Ryan Bingham - American Love Song

I 2015 ga Ryan Bingham ut et album med sanger skrevet etter at han hadde mista moren sin til alkoholen og faren sin i sjølmord. Ei uvanlig gripende skive der spesielt My Diamond Is Too Rough gjør et dypt inntrykk.

Når han nå har kommet med oppfølgeren så merker jeg helt tydelig at flere av tekstene fortsatt bærer preg av disse tragediene som han har opplevd. Og det gir musikken og tekstene en helt spesiell nerve. 15 låter har Bingham funnet plass til. Ofte føles det som 2-3 for mange, men ikke her. For alle låtene føles viktige. For Bingham er også en artist som tar opp det som bekymrer han med det samfunnet og det landet han lever i. Som i Got Damn Blues der han fastslår: "It's a racist in the White House".

Låten som gjør sterkest inntrykk er Blue

Her er så mye smerte og så er det framført på en sår måte som gjør dette til det mektigste jeg har hørt til nå i år. Og når vi får koret på slutten så går dette opp til en større enhet som jeg ikke klarer å beskrive.

I What Would I've Become reflekterer Bingham over hvordan livet hadde blitt hvis han ikke hadde gjort de viktige valgene han har måttet ta opp igjennom årene, som det å forlate barndomshjemmet.

Jeg må innrømme at jeg får visse assosiasjoner til Springsteen, men en mørkere Springsteen. Det er hverdagsrealisme som slår meg til jorda, og jeg skjønner at det USA som er nå ikke er noe drømmeland å leve i. Noe Bingham da også påpeker i musikalsk mer stillferdige America. Et oppgjør med et Amerika som har spora av fra sine grunnleggende verdier:

Wolves er også en sår sang om å kjempe mot frykten og sine indre demoner, eller ulver som Bingham her kaller de:

Dette er uten tvil årets album for meg så langt. Å høre en artist vrenge sjela si som Ryan Bingham gjør på mange av sangene her, med ei sår stemme som gjør at du skjønner at dette er noe han har opplevd, dette er hans historie. Og med en musikk som understreker de sterke budskapene han har i tekstene sine.

Men det er også sanger med håp, og det er i så henseende befriende å høre rockeren Nothin' Hold Me Down og hyllesten til det vakre i det å bli kjent med en ny kvinne i Lover Girl, som også har et lysere lydbilde:

Disse to låtene som jeg har nevnt her beroliger meg, det forteller at Bingham også ser de gode sidene ved livet og at han ser at det er håp og mulighet for gode tider. For som dere har skjønt så er dette et album som har satt dype spor i meg. Og jeg anbefaler alle å låne øret til dette albumet. 15 låter tar sin tid, men det er verdt tidsbruken, for du vil oppdage en fremragende artist med klare budskap og som legger alle sine følelser og sin sjel i formidlinga. Du vil finne perler som åpningssporet Jingle and Go, Pontiac, Situation Station og Stones bare for å nevne noen av de andre låtene på denne fenomenale skiva.

Karakter: 6.