The Beths - Straight Line Was A Lie

Jeg oppdaget det newzealandske bandet The Beths med Elizabeth Stokes i spissen i -23, året etter at de ga ut sitt tredje album Expert In A Dying Field, der jeg forelsket meg i flere spor. Som tittellåten og Knees Deep, med denne kule videoen:

Jeg har således ikke fått skrevet om dem før nå når de har gitt ut sitt fjerde studioalbum. Og ikke bare det, nå i september legger de ut på en 3 mnd. Europa- og Nord-Amerika turné som også tar de til Oslo! Ja, The Beths skal spille på Parkteatret onsdag 8. oktober og jeg kjøpte billett tvert da jeg oppdaga det. 

The Beths er fra Auckland og består i tillegg til Elizabeth Stokes (vokal og gitar) av hennes partner og samboer Jonathan Pearce (gitar), Tristan Deck (trommer) og Benjamin Sinclair (bass). 

Tittellåten Straight Line Was A Line åpner skiva, og det er en energisk låt som lover meget godt for fortsettelsen. En låt der Stokes reflekterer over at hun egentlig er tilbake der alt startet for henne.

Mosquitos begynner akustisk før den bygger seg fint opp til en skikkelig kul rockelåt. Likevel, her er et rent akustisk opptak med Elizabeth Stokes:

Stokes har fortalt at dette for hennes del er det mest personlige albumet tekstmessig sett. Noe en kan forstå med låten No Joy der det er en fin kontrast i at hun ser nedstemt ut i videoen mens de andre i bandet ser glade ut:

Men den mest åpenbart personlige låten er den helt nedstrippa Mother, Pray For Me. Stokes har i et intervju fortalt at låten bunner i at forholdet til hennes indonesiske mor har vært komplisert siden moren ikke kan engelsk. Musikalsk synes jeg låten er vel stillestårende, men det veies opp ved at det er en tekst som berører og går rett til hjertet mitt. Jeg kan kjenne på den smerten hun føler over den trøblete relasjonen til moren.

Ark Of The Covenant (Paktens ark) er også en sterk låt der igjen Stokes følsomme og introvert ladede stemme skinner igjennom. Samtidig en låt som viser at The Beths er et allsidig band som ikke er låst til et bestemt lydbilde. De varierer, og det setter jeg stor pris på.

Jeg kan trygt si at jeg er blitt glad i alle ti låtene. Metal var en av singlene før albumslippet og er om at vi alle trenger vårt innvendige metall for å holde oss i live. And I know I'm a collaboration/ Bacteria, carbon and light / A florid of orchestration / A recipe of fortune and time. Jeg elsker det tekstlige partiet og jeg anbefaler alle å smake på det.

The Beths har tydeligvis klart å skaffe seg et navn internasjonalt, såpass at de tilmed kommer til Norge. Det bare elsker jeg som trodde at jeg måtte reise til andre siden av kloden hvis jeg ville oppleve dem. Nå får jeg det istedet i Oslo 8. oktober, og jeg gleder meg noe skikkelig! Ja, det er noe melankolsk over musikken, men likevel, jeg blir forført og The Beths gir meg en oase av vellyd, en hardt tiltrengt oase midt i en sprø verden.

Karakter: 6/6.