Norsk country/nordicana i medvind!

For snart to uker siden kom tre norske country- og amerikanaartister ut med nye, solide album. Eller nordicana som vi kaller stilarten i Norge, en paraplybetegnelse om man vil for moderne musikk som bygger på amerikanske roots-tradisjoner. framført av norske artister. Derfor er da også disse tre utgivelsene svært forskjellige i sin uttrykksform, men de har alle satt sine musikalske spor i meg disse dagene jeg har skifta på å høre på de. For orden skylde kan en si at The Northern Belle starta med Even Cowgirls Get Sad som jeg omtalte i slutten av august.

Men altså, 11. september og tre utgivelser som jeg synes fortjener omtale!

Embla & The Karidotters - The Fool

Foreningen for By og Bygd ga ifjor høst ut Vegen Gløymer Ikkje Deg, ei heidundrende god skive med skeiv bygdecountry og vel den første norske countryskiva med et klart skeivt perspektiv. De var debutanter, nå følger etablerte Embla & The Karidotters opp med et album med et sterkt skeivt perspektiv i tekstene. Man er tydelig inspirert av de skeive countryartistene som til tross for det LGBTQ+-fiendtlige styret i USA har fått mer og mer oppmerksomhet der borte. Ikke bare pga. at de er skeive, men også fordi de leverer knallbra countrymusikk med et skeivt perspektiv. Orville Peck kommer man ikke utenom, men vi har også supertrioen The Cowgays bestående av Adam Mac, Brooke Eden og Chris Housman, alle etablerte skeive countryartister.

Og her til lands kommer altså Embla Karidotter og hennes utsøkte band ridende inn i manesjen med stor skeiv sjøltillit og sigarføring med dette albumet The Fool. Og for å si det rett ut, dette er bare herlig, også hvordan hun og bandet skifter mellom tradisjonell country og mer røff countryrock. Tendenser til rap får vi også i en låt jeg kommer tilbake til.

Det starter med freidige og herlige Wanna Ride? der det er den røffe outlaw countryrocken som får skinne og der Embla ber oss bli med på hennes reise på hennes premisser. Alle countryelementene er med og alle rocketriksene du kan be om er også her. Og i sentrum er Embla Karidotter med en sjølsikker og sterk vokal som passer så inn i hampen godt til musikken!

Alkohol i variende mengder går igjen i mange countrylåter og i Wake Up and Smell the Coffee innrømmer også Embla at hun ikke er helt ukjent med inntak av alkoholdige drikker. Kaffen her er det velkjente middelet for å få bukt med tømmermennene.

Til slutt må jeg bare ta med CUNTRY, som en skulle tro heller var en typisk partycountrylåt skrevet og framført av en mannlig artist. Embla gjør her narr av disse stereotypiene ved å beskrive sitt eget ønske om å gå ut på sjekker'n på byen, så klart kan også lesbiske gå på byen med sex som et ønske for kvelden. Herlig! Og det er her Embla også leker seg med litt rap:

Jeg har brukt adjektivet herlig noen ganger her, nettopp fordi det er det ordet som passer for å beskrive dette albumet. Herlig stolt fengende og tildels rocka country med et skeivt perspektiv som slår ihjel alle myter som er om countrymusikken!

Karakter: 6/6.

Martine Haugen - Hardships and Hope

Med Martine Haugens debutalbum er vi over i den tradisjonelle countryen med stor vekt på steelgitaren. Også det en musikkform jeg er skikkelig glad i, og som jeg er glad for å se at unge artister som Haugen fortsatt velger som sin musikalske uttrykksform. 

Haugen varierer mellom ballader, som i åpningssporet Border Affair og de litt mer fengende låtene som her i If I Let You In. Hun har countrystemmen, altså en sangstemme som passer meget godt til dette låtmaterialet, og i det ligger det en stemme med mye følelse i. Det må man ha for å lykkes som countryartist, det er da jeg som lytter føler den ektheten som må til for at en countrylåt skal være troverdig. Den prøven består Haugen med glans både i de balladepregede låtene og som her der rytmen er litt raskere:

I'd Never Thought You'd Treat Me These Way har en trist tekst, men er fengende i sitt musikalske uttrykk. En motsetning som jeg liker, det er som et signal om at sjøl om du behandler meg dårlig så går over min musikalske glede.

Det er en god del hjerte og smerte i låtene her, men det skal det også være en god del av i den gtradisjonelle countryen. Og når det framføres med den ektheten som Martine Haugen viser her så blir det uansett troverdig, jeg kan leve meg inn i de følelsene hun beskriver. Av balladene vil jeg trekke fram Shadow, som er en låt som berører bare ved måten den framføres på. Jeg kjenner på en klump i halsen over de følelsene som formidles, og fy fader, da har du lykkes som countryartist!

I en ordinær artikkel hadde jeg postet et par låter til, som Pay the Price, der jeg kan høre at Patsy Cline muligens er et forbilde og I Knew I'd Be In Trouble som går inn i de beste countrytradisjonene. Balladen I'll See You Later er også bare helt nydelig og fortjener oppmerksomhet. 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg setter pris på når unge norske artister gir seg den tradisjonelle countryen i vold, det er en musikalsk uttrykksform som er viktig å ta vare på. Og når vi får så helstøpte debutalbum som fra Martine Haugen her så blir jeg optimistisk på sjangerens framtid i Norge!

Karakter: 6/6.

Unnveig Aas - Amused By A Muse / Salt Water Blues

Unnveig Aas er en artist som har en spesiell plass i hjertet mitt fordi hun hadde den siste konserten jeg var på før pandemien brøt ut, nærmere bestemt lørdag 29. februar 2020 på den intime baren og konsertscenen Moskus i Trondheim. Jeg husker at vi var noen blant publikum som før Aas og bandet kom på scena fleipa med at vi kom rett fra vinterferie i Italia ...

Nok om det, på denne skiva beveger Unnveig Aas seg helt ut i ytterkantene av hva jeg vil kalle amerikana/nordicana. Det er mye melankoli her, mange låter som har et rolig, dvelende og drømmende preg. Av og til faller jeg fra ved slik musikk, og åpningssporet Wait er en slik låt. For når tittellåten for skivas del 1 kommer så blir det bare intenst vakkert, den smyger seg inn i meg og gir meg igjen en klump i halsen av musikalsk lykke. Forøvrig, en muse beskrives som en nær venn, elskerinne (det er som regel en kvinne) eller en samtalepartner som er til stor inspirasjon for en kunstner. '

Jeg får den samme følelsen av Laura, som jeg får fornemmelsen av er en beskrivelse av en ekte muse og hvordan hun inspirerer en kunstner. Også der dette vakre dvelende og drømmende ved musikken som gjør at jeg som lytter på en måte føler meg inne i et alternativt univers frakobla det virkelige livet. Jeg tenker at det er en følelse eller et univers som vi mennesker trenger å være i enkelte ganger for å kunne mentalt overleve i den krevende verdenen vi lever i.

På albumets del to vil jeg trekke fram åpnings- og tittelsporet Salt Water Blues, som mer føles som pop, men som likevel er full av sterke følelser og den milde stemmen til Unnveg Aas som leder meg gjennom en låt der en litt fengende synth gir en fin avveksling fra den rolige stemninga som ellers preger disse ti låtene. 

Så må jeg tilstå at er enkelte låter her som har en vel rolig stemning som gjør at jeg ikke helt kommer inn i de. Men det er ikke en så stor innvending, for jeg vil virkelig berømme Unnveig Aas for at hun  har utforska sin musikalitet og stil og som har vågdet å gi ut musikk som ihvertfall jeg ikke har forbundet med henne før. Det vitner om en artist med integritet og som har et bredt musikalsk talent. Det er vel verdt å applaudere!

Karakter: 5/6.

Som en sluttkommentar vil jeg si at fredag 11. septembe vil stå med gullskrift når historien om norsk country og nordicana for det herrens år 2026 skal skrives. Hver og ett av disse tre albumene vil stå solid som noe av det beste som er utgitt i dette spekteret i år. Det eneste jeg savner er litt norsk språk, men der har vi en Tobias Sten som ikke ligger på latsiden og som har en ny singel ute nå som gjør at jeg ser veldig fram mot neste album fra hans side.

Konklusjonen min er ihvertfall at norsk country og nordicana er ved særdeles god helse!