Hjerteslag - Vi har kommet for å stjele dine barn

Dette er faktisk det femte Hjerteslag-albumet jeg omtaler, og det tredje siden splittelsen under covid der frontmann og vokalist Robert Eldevik fikk rettighetene til bandnavnet mens de resterende dannet Kristi Brud. Et band som sjøl kom med et knallgodt album ifjor.

Igjen er det fengende synthbasert rock med Eldeviks følsomme stemme som er essensen i bandet Hjerteslag, og denne skiva er sånn sett intet unntak. Jeg liker alle låtene fra det spenstige åpningssporet Aldri dra herfra Vadmyra til den roligere avslutningslåten Noen som ser. Og igjen er det tekster som forteller om en oppvekst og et liv i Bergens drabantbyjungel. Albumtittelen er rimelig spesiell, den skal jeg komme tilbake til.

Jeg begynner med Noe Å Tro På, som er en bønn om å få noe å leve for eller tro på. Jeg kjenner meg igjen i strofen om at destruktive tanker kan komme når ting egentlig går bra og en føler at en er på et godt sted i livet. Musikken er fengende og er slik jeg er blitt glad i dette bandet.

De syv hav er skåret over samme lest musikalsk og handler om en far som hadde de sju verdenshavene som sin arbeidsplass, og som derfor ble en fremmed. Her er det mange følelser rundt det å mangle en farsfigur og igjen klarer Eldevik å formidle disse følelsene på en så god måte at jeg får litt gåsehud.

Virvelvind er den dypt tragiske historien om 14-åringen, et løvetannbarn som tok sitt liv ved å kaste seg ut fra 5. etasje. Musikalsk sett en rolig låt der Eldeviks noe klagende stemme passer så fint inn i det triste budskapet. 

Så til Under Kirsebærtreet der albumtittelen er framtredende. Om det å bli henta av barnevernet og sjøl om jeg har jobba litt i barnevernet og har sett at det ikke er slik det er i virkeligheten så skjønner jeg inderlig godt at foreldre kan føle det sånn i en slik situasjon. Det er jo noe av det mest inngripende som kan skje både i foreldres, men også i deres barns liv. Og jeg kan ikke huske at dette tidligere har blitt tematisert i en norsk sangtekst. At det er blitt tittelen til albumet er nok ment som et statement fra Eldevik og Hjerteslags side. Dette er slik jeg-personen i teksten opplevde det, og det skal vi ha all respekt for. Musikken er sjukt fengende. En skulle tro at en slik tekst krevde en rolig låt, men her klarer bandet å gjøre historien levende sjøl med fengende musikk som det nesten er umulig å sitte stille til.

Det suggererende avslutningssporet Noen som ser må også med. Dette er en låt der jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken og historien, som er om hun som fikk et stoff i drinken sin som slo henne helt ut. Og om skammen over at man kunne ha håndtert situasjonen bedre enn man gjorde.

Igjen har Hjerteslag gitt meg et album der jeg klarer å leve meg inn i historiene som fortelles, der er ikke bare musikken viktig men også følsomheten i Robert Eldeviks stemme. Dette er musikk til å elske og til å få klump i halsen av. Kort sagt, Hjerteslag leverer til laud igjen!

Karakter: 6/6.