, men på tampen føler jeg også at det er en refs av hjemstatens omfavnelse av Trump. Hun har i historier på Facebook i oppseilinga til albumet vært en del kritisk til den sittende presidenten og ICE sin behandling av latinoer, så jeg tenker at denne låten også kan tolkes i den retninga:
I Believe In Ghosts er en laidback og kul låt, om et forhold det var like greit å bli ferdig med:
Det er kun avslutningssporet Hell On Me jeg ikke får under huden, det blir vel rolig og jeg føler at det ikke tar av. Men bortsett fra det er dette et glimrende album rett og slett, og den låten har ikke noe å si for totalinntrykket. Jeg kunne like gjerne ha posta Back On The Wagon, Abilene, Coyote (med Gregory Alan Isakov), Lonelist Girls, Everybody Wants To Be A Cowboy (med Billy Strings), Rhinestoned og Mexico Honey. De er alle kvalitetslåter og viser hvor inspirert Kacey Musbraves er av musikken hun har vokst opp med i Texas.
I dag når jeg skriver dette er det nøyaktig to måneder siden dette albumet kom ut, og sjølsagt skulle jeg ha skrevet om det for lenge siden. Men sånn er det ikke blitt, andre ting er kommet i veien, men nå er jeg her. For dette sjette albumet til Levi Henriksen og hans backingband Babylon Badlands fortjener så absolutt omtale. Bare for å ha nevnt det, jeg lovpriste det forrige albumet 190 Decibel Kjærlighet i -23, så dette albumet her har jeg derfor hatt forventninger til.
Og som en skjønner, dette er noe nær et konseptalbum sentrert rundt vårt kjære naboland Sverige. Referansene er der i de fleste låtene og det er jo ikke så rart siden Henriksen er vokst opp nær svenskegrensa.
Åpningslåten Vestavind har den lengste tilblivelsesprosessen jeg har hørt om hva sanger angår. For iflg. presseskrivet brukte Henriksen og gitarist Anders Bøhnsdalen omtrent 30 år på å få låten til å bli det de ønsket. Men bedre seint enn aldri, dette er blitt en fengende og god åpning på skiva. Og med et hint til den religiøse hiten Der Rosor Aldrig Dør med Mia Marianne & Per Filip fra langt over 30 år siden.
Karlstad Før Jeg Dør begynner med at Levi Henriksen legger en rose ned på graven til skogens visesanger og dikter Hans Børli. Turen bærer så til Karlstad, grensebyen mange nordmenn har et nært forhold til. Sangen er en behagelig reise over grensa og jeg får et innblikk i nydelig natur som gjør at Henriksen er glad i denne byen og ikke minst dens omgivelser. Og sannelig får vi hilse på frøken Fräken från Fryken, udødeliggjort av Sven-Ingvars:
På Jeg må til Vänern for å få fred tilkjennegir Henriksen at det er til traktene rundt Vänern han må reise for å få ro i sinnet og å komme i den kontakten med sin tro og sin frelser som han kjenner at han trenger. Jeg er ikke religiøs sjøl men likefullt er jeg glad i denne låten, den har en positiv atmosfære og jeg blir som ved forrige album fylt med stor respekt for denne mannen og hans tro.
Så må jeg trekke fram min største favoritt her og den låten som er kommet inn på min liste over Årets låter, nemlig De fortapte gutta. Om blodsbrødrene som siden 1982 har spilt i rockeband, de har sett folk komme og gå i bandet, noen fordi de har dødd. Låten er blitt en nydelig fortelling om en reise fylt av samhold, nært vennskap og en kjærlighet til musikken.
Tittelsporet må også med, om landet som har vært like naturlig å være i som eget hjemland. Sånn kan jeg tenke meg at det ofte blir når en er født og oppvokst nært en riksgrense. Og for Henriksen har det blitt et nært forhold til svensk litteratur og musikk, som har vært en stor inspirasjonskilde for han både som forfatter og musiker.
Men skiva har også sine ettertenksomme perler som Svensk Honning og avslutningssporet Honeyboy Hudson og meg (Mjölby, januar) som er mer snakking enn sang. En hyllest til Garth Hudson fra The Band som tydeligvis er en av Henriksens aller største musikalske forbilder. Og så har vi Hold fast i meg som kom til Henriksen i en drøm og som egentlig var fiks ferdig da han våkna.
Igjen har Levi Henriksen og hans eminente medmusikere gitt meg et album som jeg kan relatere mye til. For sjøl om jeg er vokst opp på kysten av Nordvestlandet og bare har vært nær Sverige de seks årene jeg bodde på Mysen fra 1988 til 1994 så føler også jeg en nærhet til søta bror, og da ikke minst musikken derfra. Dette er musikk og det er stemninger som jeg føler en ekte nærhet og en fortrolighet til, musikk som går rett til hjertet mitt.
Jeg har jo vært fan av Michael Weston King i mange år, mest som den ene halvparten av My Darling Clementine sammen med kona Lou Dalgleish. Men han har jo også en lang solokarriere bak seg og jeg har opplevd han både solo og sammen med Lou i MDC, og også hatt fornøyelsen av et par gode samtaler med dem. Hans forrige soloalbum The Strugglefra 2022 var jeg så begeistra for at jeg ga det toppkarakter.
Dette albumet som kom forrige helg har et bunn tragisk bakteppe. Michaels's barnebarn Bebe King var blant de tre småjentene som ble knivdrept i den vesle badebyen Southport i slutten av juli-24, en tragedie som fikk stor oppmerksomhet verden over og som førte til mange demonstrasjoner og hatefulle utfall mot innvandrere. Det er nesten ufattelig å tenke seg at en som nær pårørende skal klare å reise seg etter noe sånt, også når en tar i betraktning at sorgen skulle spille seg ut nærmest med verdens øyne på seg.
Både albumtittelen og omslagsbildet der vi ser Michael med ryggen til mens han bærer en stor bamse langs en elvebredd forteller sitt tydelige språk. Og referansene til tragedien finnes i flere av låtene. Åpningslåten The Golden Hour er om hvordan det som skjedde i Southport ble kapret av ytre høyre: We took our sorrow home; some took it to the street. Og om et samfunn som tillater at en persons sinnssyke handlinger går utover en hel gruppe uskyldige mennesker.
Tittellåten er meget gripende og jeg synes ikke det er riktig at jeg skal beskrive denne låten og videoen da de taler for seg selv:
Som tittellåten tar Die of Shame opp hvordan media skrev om tragedien i Southport og den motbydelige oppførselen de viste overfor de sørgende familiene i jakt på klikkbare historier. En aggressiv gitar er et godt bilde på sinnet overfor de som ikke lot de få sørge i fred.
