Levi Henriksen & Babylon Badlands - Sverige

I dag når jeg skriver dette er det nøyaktig to måneder siden dette albumet kom ut, og sjølsagt skulle jeg ha skrevet om det for lenge siden. Men sånn er det ikke blitt, andre ting er kommet i veien, men nå er jeg her. For dette sjette albumet til Levi Henriksen og hans backingband Babylon Badlands fortjener så absolutt omtale. Bare for å ha nevnt det, jeg lovpriste det forrige albumet 190 Decibel Kjærlighet i -23, så dette albumet her har jeg derfor hatt forventninger til.

Og som en skjønner, dette er noe nær et konseptalbum sentrert rundt vårt kjære naboland Sverige. Referansene er der i de fleste låtene og det er jo ikke så rart siden Henriksen er vokst opp nær svenskegrensa.

Åpningslåten Vestavind har den lengste tilblivelsesprosessen jeg har hørt om hva sanger angår. For iflg. presseskrivet brukte Henriksen og gitarist Anders Bøhnsdalen omtrent 30 år på å få låten til å bli det de ønsket. Men bedre seint enn aldri, dette er blitt en fengende og god åpning på skiva. Og med et hint til den religiøse hiten Der Rosor Aldrig Dør med Mia Marianne & Per Filip fra langt over 30 år siden.

Karlstad Før Jeg Dør begynner med at Levi Henriksen legger en rose ned på graven til skogens visesanger og dikter Hans Børli. Turen bærer så til Karlstad, grensebyen mange nordmenn har et nært forhold til. Sangen er en behagelig reise over grensa og jeg får et innblikk i nydelig natur som gjør at Henriksen er glad i denne byen og ikke minst dens omgivelser. Og sannelig får vi hilse på frøken Fräken från Fryken, udødeliggjort av Sven-Ingvars:

På Jeg må til Vänern for å få fred tilkjennegir Henriksen at det er til traktene rundt Vänern han må reise for å få ro i sinnet og å komme i den kontakten med sin tro og sin frelser som han kjenner at han trenger. Jeg er ikke religiøs sjøl men likefullt er jeg glad i denne låten, den har en positiv atmosfære og jeg blir som ved forrige album fylt med stor respekt for denne mannen og hans tro.

Så må jeg trekke fram min største favoritt her og den låten som er kommet inn på min liste over Årets låter, nemlig De fortapte gutta. Om blodsbrødrene som siden 1982 har spilt i rockeband, de har sett folk komme og gå i bandet, noen fordi de har dødd. Låten er blitt en nydelig fortelling om en reise fylt av samhold, nært vennskap og en kjærlighet til musikken.

Tittelsporet må også med, om landet som har vært like naturlig å være i som eget hjemland. Sånn kan jeg tenke meg at det ofte blir når en er født og oppvokst nært en riksgrense. Og for Henriksen har det blitt et nært forhold til svensk litteratur og musikk, som har vært en stor inspirasjonskilde for han både som forfatter og musiker.

Men skiva har også sine ettertenksomme perler som Svensk Honning og avslutningssporet Honeyboy Hudson og meg (Mjölby, januar) som er mer snakking enn sang. En hyllest til Garth Hudson fra The Band som tydeligvis er en av Henriksens aller største musikalske forbilder. Og så har vi Hold fast i meg som kom til Henriksen i en drøm og som egentlig var fiks ferdig da han våkna.

Igjen har Levi Henriksen og hans eminente medmusikere gitt meg et album som jeg kan relatere mye til. For sjøl om jeg er vokst opp på kysten av Nordvestlandet og bare har vært nær Sverige de seks årene jeg bodde på Mysen fra 1988 til 1994 så føler også jeg en nærhet til søta bror, og da ikke minst musikken derfra. Dette er musikk og det er stemninger som jeg føler en ekte nærhet og en fortrolighet til, musikk som går rett til hjertet mitt.

Karakter: 5,5/6.