Jeg har jo vært fan av Michael Weston King i mange år, mest som den ene halvparten av My Darling Clementine sammen med kona Lou Dalgleish. Men han har jo også en lang solokarriere bak seg og jeg har opplevd han både solo og sammen med Lou i MDC, og også hatt fornøyelsen av et par gode samtaler med dem. Hans forrige soloalbum The Strugglefra 2022 var jeg så begeistra for at jeg ga det toppkarakter.
Dette albumet som kom forrige helg har et bunn tragisk bakteppe. Michaels's barnebarn Bebe King var blant de tre småjentene som ble knivdrept i den vesle badebyen Southport i slutten av juli-24, en tragedie som fikk stor oppmerksomhet verden over og som førte til mange demonstrasjoner og hatefulle utfall mot innvandrere. Det er nesten ufattelig å tenke seg at en som nær pårørende skal klare å reise seg etter noe sånt, også når en tar i betraktning at sorgen skulle spille seg ut nærmest med verdens øyne på seg.
Både albumtittelen og omslagsbildet der vi ser Michael med ryggen til mens han bærer en stor bamse langs en elvebredd forteller sitt tydelige språk. Og referansene til tragedien finnes i flere av låtene. Åpningslåten The Golden Hour er om hvordan det som skjedde i Southport ble kapret av ytre høyre: We took our sorrow home; some took it to the street. Og om et samfunn som tillater at en persons sinnssyke handlinger går utover en hel gruppe uskyldige mennesker.
Tittellåten er meget gripende og jeg synes ikke det er riktig at jeg skal beskrive denne låten og videoen da de taler for seg selv:
Som tittellåten tar Die of Shame opp hvordan media skrev om tragedien i Southport og den motbydelige oppførselen de viste overfor de sørgende familiene i jakt på klikkbare historier. En aggressiv gitar er et godt bilde på sinnet overfor de som ikke lot de få sørge i fred.
La Bamba In The Rain reflekterer over ekstremismen som blusset opp i kjølvannet av drapene og hvordan nasjonale symboler som Union Jack, flagget ble misbrukt:
Etter å ha hørt avslutningssporet Sally Sparkles måtte jeg finne ut hvem Michael synger om her, og jeg skjemmes litt over at jeg ikke skjønte det. For det var navnet Bebe gikk under i familien når hun lekte skuespiller og artist ...
Alle disse låtene går rett til hjertet og måten Michael formidler de på er uovertruffen. Jeg tenker at det både er terapi i å synge de, men at det også må være utrolig vondt. Her til lands kan vi sammenligne med DumDum Boyslåten Tyven Tyven der vokalist Prepple synger om sin egen lille datter som ble syk med hjernehinnebetennelse og døde i løpet av et døgn. Den spenningen der mellom terapi og å til stadighet kjenne på det grusomt vonde tapet av et barn tror jeg man må ha opplevd for å skjønne litt av hvordan er.
Men Michael har også funnet plass til en kjærlighetslåt. Grow Old With Me hører også hjemme på denne skiva, som låten som forteller at i bunn for all sorg har vi kjærligheten og styrken i at en har hverandre, også når årene begynner å bli mange. På vakre Just A Girl In The Summertime regner jeg med at det er kona Lou, Bebes stebestemor som har en gjesteopptreden. Hun kommer forøvrig også med soloalbum senere i år.
Det er vanskelig å skulle klare å gi en objektiv bedømmelse av et album som dette. Det er sanger som fyller meg med ærefrykt og med enorm respekt for en mann og låtskriver og artist som har opplevd omtrent den verste tragedien et menneske kan oppleve. Men at denne plata vil stå ut for meg blant årets album er det ingen tvil om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar