Rebekka Lundstrøm - Accidentally Happy

Rebekka Lundstrøm er også en ny artist for meg. Hennes to første album har jeg ikke fått med meg, Carousel fra 2020 og Silent Storms fra -22. Hun er på en måte en late bloomer, da hun skriver i sin bio på Spotify at det var som 37-åring i 2017 at hun begynte å skrive sanger. Inntil da beskriver hun et liv der hun prøvde å passe inn i den vante A4-malen med stadige skiftinger av jobb, bolig og tilmed land for å prøve å komme vekk fra seg sjøl. Men at det var da hun fant musikken at hun fant seg sjøl.

Dette tredje albumet beskrives som på langt nær så melankolsk som de to første. Og det er tydelig med mange glade og lette låter musikalsk sett. Dette er musikk til å bli i godt humør av, men samtidig merker jeg at det også er noen tekster med dybde og flere lag her. Musikken er i skjæringspunktet mellom amerikana og country, og jeg merker spesielt at steelen er framtredende på flere låter.

Det begynner med litt rolige Otherwise Engaged, som for meg høres ut som å handle om sosial angst. Om det å stadig utsette avtaler. En gir beskjed om at det bare er å finne en dato så kommer hun, men avtalen blir stadig utsatt. Det begynner i november og ender med at en håper og tror at en kan være klar i slutten av mai. Her en liveversjon fra ifjor:

The Right Mister Wrong er en sjarmerende småskranglete låt som minner meg litt om Jenny Jenssens Mr. Hello fra MGP for noen år tilbake, sjøl om den var mer tradjazz. Men jeg får samme viben som av den. Winter Found Me There er også musikalsk sett en gladlåt før vi får tittelsporet Accidentally Happy som jeg har forståelsen av er låten som satte malen for denne skiva. Tekstmessig beskriver den veien fram mot det å oppdage musikken som den forløsende kraften i livet.

Når det gjelder Anymore føler jeg meg veldig på gyngende grunn i tolkinga av teksten. Jeg begynner å tenke på demens når jeg hører den, men det er godt mulig at jeg her er helt på viddene. Så her får en bare tolke den slik en føler for, og det er som regel det som kjennetegner god kunst, at tolkningsrommet er vidt.

Lilies On The Radio er også en glad låt med en oppmuntrende tekst.

Dette er et album helt etter mitt hjerte. Jeg er blitt skikkelig glad i alle ti låtene og sånn sett har det ikke vært lett å velge eksempler. Jeg setter pris den musikalske lekenheten jeg opplever her og på det humøret og den gleden som preger låtene. For meg er dette blitt den humørpillen jeg virkelig trengte i en syk verden. Og slik er også avslutningssporet When The Gold Is Gone:

Jeg blir glad av å høre musikken her, og det er absolutt ingen nedsider med denne utgivelsen. Rett og slett en innertier!

Karakter: 6/6.