La Bamba In The Rain reflekterer over ekstremismen som blusset opp i kjølvannet av drapene og hvordan nasjonale symboler som Union Jack, flagget ble misbrukt:
Etter å ha hørt avslutningssporet Sally Sparkles måtte jeg finne ut hvem Michael synger om her, og jeg skjemmes litt over at jeg ikke skjønte det. For det var navnet Bebe gikk under i familien når hun lekte skuespiller og artist ...
Alle disse låtene går rett til hjertet og måten Michael formidler de på er uovertruffen. Jeg tenker at det både er terapi i å synge de, men at det også må være utrolig vondt. Her til lands kan vi sammenligne med DumDum Boyslåten Tyven Tyven der vokalist Prepple synger om sin egen lille datter som ble syk med hjernehinnebetennelse og døde i løpet av et døgn. Den spenningen der mellom terapi og å til stadighet kjenne på det grusomt vonde tapet av et barn tror jeg man må ha opplevd for å skjønne litt av hvordan er.
Men Michael har også funnet plass til en kjærlighetslåt. Grow Old With Me hører også hjemme på denne skiva, som låten som forteller at i bunn for all sorg har vi kjærligheten og styrken i at en har hverandre, også når årene begynner å bli mange. På vakre Just A Girl In The Summertime regner jeg med at det er kona Lou, Bebes stebestemor som har en gjesteopptreden. Hun kommer forøvrig også med soloalbum senere i år.
Det er vanskelig å skulle klare å gi en objektiv bedømmelse av et album som dette. Det er sanger som fyller meg med ærefrykt og med enorm respekt for en mann og låtskriver og artist som har opplevd omtrent den verste tragedien et menneske kan oppleve. Men at denne plata vil stå ut for meg blant årets album er det ingen tvil om.
For tre år siden skrev jeg om Johanna Demkers første studioalbum på åtte år, Unfolded Wingsog var såpass fornøyd at jeg ga den 5/6. Nå i mars kom ny skive og den har jeg nå hørt på en del i påska, og for å si det sånn, jeg er fortsatt fornøyd.
Det starter meget sterkt med Bigger Picture som er en av de beste låtene på skiva. Den har et fyldig lydbilde som de fleste av låtene har og musikken fenger meg, det er mange interessante detaljer her som jeg liker. Det er et driv her som jeg blir dratt inn i.
Men så har vi Mourning Song, som er blitt en helt spesiell låt for meg, og som tittelen antyder handler den om sorg. Jeg begynte å høre på albumet sist tirsdag 31. mars og andre gang jeg hadde det på øret var på bussen fra Orkanger til Molde for å tilbringe påska hos min gamle far. Vi kjørte gjennom Rindal på 9-årsdagen for den verste kvelden i mitt liv, da min daværende samboers yngste sønn døde i en trafikkulykke i nettopp Rindal. Vi hadde kjørt forbi sjølve stedet da jeg oppdaga hvor vi var, jeg hadde egentlig tenkt å ta en annen avgang som ikke kjørte den ruta og var derfor ikke helt forberedt. I remember your face like a mourning song er den første verselinja og da kunne jeg ikke unngå å se for meg gutten som ble revet bort så altfor tidlig og det gode forholdet vi hadde der vi delte musikksmak og spilte hverandres favorittmusikk for hverandre. Så denne låten gir meg gåsehud, og også her det fyldige lydbildet som jeg liker så godt med dette albumet.
Tittellåten Fortune Hunters har en tanke mer neddempa lydbilde, men er likevel en nydelig sang. Om et forhold der begge søker etter lykken, og Demker har her en fin og vár vokal som får godt fram budskapet i teksten.
Birds in Flight er en god låt om det å være halvveis i livet eller litt over og føle på gleden over at en har en partner som en er på en reise med omtrent som fugler som flyr i flukt over himmelen. Refleksjoner over reisen en er på tolker jeg som temaet her.
Jeg vil også trekke fram avslutningssporet Walk Me Through This Time of Year som kom som singel sist desember og som trygt kan kalles en moderne julelåt. Såpass fin at den kom inn på spillelista mi over Årets låter ifjor, årets lista har jo Mourning Song fått sin velfortjente plass i.
I det hele tatt er dette et album jeg er blitt glad i og som har gått på repeat de siste dagene. Musikerne Johanna Demker har med seg må jeg gi skryt for å ha vært med på å skape en god innpakning til Demkers tekster. Og hun har en behagelig og god stemme som får meg til å slappe av og ta musikken og tekstene inn over meg.
Jeg har ligget i dvale i halvannen måned, eller rettere sagt er det bloggen som har ligget i dvale. Vi som er glad i å skrive kaller det også skrivesperre. Sjølsagt har jeg hørt på mye ny musikk, men jeg har på en måte ikke hatt følelsen for å skrive. Men sterke musikkopplevelser har jeg hatt, som da jeg for en snau uke siden var i Torino på konsert med min aller største favorittartist Achille Lauro. Et minne for livet, og jeg har også kjøpt VIP-billett til hans konsert på San Siro stadion i Milano 15. juni neste år.
Men grunnen til at skrivelysten kom litt tilbake ligger i Estland. Et land jeg er blitt glad i på mange måter, og spesielt hva angår musikk. Denne trioen oppdaga jeg på på en plakat i deres hjemby Pärnu i mai-17 og da jeg dagen etter så en kar med band T-skjorta i gamlebyen i Tallinn var det nok til at jeg sjekka de ut. Og jeg ga toppkarakter både til deres album nr. 2 som kom tidligere det året og var sjøltitulert, samt til Duchessi -20.
Det er altså seks år siden de kom ut med studioalbum, men de slapp et livealbum i -22. Er jeg så fornøyd? Ja, så absolutt selv om det er noe uforløst over åpningssporet Into the Sun, men derfra og ut er dette et album til å bli skikkelig glad i. Where Does Love Come From? er i så henseende en nydelig, duvende låt der Helena Randlahts særegne stemme kommer godt til sin rett:
Tittellåten Vortex er litt suggererende og handler om å bli virvla inn i en tilværelse av usikkerhet og kaos, der en skjønner at det en må igjennom vil være utfordrende og vil gi smerte på flere plan. Når jeg nå skjønner teksten så er dette blitt en låt som virkelig berører.
