Sturgill Simpson - Sound & Fury

Sturgill Simpson ble for noen år siden sett på som countryens redningsmann. Glem det, denne skiva er kjemisk renset for alt som har med fele, steel og honkytonk å gjøre. Nå var forsåvidt ikke det forrige albumet "A Sailors Guide to Earth" spesielt country heller, men dette er et nesten apokalyptisk musikalsk landskap med så mange ingredienser at du som lytter formelig gisper etter luft.

Egentlig er dette et soundtrackalbum, for samtidig har det kommet ut en tegnefilm på Netflix med samme tittel, altså "Sound & Fury". Jeg vet ikke mye om handlinga i denne filmen anna enn at det er en litt spesiell sjåfør som kjemper en kamp mot to forferdelige fiender. Inspirert av japansk historie og kultur, noe Simpson fatta interesse for fra den tida han var militær og stasjonert i nettopp Japan.

Tittelen passer ihvertfall meget bra, for her er det ekstemt mye lyd og du bare kjenner at her er det også mye sinne. Simpson er da også en rebell som går sine egne veier og som har ekstremt lite til overs for de som styrer og steller med musikkindustrien i Nashville og andre steder. Dette er en artist som krever 110% kontroll over hele sin kunstneriske virksomhet.

Det hele begynner med noen skritt over grusen, en bilmotor som settes i gang og en leting etter rett radiokanal før vi får en heftig instrumental, Ronin, der det er den herlige gitaren som tar meg mest. Når vi så kommer videre i albumet så er det to ting som er lett å legge merke til, nemlig de meget bråe overgangene mellom de fleste låtene og Simpsons sang. Jeg ser for meg en scene med musikerne i forkant og en syngende Simpson som står bakerst på scenen. Remember To Breathe er det første eksemplet på nettopp det. Elsker setninga "Having oneway conversations with the darkness in my mind":

Jeg får problemer når jeg skal prøve å beskrive musikken på denne skiva, for det er så broket og forskjellig nesten fra låt til låt. Slik blir det når du står overfor en artist som er så konsekvent uforutsigbar som Sturgill Simpson er. Og når du får en låt med tittelen Make Art No Friends så skjønner du hvor kompromissløs Simpson er:

Uansett, det er en god del rock her, det er en dæsj elektronika og det er en hel masse anna rart. Jeg velger å kalle det musikk istedet for å prøve å klassifisere det jeg får servert her. For det nytter ikke.
Og et par av titlene er noe du aldri har vært borti før, som Best Clockmaker On Mars:

I 2:10 korte Last Man Standing høres Simpson mest ut som en rocker fra sjangerens spede barndom, helt uventa og skikkelig heftig. Avslutningssporet Fastest Horse In Town er øs øs med lyd til det ender med en apokalyptisk kaskade av en annen verden. Favorittsporet mitt på skiva er kanskje det mest melodiøse av de alle, og igjen blir du overraska, for etter det ørene mine ble behandla med tidligere på skiva hadde jeg ikke venta noe så neddempa som dette som nestsiste låt. Her en liveversjon. Men teksten er ikke neddempa, setninga "Hypocrites building brands" peker rett på Simpsons syn på de som styrer musikkindustrien:

At Sturgill Simpson er et musikalsk geni er det liten tvil om. I sin utforskning av stadig nye elementer å fylle sin musikk med minner han meg om en moderne Gram Parsons. Det er ikke 100% av dette jeg helt klarer å ta inn, men du verden, denne mannen er noe av det beste vi har for tida. Og den mest innovative artisten jeg vet om. "Only sky is the limit" er ordtaket vi kan bruke når det gjelder Sturgill Simpson, og vi kan bare lure på hva han kommer med neste gang.......

Karakter: 5,5.