Ida Jenshus

Foto: Aleksander Andersen/Scanpix

Det ble bare én sesong med talentshowet "Lyden av lørdag" på NRK, men den ga oss en stjerne i 2007. Jeg hadde to store favoritter blant de seks deltakerne, Benedicte Brænden og Ida Jenshus. Og da Ida gikk av med seieren i finalen mot DDE-lillebror Thomas Brøndbø jubla jeg høyt.

Her er hennes versjon av Emmylou Harris' "Boulder to Birmingham", (skrevet til Gram Parsons etter hans død i 1973) fra finalen i "Lyden av lørdag":

Og Ida Jenshus har virkelig levert. For sine to første album "Color of the sun" (2008) og "No Guarantees" (2010) vant hun Spellemann for beste countryalbum. Ifjor kom "Someone to Love", et album fra en artist som viser at hun har vokst og som har mot til å bevege seg i det musikalske landskapet. Det er litt mindre country, det er til tider mer melankolsk og tungsnidig, men også til tider mektig.

VG skjønte det ikke, de ga henne 3 og skrev i årsoppsummeringa at hun ble veid og funnet for tung. NRK's musikkredaksjon derimot mente albumet fortjente en plass blant Norges 10 beste album i 2012, og de la vekt på hennes mot med å bevege seg nye veier musikalsk.

Jeg er stor fan av Ida og har vært det siden dag 1. Jeg også opplevde at "Someone to love" satte større krav til meg som lytter enn de to første albumene, men jo mer jeg lytter på albumet jo mer blir jeg glad i det. Ida er ikke bare country lenger, hun er så mye mer og hun kan bli en av de største i sin generasjon her til lands.

Kan også nevne at jeg har fått en god venninne og Sugarlandfan i Masschusetts, USA til å bli en svoren Ida-fan. Har sendt henne alle albumene og hun rapporterer jevnlig at hun spiller de.

Så noen smakebiter fra Idas tre album.

Fra "Color of the sun", "These Are The Days":

 "For The Nation":

"Blue Eyed Girl":

Fra "No Guarantees", "Better Day":

Tittellåta:

"You Got A Way":

Så fra "Someone to love", der det også sjølsagt er noen sanger slik vi kjenner Ida, som "Marie (What Happened To The Music)":

Så "Loneliest Time Of Year" som Ida framførte på førjulskonserten på Slottet. Det som gjorde inntrykk ved framførelsen var at et par ganger virka det som Ida var tydelig følelsesmessig berørt. Jeg skal ikke tolke det på noen måte, men det er jo ikke til å komme fra at for mange er jula nettopp det, den mest ensomme tida på året:

Tittelsporet:

"Coming Down Again", en låt på nesten 8 min. finner jeg ikke på YouTube, men den er utrolig mektig. Tungt drag over musikken, men altså mektig.

For meg er Ida Jenshus noe av det beste vi har i Norge i dag, uansett sjanger. Og altså, hun har på sitt siste album virkelig tatt steg som artist, hun har utvikla seg og utforsker nye uttykksmåter. Det funker ihvertfall hos meg, og jeg ikke bare håper, men jeg har stor tro på at Ida vil være en av de som preger norsk musikk i mange år fraomver.