Can't Keep It Together er en mer neddempa låt og viser det jeg har påpekt tidligere, nemlig at dette er et band som varierer sitt uttrykk, noe som gjør de ekstra spennende. Dette er en låt som får meg til å slappe helt av, Randlahts stemme har rett og slett en beroligende virkning på meg. Og videoen er både vakker og poetisk.
På She's a Gun er Sibyl Vane på sitt mest rocka og sitt mest aggressive på denne skiva, og det er en skikkelig potent låt. Jeg tolker den som en ung jentes opprør mot det bestående.
Til slutt avslutningssporet Personality der bassist Heiko Leesment kommer til de grader til sin rett med et herlig riff som går gjennom det meste av låten. Og når jeg har nevnt han må også bandets dyktige trommis Kristo Otter få sin velfortjente ros for eminent innsats også på dette albumet.
Med ni av ti låter som sitter som støpt hos meg er dette blitt enda et kult album fra Sibyl Vane. Og bare det at de klarte å kurere skrivesperren min gjør at de fortjener mye ros. Det er også noen psykedeliske elementer over musikken som jeg liker, og i det hele tatt bekrefter dette albumet min fascinasjon for estisk musikk.
Jeg føler at bloggen her nå er ved en korsvei. Jeg merka det ifjor, det ble færre albumanmeldelser enn de tidligere årene. Og det ser ut til å fortsette i år. Det er mange grunner til det. Jeg kjenner på en mindre kapasitet, jeg merker at jeg må roe ned. Da føles det litt som et press å skulle skrive om nye album som det kommer mange av hver uke, da jeg er nå i en helsemessig situasjon der jeg tåler stress veldig lite. Jeg har også blitt mer retro i min musikalske hverdag, jeg tyr til gamle favoritter for å finne ro i den egentlig mest urolige verden jeg har opplevd i mitt liv. Blondie, Ellen Foley, Status Quo, Bruce Springsteen er blant tenåringsidolene jeg har funnet tilbake til.
Og så merkelig det enn kan høres ut, det er også en spilleliste med favoritter fra inneværende Nasjonale finalersesong i Eurovision Song Contest som gir meg mye glede, ro og flukt fra verden, ja den har faktisk terapeutisk effekt! I år ser jeg at jeg lykkes med det å holde NF-sesongen helt atskilt fra ESC, der jeg fremdeles mener det er feil at Israel deltar. Og jeg har respekt for kringkasterne i Spania, Irland, Slovenia, Island og Nederland som har tatt konsekvensen av det og ikke deltar i år. Men NF-sesongen har nå i mange år vært en kilde for å oppdage nye musikalske skatter og nytt musikalsk gull., jeg vil ikke gi slipp på det. Det har jeg virkelig klart i år. Og vi vet ennå ikke låtene i Sanremofestivalen i Italia.
Så derfor vil jeg dele noen av de musikalske perlene som har gitt meg både ro og glede så langt denne sesongen.
Erand Sojli - Të kam në fron- Albania
Av 28 deltakere i Festivali i Kënges var det bare fem som ikke fikk finaleplass. Erand Sojli var uforståelig nok en av dem. For dette er en låt med en atmosfære som jeg bare elsker og som fyller meg med en indre ro. Jeg aner ikke hva han synger om, men fyren er godt voksen og jeg får en følelse av at han forteller om et levd liv. Det er så mange fasetter her og for meg er dette et musikalsk kunstverk.
Ollie - Slave - Estland
Rockeren Ollie ble nr. 2 i Eesti Laul i 2023 med bangeren Venom, tapte da gullfinalen når en av de to motstanderne i gullfinalen også var en rockelåt og de stjal stemmer fra hverandre. Så ble han nr. 2 i -24 med My Friend, og nå prøver han igjen. Vi er mange som unner han en seier, og igjen stiller han med en knallåt. Dette er hardt, det fenger og jeg merker igjen at her er en artist som legger hele seg i låten.
Vanilla Ninja - Too Epic To Be True - Estland
Men så stilles Ollie opp mot Vanilla Ninja, et band med ikonisk status i Estland og som jeg har vært fan av siden de deltok for Sveits med Cool Vibes i 2005, nr. 3 på min all time ESC-liste. Og det blir emosjonelt for meg, for dette er et band som betyr mye for meg. Drøyt sju år tilbake var jeg i et mørkt hull mentalt sett og måtte ha profesjonell hjelp gjennom en innleggelse. Da et panikkangstanfall var under oppseiling fikk jeg rådet fra min sykepleier den dagen om å høre på musikk som betød mye for meg. Det ble Vanilla Ninjas gothaktige album Blue Tatoo fra -05, panikkangstanfallet måtte vike og siden har jeg ikke kjent på sånt.
Jeg var litt skeptisk til denne låten i førsten, faktisk syntes jeg Are You Ready som ble gitt ut samtidig var bedre. Men nå gir denne låten her meg gåsehud. Lenna, Piret og Kerli er i toppform, det er mye varme, entusiasme og glede i låten. Jeg klarer ikke å velge, og håper bare at ingen av de ti andre finalistene kommer og snyter mine favoritter for konfekten.
Antti Paalanen - Takatukka - Finland
Finland har bare sju låter sin finale UMK, men hvert år viser finnene at de prioriterer kvalitet framfor kvantitet. For hvert år er det sju kvalitetslåter, og i år har de tilmed en som har vært nominert til Nordisk Råds Musikkpris i Antti Paalanen. Ser ut som prototypen på en gal professor, men er et unikum på trekkspill og sibirsk strupesang. Synger om hockeysveis og dette er sesongens store humørpille, dette er låten jeg trengte for å få opp humøret og for å kjenne på litt musikkglede.
Ritam Noir - Profumi di mare - Kroatia
Kroatia har også gitt meg mye bra, f. eks. bandet Detour fra Dora-23 som ga ut det jeg kåra som årets album det året. I år er det streit, melodiøs og rett fram rock fra bandet Ritam Noir som først og fremst tiltrekker min oppmerksomhet. Solid og fengende låt!
Edvards Strazdins - I Ain't Got The Guts - Latvia
I en tid der jeg ser at mange av en av mine favorittsjangres fans over dammen er MAGA- og Trumpfans kom dette som var første låten jeg hørte fra denne sesongen inn og ga meg tilbake countrygleden. Som en musikervenn av meg sa da jeg spilte denne låten for han: "Hadde jeg ikke visst at denne var fra Latvia hadde jeg sagt at dette var fra tjukkeste Texas!". Og det er spikeren på hodet, det er musikken, det er atmosfæren, det er stemmen og det er et kult og sjangerriktig sceneshow. Han blir ikke å se i f.k. lørdags latviske finale, men uansett har jeg fått en låt som fyller meg med gode følelser hver gang jeg hører den.
Rug!le - Ikona Zemaité - Litauen
Finland, Italia og de baltiske landene er mine favoritter innenfor ESC-universet. Litauen ga oss ifjor et ungt emoband som forførte meg med sin melankolske rockelåt. Og i år kommer Rug!le med denne heftige popperlen. Det er en sjukt eggende beat som jeg bare blir dratt inn i. Og heldigvis, hun skal til finale i hjemlandet. Og utifra det jeg har hørt så bør dette ende med seier.
Bandidos do Cante - Rosa - Portugal
I Portugal har 13 av 16 deltakere skrevet under på at de ikke vil delta i Wien dersom de vinner. Bare to har tilkjennegjort at de vil ta turen hvis de vinner, og det er en av de to som har bergtatt meg musikalsk blant låtene der. Et bevis på at her tenker jeg utelukkende musikk, artistenes valg om deltakelse eller ikke teller ikke for meg. Portugal bruker å sende perler som dette, de gjør sine egen greie og låtskrivercamp er et fremmedord der. Dette er så nedpå og nydelig portugisisk som det bare kan bli.
Makao - Daj nam svat - Serbia
Humørpiller har vært viktige for meg denne sesongen, og fra Serbia får vi denne herlige rytmiske perlen. At den i appen My Eurovision Scoreboard er 4. sist av de 32 låtene i Serbia fatter jeg ikke. Men de treffer meg med sin musikkglede, sine rytmer og sitt glade humør. Må også nevne de deilige blåserne. Nettopp slike låter som dette trenger jeg nå!
wavvyboi - Black Glitter - Tyskland
Fra Liechtenstein, et lite land som aldri har deltatt i ESC kommer wavvyboi. Hen deltar i Tyskland med dette statementet av en låt. Hen sier at du hater at jeg er den jeg er, men jeg vil alltid være her og være meg. wavvyboi er som en forstår ikke-binær og musikalsk sett er dette deilig emorock, bl. a. inspirert av My Chemical Romance og David Bowie. Virkelig en låt som gjør inntrykk både tekstmessig og musikalsk.
Reverend Stomp - Mescalero Ranger - Østerrike
Vertsnasjon Østerrike arrangerer for første gang på mange år nasjonal finale og det er flere sterke låter der. Men et band med dette navnet og med denne låttittelen hadde jeg ikke venta meg derfra. Jeg får litt Bo Kaspersvibber her, det er en skikkelig kul låt av en type du sjelden finner i ESC-universet.
Om en måneds tid er NF-sesongen over og jeg har da sikkert fått flere favoritter. De får jeg evt. komme tilbake til. Og så må jeg bare se hva framtida for bloggen blir. Jeg kommer fortsatt til å skrive om musikk og det vil nok dryppe noen anmeldelser i ny og ne. Men det får jeg bare ta det som det kommer. Plutselig er skrivelysten og motivasjonen der, som i dag der jeg bare satte meg til tastaturet med en gang jeg fikk ideen.
Lucinda Williams er tydeligvis en av artistene som ikke legger ut sin musikk på Spotify lenger, da hjelper det og også ha et abonnement på Deezer, en fransk strømmetjeneste som er vel så god. Og at dette er en artist som er samfunnsbevisst og dypt bekymra over veien hennes USA tar merkes godt på dette albumet.
Tittellåten åpner skiva, både på den og på andresporet Something's Gotta Give har Williams med seg Brittney Spencer. En artist som var ukjent for meg inntil dette, men som jeg nå følger. Som bl. a. har stått på samme scene som størrelser som The Highwomen, Jason Isbell, Willie Nelson og Maren Morris. En sterk låt om paret som kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, hun som sjukepleier og han som bilselger. De ser de mange tomme husene i sin by etter folk som er blitt kasta ut fordi de ikke klarte å tjene nok. Og som når det blir det for mye prøver på skjerme seg for nyhetene, men de skjønner at verden bærer galt avsted.
Low Life er en litt lavmælt men nydelig sang. Om å prøve å leve et stille og rolig liv og å ha sin brune pub der en kan trekke seg tilbake fra den store vanskelige verden.
How Much Did You Get For Your Soul er det snublende nær å tenke at handler om techgigantenes ledere som har solgt sjela si for å holde seg inne med Trump. På So Much Trouble In The World er den 86 år gamle R & B- og gospellegenden Mavis Staples med og hun bidrar til å forsterke budskapet i denne Bob Marleylåten. Om makthavere som gir blanke i hvordan vanlige folk har det fordi de er mest opptatt av å berike seg sjøl.
.
Black Tears er den klart mest bluesy låten, og det er ikke så rart gitt temaet. Lucinda Wiliams fastslår at forholdene for de fargede i USA ikke er blitt bedre på de siste par hundre årene i form av at rasismen er like sterk sjøl nå i 2026 ...
På Freedom Speaks sier Williams at hun ikke er overraska over utviklinga i USA, da historien viser at dette går i sirkler. Så når fascismen og hatet ligger såpass langt bak i tid at de fleste tidsvitnene er borte vil faenskapen igjen få god jord å gro i. Avslutningssporet har en pessimistisk tittel, We've Come Too Far To Turn Around, men jeg tolker den vel så mye som en oppfordring om å stå opp og kjempe mot uretten som skjer rundt oss. Den enkle videoen med jenta som går med plakaten med dette budskapet taler sitt tydelige språk.
Dette blir definitivt ikke det siste albumet fra amerikanske artister med brodd mot Trumps fascistiske styre. For når slike antidempkratiske krefter kommer til makten og begynner å unfertrykke sine motstandere og drepe mennesker fra sitt eget folk så er kunstnere av alle slag der for å vise motstand og for å være et lys for de som kjemper. Vi så det i forrige uke med Bruce Springsteens allerede ikoniske Streets of Minneapolis, vi ser det nå med dette albumet til Lucinda Williams, vi så det på slutten av fjoråret med Brandi Carliles album Return to Myself. Og vi så det i nattens Grammyutdeling der flere artister blåste ut sin avsky og sitt sinne mot ICE og det Trump og hans lakeier står for. For å si det sånn, det er vel bare noen konservative countryartister og Kid Rock som står igjen som musikk MAGA-fansen kan tåle. Og godt er det!
Så takk Lucinda Williams for at du sier fra på en så strålende måte. Musikalsk sett er ikke blues min fremste favorittsjanger, men det hjertet som ligger bak og den kjærligheten til de som står mot fascismen i dagens USA skinner så igjennom at dette er blitt et strålende stykke musikk. Så litt farga av det er jeg nok når jeg gir ...
Dette er faktisk det femte Hjerteslag-albumet jeg omtaler, og det tredje siden splittelsen under covid der frontmann og vokalist Robert Eldevik fikk rettighetene til bandnavnet mens de resterende dannet Kristi Brud. Et band som sjøl kom med et knallgodt album ifjor.
Igjen er det fengende synthbasert rock med Eldeviks følsomme stemme som er essensen i bandet Hjerteslag, og denne skiva er sånn sett intet unntak. Jeg liker alle låtene fra det spenstige åpningssporet Aldri dra herfra Vadmyra til den roligere avslutningslåten Noen som ser. Og igjen er det tekster som forteller om en oppvekst og et liv i Bergens drabantbyjungel. Albumtittelen er rimelig spesiell, den skal jeg komme tilbake til.
Jeg begynner med Noe Å Tro På, som er en bønn om å få noe å leve for eller tro på. Jeg kjenner meg igjen i strofen om at destruktive tanker kan komme når ting egentlig går bra og en føler at en er på et godt sted i livet. Musikken er fengende og er slik jeg er blitt glad i dette bandet.
De syv hav er skåret over samme lest musikalsk og handler om en far som hadde de sju verdenshavene som sin arbeidsplass, og som derfor ble en fremmed. Her er det mange følelser rundt det å mangle en farsfigur og igjen klarer Eldevik å formidle disse følelsene på en så god måte at jeg får litt gåsehud.
Virvelvind er den dypt tragiske historien om 14-åringen, et løvetannbarn som tok sitt liv ved å kaste seg ut fra 5. etasje. Musikalsk sett en rolig låt der Eldeviks noe klagende stemme passer så fint inn i det triste budskapet.
Så til Under Kirsebærtreet der albumtittelen er framtredende. Om det å bli henta av barnevernet og sjøl om jeg har jobba litt i barnevernet og har sett at det ikke er slik det er i virkeligheten så skjønner jeg inderlig godt at foreldre kan føle det sånn i en slik situasjon. Det er jo noe av det mest inngripende som kan skje både i foreldres, men også i deres barns liv. Og jeg kan ikke huske at dette tidligere har blitt tematisert i en norsk sangtekst. At det er blitt tittelen til albumet er nok ment som et statement fra Eldevik og Hjerteslags side. Dette er slik jeg-personen i teksten opplevde det, og det skal vi ha all respekt for. Musikken er sjukt fengende. En skulle tro at en slik tekst krevde en rolig låt, men her klarer bandet å gjøre historien levende sjøl med fengende musikk som det nesten er umulig å sitte stille til.
Det suggererende avslutningssporet Noen som ser må også med. Dette er en låt der jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken og historien, som er om hun som fikk et stoff i drinken sin som slo henne helt ut. Og om skammen over at man kunne ha håndtert situasjonen bedre enn man gjorde.
Igjen har Hjerteslag gitt meg et album der jeg klarer å leve meg inn i historiene som fortelles, der er ikke bare musikken viktig men også følsomheten i Robert Eldeviks stemme. Dette er musikk til å elske og til å få klump i halsen av. Kort sagt, Hjerteslag leverer til laud igjen!
Da er det på tide å ønske dere alle gode musikkvenner et riktig Godt Nytt Musikkår! Innledninga på 2026 har ikke vært god og jeg føler meg langt mer utrygg nå enn under atomkappløpet på 70- og 80-tallet. Og da blir musikk så uendelig mye mer viktig, for å få trøst og håp om at det finnes en vei ut. Men også for å adressere de maktpersonene som står ansvarlig for denne utryggheten.
Michael McDermott er en artist som har sagt fra om faenskapen som råder i hans hjemland USA, spesielt gjennom singelen No Kings ifjor. Derfor ble jeg litt overraska over at jeg ikke fant noe av det i albumet han innledet året med for nesten en uke siden. Men så viser det seg at dette er innspillinger fra 1992 som han nå har funnet og som er gitt ut på denne skiva. Og tittelen Lost City Seattle peker på den store bybrannen i Seattle i 1889. Byen ble gjenoppbygd, men under de nye gatene lå det et nettverk av gjemte gater som fikk navnet "Lost City". En ung McDermott gikk gjennom Seattles gater på begynnelsen av 90-tallet uten å vite hva han hadde under føttene sine. Kombinert med at dette er en innspilling han aldri fikk gitt ut grunnet overgang mellom to plateselskap så har funnet av opptakene gjort at artisten sjøl også har funnet tilbake til noe som var tapt.
Uansett så er dette et knakende godt rockealbum og det er godt å kunne høre McDermott fra tidlig i hans karriere. Han er jo blitt sammenligna med Bruce Springsteen, men som en artist som har fått langt mindre gjennomslagskraft enn The Boss. Men McDermott har sine trofaste fans som jeg tror er glade og fornøyde med dette albumet.
Åpningslåten Pullin' Me Down starter rolig før det øses på midt i, en bra start. Så får vi Fallen Rainbow. en av tre låter der gitaristen Dave Navarro, kjent fra Jane's Addiction og Red Hot Chilli Peppers er med.
Her er den energiske rocken som jeg forbinder med McDermott og som jeg nå skjønner at han har vært tro mot hele sin karriere. Visst forstår jeg sammenligninga med The Boss, men hallo, det er musikk rett til hjertet mitt. Leave It Up To The Angels er også en slik låt, med et drama i seg som jeg liker. Men også en følsomhet i versene som gjør dette til en helhetlig låt:
Burning At The Stake, også med Dave Navarroer også en låt som sitter godt. Om å brenne opp de negative erfaringene en har hatt tidligere i livet og å starte på nytt er min tolkning av teksten:
Abandoned In-Between er en tittel jeg kan kjenne meg igjen i, og da i forhold til at en står på godfot med to som er uvenner og at de begge kommer til en for å klage på den andre. Jeg har følt meg rimelig alene og forlatt i slike situasjoner, du skal være skikkelig diplomat når slikt oppstår. Og det er slitsomt.
Og ja, jeg har opprettet 2026-utgaven av spillelista Årets låter, og fra denne skiva er det Things Are Gonna Get Better som har fått den æren. Teksten tolker jeg som et forhold som har støtt på skjær i sjøen, men der en har tro på at ting skal bli bedre. Og overfører vi dette til verden i dag så blir det en meget viktig tittel for at vi ikke skal miste håpet om at ting skal bli bedre og at vi slipper å leve i frykt.
Med 12 låter og en lengde på 53 minutter er dette et velvoksent album. Og godbitene er mange utover de jeg har presentert her. Need Some Surrender, Around Again, Anything og Just Get Through The Night er alle solide kremlåter. Jeg er ihvertfall meget glad over at Michael McDermott fant tilbake til disse innspillingene og fikk de utgitt.
I år har jeg bare omtalt rundt 50 album, så tenkte det var lite vits i å ta denne kåringa. Men ved opptelling ser jeg at jeg har gitt hele 16 av dem toppkarakter. Det er en grunn til det, og det er at jeg lar være å skrive om musikk jeg ikke liker. Livet er for kort til å bruke energi på slik musikk. Dessuten har jeg respekt for at musikk jeg ikke liker kan være akkurat den musikken som gjør underverker for andres livskvalitet.
Nåvel, jeg tar de 16 albumene i kronologisk rekkefølge, med noen ord om hver av dem og med én låt fra hver skive. Link til omtalen i overskrifta. Noen kåring i tradisjonell forstand blir det ikke, men disse 16 utgivelsene fortjener noen godord på tampen av året.
Denne skiva lyste opp rundt de dagene den gale oransje mannen gjeninntok det hvite huset på Pennsylvania Avenue. Som et vitnesbyrd om at samarbeid over landegrensene og over verdenshavene faktisk er et gode. Mary Chapin Carpenter sammen med skotske Julie Fowlis og Karine Polwart ga ut et aldeles nydelig og nedstressende album i en vanskelig måned for verden, januar 2025.
Hold Everything der Carpenter er backingvokal for Fowlis og Polwart:
Sørafrikanske Jeremy Loops ga i februar ut et album som også gjorde at jeg senket skuldrene og lot meg gli inn i en glideflukt av livsbejaende musikk. Og så godt å se en artist som omfavner hele musikkulturen landet hans har å by på i dette samarbeidet med Ladysmith Black Mambasa som selveste Nelson Mandela hadde som musikalske favoritter.
I februar kom veteranen Trond Granlund med et neddempa men likevel sterkt album med flere viktige budskap i forhold til tida vi lever i. Et album som vokste såpass på meg at det ble toppkarakter til slutt.
Her har jeg valgt tittellåten, som handler om selve livet.
Et album på bare sju låter som tok meg på senga i vår for meg inntil da ukjente Camilla Rosenlund. Men dette er mektige saker der de store endringene i livet er tema. Fra en hard fødsel til en mild død. Her har jeg valgt Don't Let The Sun Go Down On Your Anger, om det å ikke gli inn i søvnen med fullt av sinne innabords.
24. mars 2026 har jeg og to venner billetter til konsert med Achille Lauro i Torino, og jeg gleder meg som en liten unge. Hans album som kom i påska er en vidunderlig opplevelse fra start til slutt fra min nr. 1 artist på kloden for tida. Her er Amor, Lauros vakre hyllest til Roma:
Willie Nelson feiret sin 92-årsdag med å gi ut dette albumet, og det var bare det første av to album i år. Mannen er et unikum og er fortsatt på veien. Albumtittelen kan synes malplassert gitt verden slik den er nå, men når det kommer fra Good Ol' Willie så er det ren terapi. Det må bli tittellåten, sammen med en annen legende Rodney Crowell.
Younghearted - X
Finske Younghearted ga meg Årets album i -22, og årets utgivelse fikk også en 6-er. Dette er fløyelsmyk og nydelig pop med ekte instrumenter. At de synger på finsk spiller ingen rolle, dette er bare vakkert. På forrige album het åpningslåten Mustangi, her kom oppfølgeren.
Haldenseren Omar Østli ga i sommer ut et album med akustiske versjoner av tidligere utgitte låter, noen var kanskje nye, jeg er ærlig talt ikke helt sikker. Men uansett, dette var et album jeg trengte. Det er historier stort sett fra livets skyggeside, og de berører. Som Bandittenes julebord. Ikke 100% akustisk, men det får så være.
2025 var også året der jeg oppdaga folkartisten Molly Tuttle. Hun er et unikum på gitar og med Everything Burns plasserte hun ansvaret for miseren USA er oppe i nå. Hennes mer enn eminente traktering av gitaren skinner også igjennom på Easy:
8. oktober fikk jeg en opplevelse jeg ikke trodde var mulig, nemlig en konsert med mine indieyndlinger fra New Zealand, The Beths. En opplevelse jeg vil bære med meg livet ut. The Beths er et av mine fineste musikalske oppdagelser nå på 20-tallet og her er tittellåten, som de åpna konserten med:
Margo Price er også en av mine største favoritter og i år fant hun lykkeligvis tilbake til countryrøttene sine. Hardtslående og uten filter, men det er slik jeg elsker musikken hennes. Geniale Close To You er nr. 3 på min Årets låter-liste, men her er Don't Let The Bastards Get You Down, som heldigvis ikke ble siste låten fra Jimmy Kimmels show. Han kan nok gjøre Margos ord til sine:
Bonnie And The Jets er også norske, de spiller soulrock og det så gnistrende godt at jeg har gitt toppkarakter til begge albumene deres. Gleder meg vilt til de legger turen opp til Trondheim eller omegn! Breaking News er bare en helt rå og nydelig låt!
Skeiv bygdecountry på nynorsk tok meg med storm i høst! Oppdaga dette bandet ved en tilfeldighet, og det er som regel de oppdagelsene som er de beste. Dette er bare så bra country at jeg kan bli helt lyrisk i beskrivelsen. Åpningssporet Usynleg Mann er et av mange fengende gullkorn på denne skiva:
Albin Lee Meldau og Arvid Neros album der de tonesatte elleve dikt av noen av Sveriges fremste lyrikere er rett og slett et nydelig album. Det kan ikke bli bedre når stor lyrikk også blir stor musikk. Julbudskap med tekst av Stig Dagerman er en av mange høydepunkter.
