Willie Nelson - The Border

                               

I 2014 kåret jeg Willie Nelsons Band of Brothers til det årets album. Da var han 81 år, nå er han 91 og fortsatt gir han ut musikk som har brodd og som berører. Jeg har en følelse av at det kommer noe fra han hele tida, han dukker opp som duettpartner på flere andre artisters album, og i år har han også talt de skeives sak med en cover av Cowboys Are Frequently Secretly Fond Of Each Other sammen med den maskerte homofile countryartisten Orville Peck. Jeg bare må ta den med her:

I år har han også sammen med kona Annie gitt ut en kokebok om hvordan lage gode hasjkaker. Good Ol' Willie er på en måte untouchable, han har en slik status at han kan gjøre akkurat hva han vil og ikke bry seg med hva som måtte komme av reaksjoner.

Så også med tittel- og åpningssporet på denne skiva, The Border, skrevet og først utgitt av Rodney Crowell på hans album Texas i 2019. Det er ikke først og fremst de som kommer fra Latin- og Sør-Amerika han befatter seg med her, men andre sider ved å jobbe som grensekontrollør, som f. eks. smugling. Det er et vepsebol å stikke hånda si inni, men Willie gjør det med største selvfølgelighet fordi han mener det som skjer der må fram i lyset. Hva smuglere og korrumperte grenseansatte måtte si om det gir han blanke f... i.

Once Upon A Yesterday er så gåsehudvakkert som bare en nydelig countrylåt kan bli. Om det å se tilbake på et levd liv, og det er vel ingen som kan gjøre det med større autoritet og patos enn nettopp Willie:

Hank's Guitar er fortellingen om en natts drøm der Willie så seg sjøl som gitaren til Hank Williams. Den som var der da han skrev Your Cheatin' Heart, og som var der i giarkassa da Hank sovnet inn i baksetet på en Cadillac nyttårsaften 1952/1. nyttårsdag 1953. Fortalt med dyp respekt i stemmen:

Den nydelige countryballaden Nobody Knows Me Like You må med, Willies hyllest til Annie, sin ektefelle siden 1991:

Mannen er altså 91 år, men har kalenderen full med konserter i hele år. Det er egentlig ikke til å tro, og han er en inspirasjon til oss som begynner å føle oss tilårskomne om at livet kan ha mye å gi uansett hva som står på fødselsattesten. Ordet RESPEKT passer sjelden bedre enn på denne mannen.

Til slutt avslutningssporet How Much Does It Cost, der Willie stiller spørsmålet om hvor mye det egentlig koster å være fri. Virkelig en tekst til ettertanke.

Igjen viser Willie Nelson hvor skapet skal stå, både musikalsk og tekstmessig. Igjen et album som berører fra begynnelse til slutt fra Good Ol' Willie!

Karakter: 6/6.