Sibyl Vane - Vortex

Jeg har ligget i dvale i halvannen måned, eller rettere sagt er det bloggen som har ligget i dvale. Vi som er glad i å skrive kaller det også skrivesperre. Sjølsagt har jeg hørt på mye ny musikk, men jeg har på en måte ikke hatt følelsen for å skrive. Men sterke musikkopplevelser har jeg hatt, som da jeg for en snau uke siden var i Torino på konsert med min aller største favorittartist Achille Lauro. Et minne for livet, og jeg har også kjøpt VIP-billett til hans konsert på San Siro stadion i Milano 15. juni neste år.

Men grunnen til at skrivelysten kom litt tilbake ligger i Estland. Et land jeg er blitt glad i på mange måter, og spesielt hva angår musikk. Denne trioen oppdaga jeg på på en plakat i deres hjemby Pärnu i mai-17 og da jeg dagen etter så en kar med band T-skjorta i gamlebyen i Tallinn var det nok til at jeg sjekka de ut. Og jeg ga toppkarakter både til deres album nr. 2 som kom tidligere det året og var sjøltitulert, samt til Duchess i -20.

Det er altså seks år siden de kom ut med studioalbum, men de slapp et livealbum i -22. Er jeg så fornøyd? Ja, så absolutt selv om det er noe uforløst over åpningssporet Into the Sun, men derfra og ut er dette et album til å bli skikkelig glad i. Where Does Love Come From? er i så henseende en nydelig, duvende låt der Helena Randlahts særegne stemme kommer godt til sin rett:

Tittellåten Vortex er litt suggererende og handler om å bli virvla inn i en tilværelse av usikkerhet og kaos, der en skjønner at det en må igjennom vil være utfordrende og vil gi smerte på flere plan. Når jeg nå skjønner teksten så er dette blitt en låt som virkelig berører.

Can't Keep It Together er en mer neddempa låt og viser det jeg har påpekt tidligere, nemlig at dette er et band som varierer sitt uttrykk, noe som gjør de ekstra spennende. Dette er en låt som får meg til å slappe helt av, Randlahts stemme har rett og slett en beroligende virkning på meg. Og videoen er både vakker og poetisk.

På She's a Gun er Sibyl Vane på sitt mest rocka og sitt mest aggressive på denne skiva, og det er en skikkelig potent låt. Jeg tolker den som en ung jentes opprør mot det bestående.

Til slutt avslutningssporet Personality der bassist Heiko Leesment kommer til de grader til sin rett med et herlig riff som går gjennom det meste av låten. Og når jeg har nevnt han må også bandets dyktige trommis Hendrik Liivik få sin velfortjente ros for eminent innsats også på dette albumet.

Med ni av ti låter som sitter som støpt hos meg er dette blitt enda et kult album fra Sibyl Vane. Og bare det at de klarte å kurere skrivesperren min gjør at de fortjener mye ros. Det er også noen psykedeliske elementer over musikken som jeg liker, og i det hele tatt bekrefter dette albumet min fascinasjon for estisk musikk.

Karakter: 5,5/6.