Da er tida kommet for å presentere de 13 albumene jeg har øverst i år. Velbekomme!
13. Elles Bailey - Beneath the Neon Glow
Engelske Elles Bailey oppdaga jeg ved at hun var duettpartner på en av låtene på det walisiske rockebandet Scarlet Rebels album av året. Her er en rå og følsom stemme kombinert av både fengende og mer ettertenksomme låter, samt flere tekster som treffer meg. Om han som synger for døra på slitne puber og bekymrer seg for sitt eneste barn som er sprøytenarkoman, om det fæle nyhetsbildet som gjør at vi av og til bare må skru av nyhetssendingene eller låten der Bailey fastslår at sannheten ikke vil redde et forhold, men den vil sette fri de to det gjelder.
Anbefalt låt: Ballad of a Broken Dream
12. Devin Townsend - PowerNerd
Et konseptalbum og sorg og tap er altså et av årets metalalbum for meg. Som vanlig er Devin Townsend i toppform og musikalsk er dette en nytelse for en metalfan. Og så klarer Townsend i tillegg å levendegjøre de ulike fasene i en sorgprosess gjennom musikken. Og når han på slutten slenger på en gladmetalsak som hyller kaffe blir det fullkomment. Den låten kom til han en morgen han hadde våkna med tilfredsstillelsen over at prosjektet var vel i havn og han nøt det med en god kaffekopp. Dette er mektig så det holder fra en av vår samtids mest betydningsfulle metalkomponister/musikere.
Anbefalt låt: Gratitude
11. The Courettes - The Soul of ... The Fabulous Courettes
Ekteparet Flavia og Martin Court begeistrer meg med dette herlige retroalbumet der de bruker alle triksene fra 60-tallet og likevel gjør musikken relevant nå i 2024. Det er høy kvalitet over hele linja samtidig som det er herlig upretensiøst. Et av de beste albumene til å bare nyte og koble av til dette året, jeg blir skikkelig i humør av denne musikken
Anbefalt låt: Wall of Pain
10. Claudia Scott - The Belle Of Singapore
Claudia Scotts kanskje fineste album er det også mye sårhet i, preget av tapet av samboeren i kreft, men også andre nære og kjære. Tittellåten er dessuten en vár og nydelig hyllest til hennes farmor. En må bare bli berørt av låtmaterialet her, samtidig er dette musikk som kan trøste og hele. Vakkert er bare fornavnet.
Anbefalt låt: Baby, Don't You Leave Me This Way
9. Even Martinsen - Poetically True
I oktober var alle de tretten albumene jeg skrev om med norske artister. Og det grommeste av de alle var debutskiva til Even Martinsen. Et heidundrende godt amerikana-album med flere fengende flotte låter kombinert med noen mer nedpå og et par litt bluesaktige. Poenget er at Martinsen og hans musikere behersker alle disse stilartene helt fortreffelig, og jeg kan ikke si annet enn at dette er en råsterk debut. Martinsen er en artist det skal bli meget spennende å følge framover!
Anbefalt låt: On The Other Side Of The Street
8. Bjølsen Valsemølle - 18. september
Igjen et herlig album fra Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle der tema både er de gode sidene ved livet og viktige samfunnsproblem som Ingebretsen er opptatt av. Albumtittelen henspeiler på en dato som betyr mye for han, som da han som bestefar tok imot sitt barnebarn fordi svigersønnen ble nekta opphold i landet, men også datoen da Vålerenga kirke brant, en hendelse som avstedkom Bjølsens mest ikoniske låt. De som styrer landet får passet sitt påskrevet i Vanlige folks tur, der Ingebretsen og bandet også viser sin klare støtte til Palestina. Og musikken er så deilig Bjølsen som det kan bli. Derfor vil jeg si at Trond Ingebretsen er en av landets aller ypperste låtsnekkere, punktum!
Anbefalt låt: Kvinne, livet, frihet (Ronahi Avsin)
7. Scarlet Rebels - Where the Colours Meet
Scarlet Rebels fra Sør-Wales er et rockeband helt etter mitt hjerte og igjen har de gitt meg et knakende godt album der rockefoten virkelig får kjørt seg. Her er låter med tema om kjærlighet og forhold, f. eks. er såre It Was Beautiful en innertier med en herlig oppbygging. Men her er sjølsagt også låtene med klar politisk brodd, som sier fra om hva som er galt i samfunnet, om fattigdom og økte klasseskiller. Et tvers igjennom rått og deilig rockealbum dette!
Anbefalt låt: Divide and Conquer
Ida Jenshus er den typen artist som aldri lager et dårlig album, eller dårlig musikk i det hele tatt. Også her et album fullt med låter som berører på mange plan. Som tar opp store problemer en har i livet og hvordan en i det hele tatt skal klare å mestre livet. Men også om det gode livet har å by på, som partneren som hjelper en til å holde sine indre demoner på avstand. Når musikken fader ut er det håpet som står igjen, håpet om at dette livet skal en klare å få i vater. Gripende og vakkert, rett og slett!
Anbefalt låt: Only Kindness Matters
5. Dwight Yoakam - Brighter Days
Jeg er så glad for at jeg rakk å skrive om dette deilige albumet til Dwight Yoakam før livets harde realiteter gjorde at jeg måtte sette strek for albumanmeldelsene for i år. For 67 år gamle Yoakam høres akkurat ut som da han slo gjennom på 80-tallet og som han hørtes ut som da han avslutta Country Music Festival i Nashville i 2008 med meg og min daværende kone på tribunen. Det er den lengtende stemma med den umiskjennelige knekken som er bare Dwight Yoakam. Dette er et tvers igjennom herlig album i beste Yoakam-stil, det er bare å omfavne det og nyte den livsbejaende og bekymringsløse musikken. Mer er ikke å si enn Yeehaa!!!
Anbefalt låt: If Only
Venndølen Erlend Ropstad har gitt meg det sterkeste norske rockealbumet i år med låter og tekster som går gjennom marg og bein, for å bruke et forslitt uttrykk. Det er så intenst og det er et sånt driv over musikken, samt at det virker som Ropstad synger med hjertet utpå skjorta. Det er nesten så det står om livet føles det som, men så er det en artist som har rundet 50 som ser tilbake på hva det er som har forma han tit det mennesket og den musikeren han er i dag. Det er nesten så jeg mister pusten av å høre på, så intenst er det til tider. Rett og slett et mesterverk!
Anbefalt låt: Holde vakt
2. Best i motlys - Dagslyset venter
Anbefalt låt: Mitt Oslo
Anbefalt dikt: Begravelsesagenten
Det verste døgnet jeg har hatt som Eurovisionfan, et rent helvetesdøgn fra fredag før finalen og til og med finalen hadde et lyspunkt: Årets beste album som mine ungarske metalhelter AWS ga ut den fredagen. Det første albumet etter at deres karismatiske vokalist fra Eurovision-18, Örs Siklósi døde av leukemi i februar-21. Stefán Tamás er mannen som har tatt opp mikrofonen fra Örs, og han gjør det med glans. Dette er nemlig et album som river og sliter i meg. Tekstene har jeg ikke oversatt, det trenger jeg ikke. Titlene og videoene taler sitt tydelige språk. Det er f. eks. en advarsel om hvor ødeleggende krig er, antagelig en kommentar både til det som skjer i Ukraina og det som skjer på Gaza. Og det er et oppgjør med det samfunnet Victor Orbán har skapt i Ungarn. Jeg får rett og slett en enorm respekt for et band som tør og si fra, men som også leverer metal av ypperste merke, musikken er monumental og jeg må bare si at mitt favoritt metalband leverer så til de grader! Det tok den tiden det måtte ta å bearbeide og komme seg fra tapet av Örs, men jeg er sikker på at han hadde vært stolt av det kompisene Benc, Aron, Dániel, Soma og nye Stefán her har fått til.
Anbefalt låt I: Senki nincs már ébren (Ingen er våken lenger)
Anbefalt låt II: Nincs árnyék (Det er ingen skygge)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar