LP - Room 12

I år har det dessverre blitt såpass sporadisk skriving her at jeg allerede nå kan si at det blir umulig å kåre et Årets album for meg. Jeg skriver det fordi jeg nå skal skrive om det nye albumet til en artist hvis forrige album jeg kåret til det beste i 2023, nemlig LP og hens Love Lines. Jeg var så heldig å oppleve hen live i Oslo Spektrum i februar-24 og det er en konsert jeg minnes med stor glede. Dette er en artist som leverer aldeles utsøkt musikk, og det er også saken på dette albumet.

LP (Laura Puglizzi) er en artist full av følelser, kanskje ikke så rart siden hen er halvt italiener. Det merkes også her, og som på tidligere album jeg har hørt med LP er det kjærligheten i alle dens fasetter som er hovedtemaet. Åpningslåten Shelly er en litt sydlandsk affære, ikke rart siden denne Shelly omtales som en colombianer. Det er om en tidligere partner som nå tydeligvis er i et ekteskap og har fått barn.

Så kommer et knippe låter som for meg er skivas høydepunkt, først av dem er Best In Life, og ja, det er om å ta vare på de beste stundene i livet slik at de er med deg livet ut. LP er dessuten slik jeg har forstått det en livsnyter som vet å sette ekstra stor pris på de gode stundene som livet gir. Og ikke minst er det om at en fortjener det beste i livet uansett om en er gutt, jente, streit, skeiv, trans whatever. Så dette kan fint brukes som en frigjøringslåt for LGBTQ+-bevegelsen og er nok en låt som vil bli spilt på høy rotasjon i kommende Pridearrangementer rundt om.

Love Is All I Have er den vakreste låten her. Dette er en rett ut fortvilt kjærlighetslåt, en vet at en kommer til å miste sin kjære og alt en har igjen er den kjærligheten en føler for den andre. Videoen understreker teksten så til de grader at gåsehuden tar meg. En nydelig plystring er et element jeg setter ekstra stor pris på her.

Så blir det sydlandsk igjen både i musikk og tittel. Mi Corazón betyr Mitt Hjerte på norsk og igjen viser LP seg som en artist som synger med hjertet utenpå skjorta. Hen må være langt oppe på Topp 10 av verdens mest følelsesladde artister, og dette er også vakkert:

Jeg elsker fløyten i den korte introen til Thirty 2nd Chances som er en lavmælt og sober låt, men klarer ikke å komme på hvilken låt den minner meg om helt i starten. Uansett er dette også en låt som bare er der for å nytes:

Til slutt tar jeg med avslutningssporet Chasing & Waiting som er en småfyrrig og slentrende sydlandsk låt som er en fengende og kul avslutning på ei skive der LP igjen viser hvilken eminent artist hen er. Jeg kan bare slappe helt av og la meg flyte inn i deilig musikk og en vakker følelsesladet stemme som omsvøper meg til det fulle.

Karakter: 6/6.

Andre innlegget på tre dager, det har ikke vært dagligdags herfra i år ... Og ja, det er et lite forsøk på å få denne bloggen opp og gå igjen. Jeg ser at det i dag og for en uke siden er kommet flere album med artister som jeg setter høyt, f. eks. har kroatiske Detour kommet med oppfølgeren til skiva som ble nr. 3 på min Årets albumliste i .23, der LP altså vant. Jeg lover ingenting, men som Hovmesteren sier til slutt i den berømte lillejulaften-skjetsen: "I'll do my best!"