Så kom Amanda Shires inn helt på tampen med sitt breaku-album etter skilsmissen med Jason Isbell, også det en artist jeg er fan av. Tre måneder etter utgivelsen åpna jeg ørene mine for denne musikken. Uansett så berører disse låtene meg, ikke minst Piece of Mind:
Så dette er altså min oppsummering av de albumene jeg har omtalt i år. Det er mange utgivelser jeg dessverre ikke fikk hørt på. Jeg håper at det bedrer seg i 2026.
Jeg ønsker dere alle et riktig Godt Musikkår 2026!
Dette er et album som så ut til å havne på den lange lista av utgivelser fra solide artister som jeg ikke rakk å skrive om i år. Utgivelsen var for tre måneder siden, men noe gjorde at jeg fant fram til den her om dagen. Og den berører, da dette ikke er noe anna enn et breakup-album etter skilsmissen med Jason Isbell. Med et kraftig unntak, som jeg skal komme tilbake til. Det var Isbell som søkte skilsmisse høsten-23 og den ble formalisert på seinvinteren i år.
Isbell kom også ut med et album i år, og bare tidvis fant jeg tonen der da det var strengt akustisk. Jeg har hørt på det igjen nå og innser at jeg kunne ha skrevet om det. men bortsett fra Good While It Lasted så var det ikke så mye som hintet om brudd, det lå nok dypere ned i tekstene.
Amanda Shires derimot sier det som det er allerede på første låten etter introen, A Way It Goes som er om kjærligheten som forsvant og om følelsene over at han gikk. Det berører noe innmari, og alle vi som har vært gjennom samlivsbrudd skjønner så inderlig vel hva hun synger om.
Det er mye musikalsk melankoli på de første låtene her, så også på Maybe I der Shires kommer inn på at hun prøvde å få ekteskapet til å fungere. For du vil jo at det skal gå bra, spesielt når en har barn sammen. Her er det også en lengtende steel som underbygger følelsene som beskrives. Maybe I didn't know you er en setning som sier så mye.
Så har vi et par låter som er veldig direkte. Spesielt The Details går i dybden på hvordan Shires ser på bruddet. Med flere verselinjer som gjør inntrykk:
No matter how clear I keep the memories / You rewrite them/ So you can sleep
I got him help, and then he bailed / What were all those promises for
Her går det jo på at Shires var en viktig person for Isbell i det å komme i behandling og bli rusfri og at han i flere låter beskrev sin kjærlighet til henne.
He scared me then, he still scares me now / Never will hear me out
The thing is he justifies me, using me / And cashing in on our marriage
Det er sterke ord, og sjøl om et samlivsbrudd har minst to sider og minst to versjoner som jeg har den største respekt for så får jeg en umiddelbar sympati for en artist og et menneske som uttrykker seg slik. For dette er hennes virkelighet, slik hun opplevde det.
Så på Piece Of Mind kommer aggresjonen og sinnet ut, og når en gjennomgår noe sånt så må det bare ut. Musikken er da også av det røffere slaget.
Jeg nevnte et unntak i forhold til albumets tema, det finner vi i Can't Hold Your Breath som høres ut som et sterkt angrep på hvordan vi mennesker behandler jorden og klimaet og presidentens neglisjering av det åpenbare. Men jeg har sett en reaksjonsvideo der tolkninga er at det like gjerne kan være om det å være fanget i en giftig situasjon. Begge tolkninger har noe for seg, og det er det som er det fine med musikktekster, det blir opp til hver enkelt lytter å tolke.
Det er også mange flere låter her som berører, som Streetlight and Stars, Lately og avslutningssporet Can't Feel Anything. Samtidig så er det optimisme her, budskap om å legge vonde ting bak seg og se framover mot det livet kan ha å gi videre.
Jeg er fan av både Amanda Shires og Jason Ibsell. Begge har sin historie om hvordan og hvorfor dette ekseskapet sprakk, og jeg skal ikke her ta standpunkt. Men musikalsk sett så er det Amandas musikalske vitnesbyrd om dette bruddets bestanddeler som gjør dypest inntrykk på meg. For musikalsk er dette noe nær et mesterverk, med haunting (jeg klarer ikke å finne et passende norsk ord her) musikk som understreker sterkt hva dette handler om.
Så er jeg altså kommet til de tjuefem låtene jeg har satt på topp i år. Mange av de har klare kommentarer til hvordan verden ser ut nå, det er en del smerte her, men her er også musikk som bare er vakker.
25. Douwe Bob - Angel Child
Nederlandske Douwe Bob om foreldres verste mareritt, å miste et barn før livet knapt nok har begynt. Det er så mye smerte her som berører langt inn i hjertet, men det er også et håp, om å sees igjen.
24. Amanda Shires - Can't Hold Your Breath
På det som ellers er et smertefullt breakup-album etter skilsmissen med Jason Isbell har Amanda Shires denne ursterke låten der hun ikke holder noe tilbake om sin bekymring for klima, miljø og kloden vi lever på. Og hva hun mener om nåværende presidents ignoranse på området kommer også tydelig fram mellom linjene.
23. Trond Granlund - Holde seg skjerpa
Trond Granlund hyller sin far og hans motto om å holde seg skjerpa. Noe som er meget viktig slik verden er nå, for å alltid kjempe for den friheten og det demokratiet vi har i Norge og mye av Europa.
22. Jesse Welles - No Kings
Jesse Welles henger seg på de mange amerikanske artistene som synger ut mot Trump og MAGA-bevegelsen. Faktisk en av fire låter på min Topp 100 som tar for seg at USA ikke er landet for å være konge.
21. Tobias Rahim - Elsker når du smiler
Danske Tobias Rahim begynner også å få seg et publikum her i Norge, og denne låten gjør et dypt inntrykk. Om den gode vennen som han har tapt til alkoholen. Det er helt tydelig at dette kommer fra det innerste av hjertet.
20. Benny Borg - Duen og dronen
Benny Borg med en nydelig sang om det vakre med duens flukt over land, byer og hav, men som blir skutt ned av den militære dronen som bare er ute etter å ødelegge og sette de samme land og byer i brann.
19. The Beths - Mother, Pray For Me
Et av mine beste musikalske minner for i år er konserten med mine newzealandske yndlinger The Beths på Parkteatret i Oslo 8. oktober. Og denne enkle sangen gjør et dypt inntrykk. Vokalist og gitarist Elizabeth Stokes forteller nemlig om det trøblete forholdet til sin indonesiske mor grunnet i at hun ikke kan engelsk.
18. Cosby - I'm Still Here
I Tysklands utvelgelse til Eurovision stilte bandet Cosby opp med denne vakre låten om en datters kompliserte forhold til sin far. Som at han bare trakk på skuldrene når han tok henne for smugrøyking som 13-åring, rett og slett at han ikke var tydelig og satte grenser. Det er nok noe mange av oss fedre kan kjenne seg litt igjen i.
17. Anne Fagermo - Femåring
Anne Fagermo albumdebuterte i år, og at hun gjorde det på norsk er jeg glad for. Det gjorde at budskapet i denne låten ble både sterkere og nærmere. Om nabogutten som vokste opp i et hjem som ikke var godt og undringen over hvordan han har det nå som han som voksen har overtatt huset.
16. Tami Neilson - Foolish Heart
Med base på New Zealand har canadiske Tami Neilson skapt seg en solid karriere. Og i denne låten imponerer hun voldsomt med sin fenomenale stemme der hun henter det beste fra både Patsy Cline og Roy Orbison. En stemme til å få gåsehud av!
15. Katie Pruitt - Risk
Katie Pruitt er en artist jeg har fått stor respekt for. Hun er skeiv, noe som ikke er enkelt i Trumps USA. Men hun vil stå imot, hun vil elske sjøl om det medfører risiko.
14. SYMRE - Kimen del 2
Helt ærlig er det ikke mye jeg vet om den norske artisten Symre. Men hun treffer meg her med en skarp tekst som viser forbannelse over at vi som nasjon gjennom våpenproduksjon bidrar til at barn blir drept rundt om i verden. Musikken er litt anstrengende, men det må den kanskje være med dette budskapet. Da kan det ikke være fløyelsmykt.
13. Sigrun Loe Sparboe - Mørkest før det snur
Sigrun Loe Sparboe viser her sin solidaritet med sivilbefolkninga, og da spesielt barna på Gaza. Musikken er nydelig og teksten er til ettertanke, dette skjer her og nå.
12. Zoe FitzGerald Carter - Breathe Again
Amerikanske Zoe FitzGerald Carter ser i denne nydelige laidbacke og jazzinspirerte låten fram til at folk kan puste igjen etter at det nåværende styret i USA, med antivakserne inkludert er borte.
11. Low Cut Connie - Livin in the USA
En tankevekkende låt om hvordan det er å leve under Trumps antidemokratiske styre, og en følelse av at dette ikke er ens land lenger og at den amerikanske drømmen er borte.
10. Mickey Guyton - Remember Her Name
I dagens USA er det det maskuline som gjelder, kvinnene skal helst tilbake til kjøkkenbenken. Mickey Guyton minner oss derfor om alle kvinnene som ethvert samfunn trenger for at ting skal bli gjort og for at samfunnet skal fungere.
9. Suzanne Vega - Last Train From Mariupol
Suzanne Vega leverte et sterkt album i år der spesielt denne låten stod fram. Om det siste toget som gikk fra Mariupol før byen ble lagt øde av russiske bomber. Et tog der sjøl Gud var med for å slippe unna det helvetet ...
8. Albin Lee Meldau - På andra sidan havet (Folkmord)
Albin Lee Meldau kaller en spade for en spade når det gjelder det som skjer på Gaza. Og mer er egentlig ikke å si.
7. Henning Kvitnes - Den lange natta
Henning Kvitnes har proklamert at han har lagt opp som artist, om så er tilfelle så er denne låten en vakker avskjed. Om det å ha en i sin nærhet som kan gå sammen med den når det som er som mørkest.
6. Molly Tuttle - Everything Burns
Når jeg hører på denne teksten er jeg i liten tvil om hvem Molly Tuttle beskriver som den som får alt til å brenne. Men musikalsk er også dette en perle, Tuttle er helt fenomenal på gitaren og låten har derfor en atmosfære som jeg bare elsker.
Trond Granlund og Lotte Torgeirsen forteller det som det er vedr. Israels krigføring på Gaza. Det blir ikke mer rått enn dette.
4. Brandi Carlile - Church & State
Jeg ser jo nå at mange låter på lista er med amerikanske artister som har en brodd mot Trump og MAGA-fascismen. Men galskapen som skjer over dammen er noe som opptar meg sterkt, og da blir slike låter viktige for meg. Og Brandi Carlile er en av dem som sier sterkest ifra på dette fyrverkeriet av en låt. Jeg har aldri hørt henne så rocka, og så har hun et kraftig budskap.
3. Margo Price - Close To You
Med albumet Hardheaded Woman er rebellen Margo Price tilbake til sine countryrøtter. Dette er en vakker kjærlighetserklæring som blir genial med denne ene setninga: We played the jukebox while democracy fell. Margo vinner ikke nye venner blant den jevnt over konservative countryfansen, men hun står fjellstøtt som en person og artist med integritet. Denne liveversjonen er noe nedstrippa fra albumversjonen. Men like nydelig.
2. Mya Byrne feat. Sandy Stone - Keep Me Warm
Gjennom en YT-video som presenterte skeive kvinnelige countryartister oppdaga jeg bl. a. Brooke Eden, Jay Oladokun og ikke minst Mya Byrne. Hun er transkvinne og er forfulgt av Trump og Maga som ikke aksepterer transpersoner for den de er. Det er så vondt og fortvilende at slikt skjer i det som skal være Land of the Free ... Jeg har enorm respekt for Mya Byrne og det hun står i, spesielt når det er countrymusikken som ligger hennes musikalske hjerte nærmest, en sjanger der ihvertfall i USA majoriteten av fansen er rimelig konservative. Dette er en låt til å få en klump i halsen av!
1. Achille Lauro - Cristina
Men det måtte bli Achille Lauro på topp, min nr. 1-artist på kloden om dagen. Som den fan jeg er kjørte jeg alle låtene fra hans album som kom i påska gjennom Google Translate. Og denne hyllesten av moren som oppdro Lauro og broren som alenemor er noe av det vakreste jeg har hørt. Han sier bl. a.: Det er ikke lett å oppdra en mann, men du klarte det mamma, du klarte det mamma. Faren levnes liten ære, og han beskriver også hvordan moren åpnet hjemmet for venner av sønnene som ikke hadde det greit hjemme, de kunne bo hos dem en periode. Og han beskriver hvordan de levde på lite en stund for at moren skulle få råd til å gi sønnene en uke i Paris. Og musikken, det er så intenst vakkert.
Om tre måneder reiser jeg og to venner for å oppleve Achille Lauro på konsert i Torino. Jeg gleder meg enormt!
Så til slutt vil jeg ønske alle som leser dette en riktig God og fredfull Jul og alt godt for det nye året 2026!
