Ryan Bingham & The Texas Gentlemen - They Call Us The Lucky Ones

I 2019 kåret jeg Ryan Binghams American Love Song som det årets album for meg. Han har gitt ut musikk etter det som jeg ikke helt har hatt på radaren, men nå har han samarbeidet med The Texas Gentlemen om et nytt album. Et band som er mer et kollektiv enn et band og som i tillegg til egne utgivelser har vært med og backet artister som Kacey Musgraves, George Strait og Kris Kristofferson på noen av deres album.

Dette albumet har også en mykere og lettere attmosfære enn American Love Song som fortsatt var preget av tapet av foreldrene og bekymringa over situasjonen i USA. Det er ikke blitt bedre der, snarere tvertimot, men det er godt å høre at Bingham til tross for det har funnet plass til å servere et album med mer musikalsk glede. For vi trenger virkelig det i disse tider.

Åpnings- og tittelsporet The Lucky Ones gjenspeiler den lettere atmosfæren som er på dette albumet. Jeg får litt følelsen av at den ikke tar helt av før etter ca. 3 minutter, men likevel er dette en låt som har mye glede og varme i seg. Såpass at den er inne på min spilleliste der jeg nominerer til Årets låter for inneværende år. 

Let The Big Dog Eat er den røffeste og mest rocka låten på denne skiva:

Sjøl om atmosfæren her er mer humørfylt finner vi likevel låten som har det dypeste alvor over seg, og Cocaine Charlie er da også den låten der teksten gjør mest inntrykk. Musikalsk er den litt stillestående, men teksten om en som er med i narkotrafikken inn til USA sett fra hans kone/partners perspektiv berører skikkelig. Valget hun faller ned på er rimelig drastisk ... Derfor må den med her:

Relevance derimot er en herlig heseblesende countryaktig låt der spørsmålet stilles om hva som er vitsen med en relasjon hvis en ikke vil ha den andres kjærlighet eller hvis en ikke vil gi kjærlighet til den andre.

Sjølsagt er det "on the road"-låt med, om det å være på turné. Ballad of The Texas Gentlemen er en herlig heftig låt som det er vanskelig å sitte stille til:

Må dessuten nevne avslutningssporet I'm a Goin' Nowhere, en deilig livlig låt det også.

Musikalsk er dette jevnt over mer nedpå enn skiva jeg falt så totalt for i -19, men det gjør ikke noe. Dette er lekent, det er mye humør her og jeg hører at dette er musikere som liker å jobbe sammen. Jeg har kost meg med å høre på den i et par uker nå, og det er godt å høre at Ryan Bingham også kan lage god feelgood-musikk. 

Karakter: 5/6.