Cody Jinks - The Wanting

Da jeg holdt på å sluttføre mitt innlegg om Cody Jinks album "After The Fire" for ei uke siden ble jeg oppmerksom på at den var den første av en dobbelutgivelse der et oppfølgeralbum skulle komme ei uke senere. Jeg tok da en avgjørelse på å bare fullføre innlegget jeg holdt på med uten å skrive noe om hva som var i vente.

Og nå er altså "The Wanting" her. 12 nye låter i tillegg til de 10 fra "After The Fire" og med det har altså Jinks på ei uke gitt ut to album med 22 låter og gitt oss 1 time og 17 min. musikk. En meget spesiell måte å gjøre det på, men musikalsk sett et særs vellykka opplegg i mine ører.

For det jeg opplever er at Cody Jinks med disse to utgivelsene tar sjangeren country opp til et nytt nivå. Noen av arrangementene på denne nyeste skiva er sjeldent vi hører i country. Ta bare tittelsporet, som åpner skiva. Her er en type koring som er sjelden vare i denne sjangeren. På denne låten har han også med seg noen som kaller seg Tennesse Jets:

Jinks legger ikke skjul på sin gudstro, men samtidig er han også dønn ærlig om sine laster og dårlige sider. Om det er sjølopplevd/sjølbeskrivende eller om han har tatt det fra sin rolle som observatør av hva vi mennesker i vår svakhet kan finne på vet jeg ikke. Men denne ærligheten sammen med gudstroen gjør at jeg får bøttevis med respekt for mannen.

Same Kind of Crazy as Me er i så tilfelle en uendelig vakker mosaikk av en sang. Den begynner med "I don't go to church on Sunday/I don't go to work on Monday/I'm sleeping till I wake up" og da treffer han meg 100% der jeg er i livet, på arbeidsavklaringspenger og ikke et arbeid å gå til. Så skilles våre veier med whiskey i kaffen og å ta imot det Herren gir en, jeg deler jo ikke gudstroen hans. Så kommer "It needs more colors than red and blue to paint the elephant in the room". Det er jo en så genial setning og er egentlig en "to the point"-kommentar til den splittelsen som hersker i det amerikanske samfunnet nå. Og Jinks konkluderer med at når han er klar for å møte Faderen og Sønnen, så regner han med at de er "Same kind of crazy as me"..... Ærlig talt, sjøl en innbarka ateist må få en dyp respekt for en sånn mann og artist!

Så får vi litt seige Never Alone Always Lonely som jeg også kan kjenne meg godt igjen i, og som minner meg om noe jeg leste i Romsdals Budstikke i oppveksten fra en lokal rettssak der den tiltalte sa at sjøl om han bodde i kommunsenteret Elnesvågen i Fræna kommune så følte han seg ensom. Det jeg reagerte veldig på var at aktor repliserte til det at det gikk jo ikke an å være ensom på en så stor plass som Elnesvågen! Jeg husker at jeg tente på alle plugger over den der, og heldigvis skjønner de fleste i 2019 at slik er ikke verden, og at Cody Jinks har helt rett i sitt budskap i denne låten.

Whiskey og gudstro går litt igjen hos Jinks, da er det vel naturlig med en låt som heter bare Whiskey. Også her en koring som er litt uvanlig til country å være:

Where Even Angels Fear to Fly er en tittel som sier sitt om at det ofte ikke er lystige temaer i Jinks sanger. Musikken gjør at dette blir et lite mesterstykke country:

Mesterstykker ja, det har denne skiva mange av. Jinks er en mester i å snekre sammen tekster som gjør dypt inntrykk og som du bare må tenke over. Det virker som det er en mening bak alt han foretar seg her. Bare se på coveret, i Which One I Feed hører vi "I have a white and a black wolf inside", og han  beskriver også seg sjøl som en belastning for de som er glade i han. Han på en måte pisker seg sjøl. Eller så forteller han andres historier, men det er så jeg mest tror det er seg sjøl han synger om. Uansett så er det en sterk eim av dønn ærlighet over musikken og tekstene på begge disse utgivelsene.

Jeg skrev i innledninga at jeg føler at Jinks tar countryen opp til et nytt nivå med disse to skivene. Ikke bare musikalsk der det på tre låter er typer koring som du sjeldent hører i country. Det er også denne ærligheten. Mange countryartister skriver og synger om det samme, om gudstro, alkohol, brudd, ensomhet. Men det er få som gjør det på en så dønn ærlig måte som Cody Jinks. Det er mange amerikanske countryartister som føler at de må ha en dæsj gudstro i enkelte av sine sanger, men nesten uten unntak virker det glatt og påtatt. Ikke hos Jinks, troen er viktig for han, og måten han framstiller sin tro på får det til å høres ekte ut.

Likeså all motgangen livet gir som han også beskriver på en måte som gjør det så autentisk at jeg føler et nært fellesskap med han. Og når en artist klarer det, klarer å få meg til å føle at vi er i samme båt, at han har opplevd det samme som meg og sett det samme som jeg sjøl om vi ikke deler religiøs tro. Da gir jeg meg over, da er jeg solgt. Da er dette så ekte vare som det bare kan gå an hos meg. Og jeg kjenner meg også godt igjen i behovet for A Bite of Something Sweet:

Til slutt tar jeg med avslutningssporet The Raven and the Dove, som jeg tolker som en sondring mellom dårlige dager, symbolisert ved en ravn og gode dager, symbolisert ved en due.

Which One I Feed, The Plea, It Don't Rain in California, Wounded Mind og Ramble er også noen perler av noen låter, som gjør dette og "After The Fire" til to album som slår alt anna som er utgitt av country i år. Ja, jeg har gitt andre countryalbum også 6-ere i år, men her opplever jeg at Jinks sprenger skalaen. Jeg burde gitt 7, men 6 er maks hos meg hvorsom er. Begge albumene føk nesten til topps på Billboards countryalbumliste rett etter utgivelse, og det altså fra en artist som ikke engang har kontrakt med et plateselskap! Som er så uavhengig som det kan gå an å bli. Det, samt en del andre uavhengige artisters sterke utgivelser i år gjør at jeg endelig føler en optimisme for sjangeren igjen.

Og altså, er du glad i god og ekte country som berører deg langt inn i hjerterota så kan du ikke gjøre deg så vondt at du ikke låner ørene til Cody Jinks. Det er nærmest en befaling!

Karakter: 6.