Molly Tuttle fra California er en artist jeg har oppdaga nå. Hun har bakgrunn fra bluegrass med en Grammynominasjon og to Grammies med sitt band Golden Highway. En av hennes musikalske inspirasjonskilder er bluegrassdronninga Alison Krauss. Dette albumet, som kom ut nå sist fredag er ei skive der hun sprenger en del musikalske grenser. Her flørter hun både med pop, country og rock og hun viser hvilken eminent gitarist hun er.
Åpningssporet Everything Burns der hun beskriver en pyroman som bl. a. går løs på Stars and Stripes, altså det amerikanske flagget. Hun beskriver han også som en first page pyro, og da er det åpenbart for meg at dette er et bitende angrep på Trump. Musikalsk elsker jeg bare hennes rytmegitar, den gjør dette til en utsøkt opplevelse.
Men det er den andre halvdelen av dette 12-låters albumet som jeg finner de fleste av låtene jeg er blitt skikkelig glad i her. Easy er en melodiøs perle som igjen preges av Tuttles emninente behandling av rytmegitaren.
Coveret viser ni bilder av Tuttle, åtte med forskjellige parykker og bildet i midten av henne uten hår. Hun har nemlig ikke hatt hår siden hun var tre år grunnet hårsyksommen Alopecia areata, og hun er en nasjonal talsperson for den amerikanske organisasjonen for de som har den diagnosen. Og dette er også temaet for det korteste, og mest rocka sporet. Det er også her at albumtittelen Little Miss Sunshine kommer inn. En skikkelig heftig og kul låt dette:
Oasis er også en vakker og rett ut smektende kjærlighetslåt, og igjen elsker jeg Tuttles gitarspill. Pur klasse!
Iflg. bioen på Spotify har Tuttle bygd dette albumet sakte men sikkert opp gjennom fem med ekstensiv turnévirksomhet og utgivelse av annen musikk. Og jeg merker en artist som viser ekte spilleglede over å sprenge sine musikalske grenser og over å utforske sin egen musikalitet.
Avslutningssporet Story Of My So-Called Life er den låten der vi mest hører Tuttles bakgrunn fra bluegrass. En herlig fengende avslutning av albumet der hun bl. a. kommer inn på pandemiåret 2020.
Jeg vil si at dette er et av de vakreste albumene jeg har hørt i år. Jeg blir forført av musikken og Tuttles behandling av rytmegitaren. Produksjonen er også helstøpt, signert Jay Joyce. Av de andre låtene vil jeg trekke fram coveren av svenske Icona Pop og Charli XCX's I Love It, en låt der Tuttles behagelige og nydelige stemme får skinne. Hun tar låten nesten helt ned og for å si det litt floskelaktig så gjør hun den til sin egen.
Kort og godt et klassealbum dette, jeg elsker det!
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar