Trond Granlund - Livet er så mye

Trond Granlund tar tak i mye som er viktig på sitt nye album. Musikalsk er det neddempa, tekstmessig er det til tider sterke budskap som Granlund ønsker å formidle. Dermed er dette blitt ei skive som gjør inntrykk og som setter spor i meg som lytter.

Tittellåten, som åpner det hele er om dette livet. Vi har bare et av det hver og en av oss, og denne visa er en fin refleksjon over hva livet egentlig er: 

Holde seg skjerpa er mantraet Granlund har fra sin far, som var en slitets mann, helt til ryggen ga beskjed om at nok var nok. Og jo mer jeg hører på denne låten jo mer ser jeg viktigheten i budskapet. At vi må holde oss skjerpa og holde oss klare for å bevare den friheten vi har opparbeidet oss her i Norge. Og når han sier at det er enkelt å rive ned men at det tar tid å bygge så går det rett inn i det som skjer i et grusomt raskt tempo i USA nå. Og vi ser lignende krefter på frammarsj i mange europeiske land også ...

Bestevenner er om det slitesterke vennskapet, der en deler interesser, der en diskuterer, der en går på kino ilag, der en fester ilag, der en er på kjøret ilag. Men alltid støtter man hverandre, alltid står man ved sin bestevennes side og drar han opp fra rennesteinen når det trengs.

Se i nåde er budskapet fra en lærerinne Granlund hadde, og som sådde det frøet i sine elever at en må se i nåde til de som har lite, de som av forskjellige grunner sitter nederst ved samfunnets bord. Og at det er en meget viktig verdi å ta med seg også i et Norge av 2025. I denne tittelen møtes den sanne kristendommen der en skal ta vare på de små og arbeiderbevegelsens verdier om at også de som sitter nederst skal ha et verdig liv. Og Granlund gir håp når han synger at folk har kjempet ned "styggen" før.

Granlund har også to coverlåter med her. Ivar Medaas' Dar kjem dampen framføres med respekt for originalen, bl. a. med å ta vare på dialekten den er skrevet på. Og i Björn Afzelius' alltid aktuelle Song til friheten beholder han også det svenske språket. En vise som med sin tekst passer godt inn i det låtmaterialet som er på dette albumet.

Dette er et skive som gjør mer og mer inntrykk jo mer jeg hører på den. Til å begynne med syntes jeg musikken var vel neddempa, men med de budskapene Trond Granlund vil formidle her så er det helt på sin plass. Granlund er dessuten lavmælt, han brøler ikke ut sitt budskap. Det gjør det faktisk enda sterkere, det sitter faktisk mer i meg når det framføres så saktmodig som han gjør her.

Derfor er dette for meg en uhyre viktig samling viser som sier noe viktig om den mørke tida verden er i nå. Måtte han nå ut til mange med dette mesterverket.

Karakter: 6/6.

Jeremy Loops - Feathers And Stone

Sørafrikansk musikk har ikke ofte vært tema her på bloggen, men jeg fikk for noen år siden en opplevelse som fikk opp mine øyne og ører for nettopp musikk fra Sør-Afrika. Det var en versjon av Just An Illusion med Juanita du Plessis og hennes voksne artistbarn Ruan Josh og Franja som var katalysatoren. Jeg fikk den anbefalt av min søster mens jeg skrev på min roman 11:59 - Jeg vil være i livet, og den gikk så til kjernen i det jeg skrev om, en artist som så liv, familie og karriere stå på randen av kollaps grunnet rus. Den ble en låt som skulle bety mye for min kvinnelige hovedkarakter når hun så tilbake på sin kamp for å komme ut av rusens klør og tilbake til livet og til sin familie.    

Dette gjorde at Spotify tipsa meg om andre sørafrikanske artister, og der kom Jeremy Loops inn. En kar som har hatt stor suksess ikke bare i sitt hjemland, men også utover i verden. Han har nemlig turnert både i Europa, USA og Australia og har bl. a. samarbeidet med Ed Sheeran. Hjemme i Sør-Afrika er han også tydelig inspirert av landets egen musikkultur, noe som høres godt på flere låter her på denne skiva. Et album som for meg har blitt et friskt pust av glede og humør i en fæl verden der jeg har følelsen av at vi holder på reise lukt mot Armageddon på første klasse ...

Jeg åpner med Loveblood, en positiv låt om det å kjempe for kjærligheten og alt som gir glede i livet. En humørpille av dimensjoner, og inspirasjonen fra Sør-Afrikas egen musikktradisjon er sentral i musikken. Dette er en låt som virkelig behøves slik verden er nå. Loops har med seg de australske tvillingene Amistat på denne låten:

Future Focus tolker jeg som en låt som skal hjelpe oss til å gå framtiden i møte med håp istedet for frykt. Det er ikke lett med en gærning ved makta over dammen, men da trenger vi jo musikk som dette.

En av låtene som tok meg med storm på slutten av fjoråret var Ruby Quaker, heavyrockeren Devin Townsends hyllest til kaffe. Vel, her er Jeremy Loops med sin hyllest til drikken jeg ikke ble hekta på før jeg var 35, men som nå er blitt min trofaste følgesvenn etter frokost og middag hver dag. Det er bare disse to koppene om dagen, men de fyller meg med ro og harmoni. Men som Loops er inne på her, kaffe kan også brukes til å hente seg inn etter en krangel med partneren, eller kurere annet gruff for å sitere en viss norsk kaffereklame.

Loops har ved flere anledninger samarbeidet med Ladysmith Black Mambazo, et musikalsk prosjekt som har sine røtter helt tilbake til 60-tallet. Som var en del av den musikalske, kulturelle og fredelige motstanden mot det grufulle Apartheidstyret. Da Nelson Mandela ble satt fri i 1990 fortalte han at Ladysmit Black Mambazos musikk var for han et kraftfullt budskap om fred mens han satt fengslet. This Town fra Loops forrige album i 2022 ble en stor hit for han og Ladysmith Black Mambazo og dette samarbeidet bringes videre med Coming Home. En nydelig sang om det å komme hjem til der en vokste opp, til sine røtter, til stedet som formet oss til det vi er i dag. En låt som sender varme fra det sørlige Afrika til oss i det kalde nord  og som har snøen liggende utenfor våre hjem.

Til slutt No Thanks Not Today med en tekst til ettertanke, rammet inn av nydelige sørafrikanske rytmer.

For meg bringer dette albumet sårt tiltrengt håp og varme inn i en kald verden der framtdsfrykten har bitt seg fast i meg. Takk Jeremy Loops for å sende all denne varmen og ditt håp opp hit til det vinterkalde nord. Vi trenger det, verden trenger det.

Min anbefaling er: Gi Jeremy Loops sjansen til også å gi deg litt varme og håp inn i en usikker hverdag.

Karakter: 6/6.

Lilly Hiatt - Forever

På dette albumet er Lilly Hiatt på det mest rocka jeg har hørt henne, sjøl om det er et par låter som heller klart mot country. Åpningslåten Hidden Day er nesten vel mye pålessa, men derfra og ut er det bare låter som jeg liker særs godt. Det er bare ni av de tilsammen, og skiva klokker inn på rett under en halvtime, men det er meget bra det som er her.

Shouldn't Be er i så henseende en drivende god rockelåt med en kul video og en tekst med et godt gi f... - budskap.

Ghost Ship er en stødig og sterk låt. Den bygger seg godt opp fra en litt rolig start og spesielt refrenget er herlig. Det er dessuten en beat her som tar meg og gjør det til en hørverdig låt.

Evelyn's House er en av de låtene som flørter litt med country, noe som jeg synes det er kjekt at Hiatt gjør. Det gjør albumet variert og at du hele tiden er skjerpa mens du lytter.

Ta til slutt med Kwik-E-Mart som man skjønner er sentrert rundt en handletur på WalMart og en refleksjon rundt hva en da kan oppleve og de menneskene en kan møte der. Musikalsk er det en kul låt som viser den gode variasjonen Hiatt har i sitt lydbilde på dette albumet.

Et variert og godt album dette altså fra Lilly Hiatt. Hun er som sagt mer rocka enn tidligere, men har likevel altså denne variasjonen som gjør musikken hennes spennende. Jeg liker det jeg hører, og det er kjekt at hun utvikler lydbildet sitt nærmest fra album til album.

Karakter: 5/6.

Mary Chapin Carpenter, Julie Fowlis, Karine Polwart - Looking For The Thread

Mary Chapin Carpenter er en av de artistene jeg har dypest respekt for. For det første gir hun aldri ut dårlig musikk, for det andre så er det en varme og en nærhet i musikken hennes som jeg blir betatt av, og for det tredje sier hun på sin stillferdige måte ifra om ting hun reagerer på gjennom tekstene sine. Det er noen og tretti år siden hun hadde sin kommersielle storhetstid, men musikken hun har kommet med de seneste årene er kanskje den viktigste i hele hennes karriere.

På denne plata her har hun slått seg sammen med irske Julie Fowlis og skotske Karine Polwart. Begge de to spennende artister som jeg nå har på blokka for senere utgivelser. Av de ti låtene her har Carpenter hovedvokal på fire, Fowlis på tre, Polwart på to og en sang er en duett med Fowlis og Polwart. To av låtene til Julie Fowlis er på gaelisk. En av de åpner det hele og er litt statisk, men likefullt vakker. Låtene her er en lavmælt og god oase å smyge inn i når verden utenfor er så gal som den er nå.

A Heart That Never Closes kom ut som singel et par uker før albumet ble sluppet for snart en uke siden. En vár og nydelig låt med Mary Chapin Carpenter på vokal. Det er en varm og god tekst om de små tingene og gledene i hverdagen, som stærflokkens flukt over kveldshimmelen. Men også om tida som går så altfor fort: Time is just a bandit tryin' to steal what's left. Og som vi ofte får med Carpenter, en lengre instrumental avslutning liksom for at vi kan reflektere over hva hun har prøvd å formidle til oss. Inn på min spilleliste som nominerer til min kåring av Årets låter 2025.

Hold Everything er en av de vakreste sangene her, om det å holde fast på hverandre sjøl når livet går mot slutten, ja, ikke minst da. Det er her Polwart og Fowlis har sin duett med Carpenter på bakgrunnsvokal. Denne Behind the scenes-videoen som er laget til denne sangen rammer så fint inn den rolige og naturskjønne atmosfæren musikken på skiva ble spilt inn i, vakkert.

Silver In The Blue er den ene låten med Julie Fowlis på hovedvokal der hun ikke synger på gaelisk. Den er også bare rett ut vakker, Fowlis har en varm og litt lys stemme som kler musikken og bakgrunnskoringen til Carpenter og Polwart er med på å gjøre også denne sangen til en ettertenksom nytelse.

Karine Polwart må også fram i lyset. Du kan høre når hun synger at hun er skotsk,, og i tillegg har også hun en varm og lys stemme som er betagende. You Know Where You Are er da også en perle på denne skiva:

Albumtittelen, som også er en av Carpenters låter her vitner om en søken etter det som er den røde tråden i livet og tilværelsen. Og i et USA som nå setter vitenskapelig basert kunnskap og sunn fornuft til side så kan en godt forstå at det kan være vanskelig å finne den røde tråden i tilværelsen. Sånn sett gir dette albumet meg trøst i den maktesløsheten som jeg føler, ikke bare for hvor USA går, men også hvor Europa går, ja hele verden som helhet. De tre damene Carpenter, Fowlis og Polwart viser for alle at en kan samarbeide over landegrensene og over verdenshavene. En skal ikke være seg sjøl nok og bare tenke på seg sjøl og sitt eget land. Vi er én klode, vi er én menneskehet, da må vi søke sammen og hegne om denne planeten vi lever på. Det er det jeg føler at denne skiva er et vitnesbyrd om.

Karakter: 6/6.

Oakland Rain - Twin Flames Part I: The Evergreen

ENDELIG kan jeg si godt nytt musikkår venner! Beklager at det har vært taust fra meg til nå i år, grunnen er at det ikke har dukket opp album jeg har hatt lyst å skrive om før nå. Men jeg har nå på Facebooksida begynt å poste de låtene som jeg nominerer til min kåring av "Årets sanger 2025", så helt stille har det heldigvis ikke vært. 

Jeg åpner albumåret 2025 med de to unge søsterne Maren og Charlotte Wallevik Hansen, som sammen danner Oakland Rain. Dette er langtfra deres første utgivelse. De har flere EP-er på CV-en samt det norskspråklige albumet Mellom Fregnene fra -21, et livealbum og et studioalbum med Ibsentekster og et oppsummeringsalbum, også det i -21 av sine fem første år som duo. Dette albumet er førstedel av et dobbelprosjekt der del 2 heter Heavenly Blue og er inspirert av alternativ nordisk indiepop. Denne del I er imidlertid sterkt inspirert av amerikansk folk- og country, noe de har fra sine besteforeldre som bodde i Colorado på 60- og 70-tallet og som hadde meg seg mange plater hjem til Norge. Søstrene er fra Sørlandet, men har også noen år i oppveksten bodd i California, så at de har henta stor inspirasjon fra amerikansk musikktradisjon er derfor ikke så rart.

Det som slår meg på dette albumet er de vakre harmoniene og de lyse klare stemmene som det oser varme av. Åpningssporet Sister Hymn er nesten acapella og det virker som dette er Maren og Charlottes sang til hverandre. Men vi får også høre om deres besteforeldre og inspirasjonen de har fått fra de til skape. Jeg leser i presseskrivet at pandemien ble en utfordring også for dem, og jeg kan tenke meg at denne sangen ble skapt for å inspirere hverandre til ikke å gi opp, men å komme seg ut av den vonde perioden med beina på jorda. Det er rett og slett vakkert og høre på:

En låt som berører meg på mange plan er I'm Scared Of Everything. Den er tvers igjennom vakker, men også sår der de synger om redsel og angst, bl. a. for fornøyelsesparker. For meg blir denne låten et testament om at det å være ungdom i dag ikke er noen dans på roser, og at utfordringene dagens unge møter er av annen art enn det som møtte meg og min generasjon da vi var unge. Det er ikke rart at den amerikanske folklegenden Judy Collins ble berørt av dette nydelige mesterstykket, og nå i år skal da også hun og søstrene turnere sammen i USA. Bl. a. på sagnomsuste Ryman Auditorium i Nashville 25. februar.

Mer lyse If You Were A Song er blitt en stor favoritt på denne skiva. Det å sammenligne en kjæreste eller nær venn med en sang er vakkert og denne låten har da også fått sin plass på spillelista der jeg nominerer til min kåring av "Årets sanger" på slutten av året. Men det skal sies at det ikke var lett å velge mellom denne og I'm Scared Of Everything. Ja, låtene ble tydeligvs sluppet ifjor gitt hvor lenge de har ligget på YouTube, men jeg er en albumperson, så derfor er disse låtene som nye av året for meg.

Det er ni låter her, noen er fengende og glade i rytmen, andre er mer rolige og ettertenksomme. Som vanlig er det de førstnevnte som går rett hjem hos meg ved første lytt, mens de mer rolige må jeg bruke mer tid på å få under huden. Men fellesnevneren her er at alle sangene har noe vakkert over seg. Harmoniene er bare av en annen verden, og det gjør at også de rolige låtene sakte men sikkert kryper inn hos meg. Som Diamonds Are Diamonds:

Som album er dette noe nær en innertier. Jeg blir forført av de før nevnte vakre harmoniene og de lyse og varme stemmene til Maren og Charlotte. Derfor er jeg glad for at dette er del 1 av et toalbums-prosjekt. Det skal bli spennende å høre de to søstrene gå løs på nordisk indiepop. Basert på hva de gir meg på denne skiva her er jeg rimelig trygg på at det også blir en flott opplevelse.

Karakter: 5,5/6.

Årets album 2024: 13 - 1

Da er tida kommet for å presentere de 13 albumene jeg har øverst i år. Velbekomme!

13. Elles Bailey - Beneath the Neon Glow

Engelske Elles Bailey oppdaga jeg ved at hun var duettpartner på en av låtene på det walisiske rockebandet Scarlet Rebels album av året. Her er en rå og følsom stemme kombinert av både fengende og mer ettertenksomme låter, samt flere tekster som treffer meg. Om han som synger for døra på slitne puber og bekymrer seg for sitt eneste barn som er sprøytenarkoman, om det fæle nyhetsbildet som gjør at vi av og til bare må skru av nyhetssendingene eller låten der Bailey fastslår at sannheten ikke vil redde et forhold, men den vil sette fri de to det gjelder. 

Anbefalt låt: Ballad of a Broken Dream

12. Devin Townsend - PowerNerd

Et konseptalbum og sorg og tap er altså et av årets metalalbum for meg. Som vanlig er Devin Townsend i toppform og musikalsk er dette en nytelse for en metalfan. Og så klarer Townsend i tillegg å levendegjøre de ulike fasene i en sorgprosess gjennom musikken. Og når han på slutten slenger på en gladmetalsak som hyller kaffe blir det fullkomment. Den låten kom til han en morgen han hadde våkna med tilfredsstillelsen over at prosjektet var vel i havn og han nøt det med en god kaffekopp. Dette er mektig så det holder fra en av vår samtids mest betydningsfulle metalkomponister/musikere.

Anbefalt låt: Gratitude

11. The Courettes - The Soul of ... The Fabulous Courettes

Ekteparet Flavia og Martin Court begeistrer meg med dette herlige retroalbumet der de bruker alle triksene fra 60-tallet og likevel gjør musikken relevant nå i 2024. Det er høy kvalitet over hele linja samtidig som det er herlig upretensiøst. Et av de beste albumene til å bare nyte og koble av til dette året, jeg blir skikkelig i humør av denne musikken

Anbefalt låt: Wall of Pain

10. Claudia Scott - The Belle Of Singapore

Claudia Scotts kanskje fineste album er det også mye sårhet i, preget av tapet av samboeren i kreft, men også andre nære og kjære. Tittellåten er dessuten en vár og nydelig hyllest til hennes farmor. En må bare bli berørt av låtmaterialet her, samtidig er dette musikk som kan trøste og hele. Vakkert er bare fornavnet.

Anbefalt låt: Baby, Don't You Leave Me This Way

9. Even Martinsen - Poetically True

I oktober var alle de tretten albumene jeg skrev om med norske artister. Og det grommeste av de alle var debutskiva til Even Martinsen. Et heidundrende godt amerikana-album med flere fengende flotte låter kombinert med noen mer nedpå og et par litt bluesaktige. Poenget er at Martinsen og hans musikere behersker alle disse stilartene helt fortreffelig, og jeg kan ikke si annet enn at dette er en råsterk debut. Martinsen er en artist det skal bli meget spennende å følge framover!

Anbefalt låt: On The Other Side Of The Street

8. Bjølsen Valsemølle - 18. september

Igjen et herlig album fra Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle der tema både er de gode sidene ved livet og viktige samfunnsproblem som Ingebretsen er opptatt av. Albumtittelen henspeiler på en dato som betyr mye for han, som da han som bestefar tok imot sitt barnebarn fordi svigersønnen ble nekta opphold i landet, men også datoen da Vålerenga kirke brant, en  hendelse som avstedkom Bjølsens mest ikoniske låt. De som styrer landet får passet sitt påskrevet i Vanlige folks tur, der Ingebretsen og bandet også viser sin klare støtte til Palestina. Og musikken er så deilig Bjølsen som det kan bli. Derfor vil jeg si at Trond Ingebretsen er en av landets aller ypperste låtsnekkere, punktum!

Anbefalt låt: Kvinne, livet, frihet (Ronahi Avsin)

7. Scarlet Rebels - Where the Colours Meet

Scarlet Rebels fra Sør-Wales er et rockeband helt etter mitt hjerte og igjen har de gitt meg et knakende godt album der rockefoten virkelig får kjørt seg. Her er låter med tema om kjærlighet og forhold, f. eks. er såre It Was Beautiful en innertier med en herlig oppbygging. Men her er sjølsagt også låtene med klar politisk brodd, som sier fra om hva som er galt i samfunnet, om fattigdom og økte klasseskiller. Et tvers igjennom rått og deilig rockealbum dette!

Anbefalt låt: Divide and Conquer

6. Ida Jenshus - The Grip

Ida Jenshus er den typen artist som aldri lager et dårlig album, eller dårlig musikk i det hele tatt. Også her et album fullt med låter som berører på mange plan. Som tar opp store problemer en har i livet og hvordan en i det hele tatt skal klare å mestre livet. Men også om det gode livet har å by på, som partneren som hjelper en til å holde sine indre demoner på avstand. Når musikken fader ut er det håpet som står igjen, håpet om at dette livet skal en klare å få i vater. Gripende og vakkert, rett og slett!

Anbefalt låt: Only Kindness Matters

5. Dwight Yoakam - Brighter Days

Jeg er så glad for at jeg rakk å skrive om dette deilige albumet til Dwight Yoakam før livets harde realiteter gjorde at jeg måtte sette strek for albumanmeldelsene for i år. For 67 år gamle Yoakam høres akkurat ut som da han slo gjennom på 80-tallet og som han hørtes ut som da han avslutta Country Music Festival i Nashville i 2008 med meg og min daværende kone på tribunen. Det er den lengtende stemma med den umiskjennelige knekken som er bare Dwight Yoakam. Dette er et tvers igjennom herlig album i beste Yoakam-stil, det er bare å omfavne det og nyte den livsbejaende og bekymringsløse musikken. Mer er ikke å si enn Yeehaa!!!

Anbefalt låt: If Only

4. Mari Boine - Alva

Som Achille Lauro og som AWS klarer Mari Boine å berøre meg langt inn i hjertet uten at jeg forstår språket. Det er en gave enkelte musikere har, og som gjør musikken til den universelle skatten den er.  I Boine sitt tilfelle så er hun en nasjonalskatt. Både for den samiske nasjonen og den norske nasjonen. Dette er etter hva jeg har forstått Mari Boines oppgjør med sin fortid og med en albumtittel som betyr Viljestyrke/pågangsmot. Her er f. eks. en låt om moren som ble kuet på to fronter, av fornorskningspolitikken og av et strengt kristent livssyn. En sterk menneskeskjebne som gjør et dypt inntrykk. Dette albumet er et mesterverk, det er så stemningsfullt, og det er unikt.

Anbefalt låt: Mu eadni, Mother of Mine

3. Erlend Ropstad - Like evig som oss

Venndølen Erlend Ropstad har gitt meg det sterkeste norske rockealbumet i år med låter og tekster som går gjennom marg og bein, for å bruke et forslitt uttrykk. Det er så intenst og det er et sånt driv over musikken, samt at det virker som Ropstad synger med hjertet utpå skjorta. Det er nesten så det står om livet føles det som, men så er det en artist som har rundet 50 som ser tilbake på hva det er som har forma han tit det mennesket og den musikeren han er i dag. Det er nesten så jeg mister pusten av å høre på, så intenst er det til tider. Rett og slett et mesterverk!

Anbefalt låt: Holde vakt

2. Best i motlys - Dagslyset venter

Denne skiva kom allerede i januar og jeg beskrev den som plata jeg ikke visste at jeg trengte. Som kombinerer musikk og poesi på en aldeles nydelig måte. De fire karene er Yngve Kveime, Johan Berggren, Trond Granlund og uforlignelige  og underfundige Bjørn Sundquist som bestalter det meste av poesien. Dette er et unikt album som gir meg ro i sinnet, men som også gir meg et smil om munnen. Det beste albumet på norsk i år, uten et fnugg av tvil! Tusen takk mine herrer!

Anbefalt låt: Mitt Oslo

Anbefalt dikt: Begravelsesagenten

1. AWS - Innen szép nyerni

Det verste døgnet jeg har hatt som Eurovisionfan, et rent helvetesdøgn fra fredag før finalen og til og med finalen hadde et lyspunkt: Årets beste album som mine ungarske metalhelter AWS ga ut den fredagen. Det første albumet etter at deres karismatiske vokalist fra Eurovision-18, Örs Siklósi døde av leukemi i februar-21. Stefán Tamás er mannen som har tatt opp mikrofonen fra Örs, og han gjør det med glans. Dette er nemlig et album som river og sliter i meg. Tekstene har jeg ikke oversatt, det trenger jeg ikke. Titlene og videoene taler sitt tydelige språk. Det er f. eks. en advarsel om hvor ødeleggende krig er, antagelig en kommentar både til det som skjer i Ukraina og det som skjer på Gaza. Og det er et oppgjør med det samfunnet Victor Orbán har skapt i Ungarn. Jeg får rett og slett en enorm respekt for et band som tør og si fra, men som også leverer metal av ypperste merke, musikken er monumental og jeg må bare si at mitt favoritt metalband leverer så til de grader! Det tok den tiden det måtte ta å bearbeide og komme seg fra tapet av Örs, men jeg er sikker på at han hadde vært stolt av det kompisene Benc, Aron, Dániel, Soma og nye Stefán her har fått til.

Anbefalt låt I: Senki nincs már ébren (Ingen er våken lenger)

Anbefalt låt II: Nincs árnyék (Det er ingen skygge)

Årets album 2024: 26 - 14

Jeg har skrevet om 87 album i år, men hørt på en del flere. Jeg har jo et kriterie om at et album skal ha minst 4/6 for at jeg skal skrive om det. Sannheten er at den laveste karakteren jeg har gitt i år er 4,5. Og jeg har gitt 26 album toppkarakteren 6/6. Kanskje synes noen det er for mye, men sånn er det når jeg bare skriver om musikk jeg liker. Uansett står jeg inne for de toppkarakterene, for der og da ga den musikken meg en unik opplevelse.

Å rangere de igjen har ikke vært bare enkelt. Jeg står som sagt inne for alle toppkarakterene, de var alle veloverveide da de ble gitt. Så i bunn og grunn er dette 26 vinnere, 26 kremalbum fra året som snart er omme. Så i dag blir det å skrive om skivene fra 26 til 14. Ellers har jeg vel aldri omtalt så mange norske album som jeg har gjort i år, og det vises også i denne topplista.

Link til omtalen i overskrifta.

26. girl in red - I'M DOING IT AGAIN BABY

Litt rart kanskje å ha en av Norges største popstjerner internasjonalt "nederst", men som sagt så er alle 26 vinnere her. For det er et gjennomført sterkt popalbum dette, og det er godt å se at det også er moderne pop som en litt tilårskommen kar kan like. 

Anbefalt låt: I'M BACK

25. Gunerius og Verdensveven - Fantasmagor'i

Dette er det rareste albumet jeg noengang har hørt vil jeg si. En gjeng som kaller musikken sin for psykedelisk verdensmusikk, så her må du som lytter være forberedt på alt. Det er så mye lyd, så mange utenkelige musikalske kombinasjoner og finurlige verselinjer at ihvertfall jeg blir helt satt ut. Denne plata må bare høres, det nytter ikke å beskrive den.

Anbefalt låt: Nedrustning er oppussing av jorda

24. The Yum Yums - Poppin' Up Again

Morten Henriksen og The Yum Yums fortsetter ufortrødent med å gi oss sorgløs og enkel poppunk av høy kvalitet. Ja, det er enkle sukkersøte tekster, men vi trenger også slik musikk til å koble av fra all dritten i verden. Musikken er fengende som fy og ihvertfall jeg blir i bare godt humør av å høre på dette.

Anbefalt låt: Candy

23. Hjerteslag - Betonglandskap

Ingen norske band spiller synthrock så bra som Robert Eldevik og hans Hjerteslag. Eldevik er en vokalist med mye følsomhet i stemmen og på dette nostalgiske albumet der han ser tilbake på en oppvekst i en betongjungel er det mange perler som jeg kan kjenne meg igjen i.

Anbefalt låt: Krystallpalasset

22. Willie Nelson - The Border

Mannen er 91 år, men fortsetter å gi ut musikk som berører i et tempo som langt yngre artister kan misunne han. Dette er ikke det eneste albumet han har sluppet i år, men uansett er det ei skive som viser en artist som fortsatt har brodd i det han spiller inn. Han forteller hvor skapet skal stå og han gir blanke i folks reaksjoner. RESPEKT er det eneste ordet som holder.

Anbefalt låt: Once Upon A Yesterday

21. The Oxydants - Bite the Bait

Noen veteraner fra Oslos rockemiljø har danna et band som ga meg en skikkelig energibombe av et pønkete album tidlig på året. Aldeles herlig musikk å få ut opparbeidet agg til! Umulig å sitte stille til denne skiva!

Anbefalt låt: Three legged dog

20. Festplassen - Eg må ut

Igjen en gjeng veteraner i en storbys musikkliv som har gått sammen i band, denne gang snakker vi Bergen og Festplassen. Med et album med tidløs og livsbejaende pop, noen ganger med islett av synthrock. Deilig og melodiøs musikk og noe av det fineste jeg har hørt på morsmålet i år.

Anbefalt låt: Luftslott

19. Caitlin Palm - Welcome To The Show

Kjersti Palm Reitan med artistnavnet Caitlin Palm ga meg en både en humørpille og energibombe av en utsøkt countryrockplate på seinsommeren. Jeg elsker alle låtene her, både de raske og de litt mer ettertenksomme. Dette er countryrock helt etter mitt hjerte og jeg regner med at Caitlin Palm blir å høre på en del countryfestival-scener til sommeren!

Anbefalt låt: Sippin' Trippin' Trouble

18. The Golden Roses - Heartbreak Fixer Uppers

Det triste med dette 3. albumet til The Golden Roses fra Austin, Texas var at de samtidig med at de slapp det annonserte at de la inn årene. Noen få konserter ble det etter slippet i juli, men så ble bandet historie. Trist fordi dette er fengende og god country helt etter mitt hjerte, men forståelig når en måtte ha to jobber i tillegg til bandet for å få det til å gå rundt. Men de fikk altså avslutta med flagget til topps!

Anbefalt låt: Heartbreak Fixer Uppers

17. Smash Into Pieces - Ghost Code

Svenske Smash Into Pieces viser at det går an å lage gode rockelåter på bare tre-fire minutter. Det er kompakt og rett på sak, det er melodiøst og det har også et synthpreg. Samla sett blir dette litt tyngre rock som jeg er blitt skikkelig glad i. 

Anbefalt låt: Afterglow

16. Cody Jinks - Change the Game

Cody Jinks er countryartisten som er blitt stor i USA uten å bli spilt på de ellers så viktige countryradio-stasjonene. Som helt uavhengig gir texaneren ut sin musikk sjøl og han har bygget seg opp en stor og hengiven fanskare over hele landet. Når en uavhengig countryartist får en låt strømmet over 200 mill ganger på Spotify er det fordi han er ekte og fordi han treffer vanlige folk med musikken sin. Det er noe dypfølt over hver eneste låt, og dette er nok et høydepunkt i Cody Jinks' karriere.

Anbefalt låt: Sober Thing

15. The Mavericks - Moon & Stars

Igjen kommer The Mavericks og Raul Malo med sin herlige blanding av karibiske rytmer, swingjazz i beste Django Reinhardt-ånd, country og western swing. Hele plata oser av musikkglede og livsglede, men aldri et Mavericks-album uten at litt triste ting tas opp. Malos stemme er som skapt for slikt. Et herlig album som jeg elsker fra første til siste tone!

Anbefalt låt: The Years Will Not Be Kind

14. Johnny Blue Skies (Sturgill Simpson) - Passage Du Desir

Når man som Sturgill Simpson lover at man har gitt ut sitt siste soloalbum, da lager man et alter ego. Og Simpsons heter Johnny Blue Skies. Han er tilbake der han startet, som uavhengig artist etter at plateindustrien har gjort han desillusjonert, suksessen til tross. Dette er umiskjennelig Sturgill der han lar seg inspirere av musikktradisjonen fra sitt Appalachene og der han maler fram historier som gjør inntrykk og setter spor. Du er aldri uberørt etter å ha hørt ei skive med denne mesteren.

Anbefalt låt: Swamp of Sadness