November er ofte en traurig måned, og denne her ble gjort enda mørkere med utfallet av presidentvalget i USA. Utsiktene til fire nye år med Trump gjør meg kvalm, men om ikke anna vil det nok føre til mye mer musikk fra amerikanske artister med brodd mot DT og alt han og hans folk står for.
Men for snaut en uke siden fikk jeg om en skikkelig vitaminpille da jeg oppdaga at Dwight Yoakam var ute med nytt album. En av mine største favoritter innen countryen. Med et lydbilde og en følsom stemme med den knekken som bare er helt nydelig å høre på. Samt minner fra Country Müsic Festival i 2008 der Yoakam var den som avslutta det hele fra scena på storstadion i Nashville. Et stort minne for livet. Og gleden ved å høre at Yoakam er i storform på denne plata, han høres akkurat ut som han gjorde da han slo gjennom midt på 80-tallet. Bare sjekk ut åpningssporet Wide Open Heart og du hører at dette er Yoakam på sitt aller beste:
På I'll Pay The Price får vi også den følsomme Yoakam slik vi kjenner han. Bare helt nydelig, men jeg vil også peke på koringa og backingvokalene som også er av høy klasse og som bidrar sterkt til at dette er en countrylåt slik country skal være. Og når jeg på disse to låtene hører både en litt rocka Yoakam på sitt beste og den følsomme Yoakam på samme nivå vet jeg at dette blir et album jeg kommer til å sette høyt.
På I' Don't Know How To Say Goodbye er Post Malone med på laget, en artist jeg skjønner jeg bør høre mer på. Uansett hører vi også at Yoakam fortsatt har Bakersfield-sounden intakt og tanken går til en den legendariske duetten med Buck Owens i Streets of Bakersfield.
Så har vi den største favoritten min på denne skiva, If Only. Den er så sjukt fengende og den høyner humøret mitt hver eneste gang jeg hører den. Hele dette albumet er en eneste stor humørpille, men denne er den største av de alle, helt herlig. For drøyt fire minutter er jeg bare i denne låten og musikken og klarer å stenge alt anna ute. Det er jaggu meg verdifullt slik verden er nå, å ha slike musikalske opplevelser!
Så må jeg ta med de to siste av de 14 låtene på denne skiva, også de skikkelige humørpiller. Først Keep On The Sunny Side. Med en tekst som bygger opp under den smittende musikken:
Mange artister roer helt ned på siste låten på et album, og det er ikke noe galt i det. Men Yoakam gjør definitivt ikke det med herlige Every Night:
Dette albumet har for meg lyst opp en ellers mørk november. Det var denne musikken jeg trengte for å få inn litt lys og humør igjen. Såpass at jeg tenker at det kommer rimelig høyt opp når jeg om en måneds tid skal oppsummere albumåret 2024. Jeg elsker alle låtene, mer er ikke å si om den saken.
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar