Sommerens ferieaktiviteter er historie. Det har ikke vært tid til å blogge, men jeg har hørt mye musikk og har åtte album jeg gjerne vil skrive om. Meget mulig at jeg må ty til en samleartikkel eller to for å komme igjennom alle.
Uforlignelige Sturgill Simpson sa etter utgivelsen av The Ballad of Dood & Juanita i -21 at han var ferdig med å lage soloalbum. Måten hans å holde ord på er å lage seg et alter ego, Johnny Blue Skies, og vips så har vi et nytt soloalbum fra Sturgill.
Han slo igjennom som uavhengig artist med High Top Mountain i 2013 og Metamodern Sounds in Country Music i -14, fikk suksess tilknytta plateselskap med A Sailor's Guide to Earth i -16 og Sound & Fury i -19. Men han ble desillusjonert over det som møtte han i plate- og musikkindustrien og etter et par album med bluegrassversjoner av tidligere låter samt det ovennevnte albumet i -21 er Sturgill nå tilbake der han startet, som uavhengig artist der han har fullstendig styringen sjøl.
Og jeg må bare få sagt det, Sturgill leverer et mesterverk igjen. Igjen går han til sine musikalske røtter i Kentucky og Appalachene, det er nært opp til country men likevel Sturgills helt særegne lydbilde der han med sin følsomme stemme maler fram historier som gjør inntrykk og som jeg kan se for meg på netthinna.
Det er bare åtte låter, men det føles ikke sånn etter å ha hørt på musikken. Jeg har valgt meg ut tre av de for å vise hva du kan forvente på denne skiva. I åpningssporet Swamp of Sadness tar Sturgill oss med tilbake til den maritime atmosfæren fra A Sailors Guide to Earth. Han bruker metaforen om det å ro rundt på havet uten mål og mening for å beskrive den tomheten og meningsløsheten vi av og til kjenner på når vi føler at vi har mistet retning i livet. Dette er historien om å være på leting etter noe håndfast, som kan gi en et holdepunkt å navigere sin livsvei etter.
Sturgill har blitt beskyldt for å være ateist, noe som er fy-fy i USA. Han har tilbakevist det bl. a. ved at han har en tatovering av Jesus. I Who I Am beskriver Sturgill hvordan det er å komme til himmelen og bli svar skyldig i forhold til hva og hvem en har vært i livet:
Avslutningssporet One For the Road er på nesten ni minutter, der de siste fire snaue minuttene er instrumentalt. Tekstmessig er det om dramaet der en innser at et forhold er over og at det er en sjøl som er å skylde for at det har gått slik. En tekst full av sjølbebreidelse og smerte, og som gjør inntrykk. Musikalsk er det enkelt og mektig på samme tid, og spesielt bidrar strykerne til å skape en helt spesiell stemning i denne komposisjonen. De instrumentale minuttene på slutten er av det ettertenksomme slaget, for liksom å la dramaet i teksten synke inn.
Jeg vil også trekke fram emosjonelle If the Sun Never Rises Again, om to skakkjørte mennesker som har funnet sammen og takknemligheten for at de har hverandre. Musikken er lengtende, litt retro 60-tall, og pakker den nydelige teksten fint inn. Right Kind of Dream er også en nydelig kjærlighetslåt der en bare ønsker å gjøre det godt for sin elskede. Taktmessig en litt rask låt der igjen strykerne bidrar godtt til den fine stemninga i låten.
Musikalsk er dette et variert album der Sturgill er innom mange stilarter. Det er av hans mange styrker som artist, han behersker alt hva han gir seg ut på stilmessig. Derfor ber dette blitt et helstøpt album som føyer seg perfekt inn i rekken av de etterhvert mange formidable albumene til dette fenomenet fra Kentucky.
Karakter: 6/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar