Cody Jinks - After the Fire

Ifjor havna Cody Jinks' "Lifers" på 6. plass på min toppliste over Årets album. Det var røff, ærlig og følsom country som virkelig tok meg. Derfor var det med store forventninger jeg begynte å høre på årets utgivelse, "After the Fire".

Og jeg ble overraska. Jeg måtte høre den noen ganger og gå i dybden på låtene, for dette var musikalsk sett annerledes enn "Lifers". Likevel er dette røft og følsomt, men på en helt annen måte. Musikken er ikke så rocka som på "Lifers", men det er country på sitt mest ærlige og sårbare. For sjelden opplever jeg å bli berørt av nesten alle låtene på skiva. Ikke vet jeg om det Jinks synger om er sjølopplevd, men at han kan beskrive både vonde, gode og bittersøte følelser med sterk innlevelse, det er ihvertfall helt sikkert.

Vi får det allerede på åpningssporet, som også er tittelåten. Når ei plate begynner med ordene "I lost my way and I lost track" da skjønner du tegninga:

Yesterday Again er en aldeles nydelig sang og tekst der han våkner opp med sin kjære dagen etter en dag som begynte med en heftig krangel, men som endte med forsoning og kjærlighet:

Think Like You Think har en religiøs side, men sjøl jeg som ikke er religiøs blir dypt berørt av historien om han som vet at han gir familien mye smerte med sin drikking. Cody Jinks beskriver den smerten på en måte som gjør at det går kaldt nedover reyggen min, når jegpersonen blir konfrontert av sin kjære: ""Hvordan kan du lære våre barn å være sterk og motstå fristelser i en verden som har gått av hengslene når du drikker som du gjør?"

 
One Good Decision er den mest uptempo låten på skiva. Her et liveopptak:

Til slutt Someone To You, der Jinks sier at han ikke higer etter å bli en stjerne. Han fortrekker å være en "noone" hvis han kan være en "someone" for sin utkårede. Også dette en låt som går til hjertet:

Da har jeg posta halvparten av låtene på skiva. Men også Ain't a Train, Tell'em What it's like, akustiske William and Wanda og Dreamed With One er enkle sterke låter som berører. Og så avslutter Jinks det hele med den fine instrumentalen Tonedeaf Boogie, som er til ære for hans backingband Tonedeaf Hippies.

Albumet klokker inn på bare litt over 32 min., men er likefullt en av skivene som har berørt meg aller mest i år. Det er få som klarer å fortelle viktige historier på en så kompromissløs, men likevel følsom måte som Cody Jinks. Dette er så ærlig og så ekte at det jeg sitter igjen med er en enorm mengde respekt. Uansett om dette er sjølopplevde historier eller om det er historiene til venner eller en blanding, det spiller ingen rolle. Det er vel knapt noen av dagens countryartister som har forstått essensen i sjangeren på en måte som Cody Jinks har gjort. Dette er uvanlig sterkt og jeg kan ikke skjønne anna enn at denne bringer Jinks inn blant de virkelig store. Det fortjener han, og noe anna vil være blodig urettferdig!

 Karakter: 6.