Årets album 2024: 13 - 1

Da er tida kommet for å presentere de 13 albumene jeg har øverst i år. Velbekomme!

13. Elles Bailey - Beneath the Neon Glow

Engelske Elles Bailey oppdaga jeg ved at hun var duettpartner på en av låtene på det walisiske rockebandet Scarlet Rebels album av året. Her er en rå og følsom stemme kombinert av både fengende og mer ettertenksomme låter, samt flere tekster som treffer meg. Om han som synger for døra på slitne puber og bekymrer seg for sitt eneste barn som er sprøytenarkoman, om det fæle nyhetsbildet som gjør at vi av og til bare må skru av nyhetssendingene eller låten der Bailey fastslår at sannheten ikke vil redde et forhold, men den vil sette fri de to det gjelder. 

Anbefalt låt: Ballad of a Broken Dream

12. Devin Townsend - PowerNerd

Et konseptalbum og sorg og tap er altså et av årets metalalbum for meg. Som vanlig er Devin Townsend i toppform og musikalsk er dette en nytelse for en metalfan. Og så klarer Townsend i tillegg å levendegjøre de ulike fasene i en sorgprosess gjennom musikken. Og når han på slutten slenger på en gladmetalsak som hyller kaffe blir det fullkomment. Den låten kom til han en morgen han hadde våkna med tilfredsstillelsen over at prosjektet var vel i havn og han nøt det med en god kaffekopp. Dette er mektig så det holder fra en av vår samtids mest betydningsfulle metalkomponister/musikere.

Anbefalt låt: Gratitude

11. The Courettes - The Soul of ... The Fabulous Courettes

Ekteparet Flavia og Martin Court begeistrer meg med dette herlige retroalbumet der de bruker alle triksene fra 60-tallet og likevel gjør musikken relevant nå i 2024. Det er høy kvalitet over hele linja samtidig som det er herlig upretensiøst. Et av de beste albumene til å bare nyte og koble av til dette året, jeg blir skikkelig i humør av denne musikken

Anbefalt låt: Wall of Pain

10. Claudia Scott - The Belle Of Singapore

Claudia Scotts kanskje fineste album er det også mye sårhet i, preget av tapet av samboeren i kreft, men også andre nære og kjære. Tittellåten er dessuten en vár og nydelig hyllest til hennes farmor. En må bare bli berørt av låtmaterialet her, samtidig er dette musikk som kan trøste og hele. Vakkert er bare fornavnet.

Anbefalt låt: Baby, Don't You Leave Me This Way

9. Even Martinsen - Poetically True

I oktober var alle de tretten albumene jeg skrev om med norske artister. Og det grommeste av de alle var debutskiva til Even Martinsen. Et heidundrende godt amerikana-album med flere fengende flotte låter kombinert med noen mer nedpå og et par litt bluesaktige. Poenget er at Martinsen og hans musikere behersker alle disse stilartene helt fortreffelig, og jeg kan ikke si annet enn at dette er en råsterk debut. Martinsen er en artist det skal bli meget spennende å følge framover!

Anbefalt låt: On The Other Side Of The Street

8. Bjølsen Valsemølle - 18. september

Igjen et herlig album fra Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle der tema både er de gode sidene ved livet og viktige samfunnsproblem som Ingebretsen er opptatt av. Albumtittelen henspeiler på en dato som betyr mye for han, som da han som bestefar tok imot sitt barnebarn fordi svigersønnen ble nekta opphold i landet, men også datoen da Vålerenga kirke brant, en  hendelse som avstedkom Bjølsens mest ikoniske låt. De som styrer landet får passet sitt påskrevet i Vanlige folks tur, der Ingebretsen og bandet også viser sin klare støtte til Palestina. Og musikken er så deilig Bjølsen som det kan bli. Derfor vil jeg si at Trond Ingebretsen er en av landets aller ypperste låtsnekkere, punktum!

Anbefalt låt: Kvinne, livet, frihet (Ronahi Avsin)

7. Scarlet Rebels - Where the Colours Meet

Scarlet Rebels fra Sør-Wales er et rockeband helt etter mitt hjerte og igjen har de gitt meg et knakende godt album der rockefoten virkelig får kjørt seg. Her er låter med tema om kjærlighet og forhold, f. eks. er såre It Was Beautiful en innertier med en herlig oppbygging. Men her er sjølsagt også låtene med klar politisk brodd, som sier fra om hva som er galt i samfunnet, om fattigdom og økte klasseskiller. Et tvers igjennom rått og deilig rockealbum dette!

Anbefalt låt: Divide and Conquer

6. Ida Jenshus - The Grip

Ida Jenshus er den typen artist som aldri lager et dårlig album, eller dårlig musikk i det hele tatt. Også her et album fullt med låter som berører på mange plan. Som tar opp store problemer en har i livet og hvordan en i det hele tatt skal klare å mestre livet. Men også om det gode livet har å by på, som partneren som hjelper en til å holde sine indre demoner på avstand. Når musikken fader ut er det håpet som står igjen, håpet om at dette livet skal en klare å få i vater. Gripende og vakkert, rett og slett!

Anbefalt låt: Only Kindness Matters

5. Dwight Yoakam - Brighter Days

Jeg er så glad for at jeg rakk å skrive om dette deilige albumet til Dwight Yoakam før livets harde realiteter gjorde at jeg måtte sette strek for albumanmeldelsene for i år. For 67 år gamle Yoakam høres akkurat ut som da han slo gjennom på 80-tallet og som han hørtes ut som da han avslutta Country Music Festival i Nashville i 2008 med meg og min daværende kone på tribunen. Det er den lengtende stemma med den umiskjennelige knekken som er bare Dwight Yoakam. Dette er et tvers igjennom herlig album i beste Yoakam-stil, det er bare å omfavne det og nyte den livsbejaende og bekymringsløse musikken. Mer er ikke å si enn Yeehaa!!!

Anbefalt låt: If Only

4. Mari Boine - Alva

Som Achille Lauro og som AWS klarer Mari Boine å berøre meg langt inn i hjertet uten at jeg forstår språket. Det er en gave enkelte musikere har, og som gjør musikken til den universelle skatten den er.  I Boine sitt tilfelle så er hun en nasjonalskatt. Både for den samiske nasjonen og den norske nasjonen. Dette er etter hva jeg har forstått Mari Boines oppgjør med sin fortid og med en albumtittel som betyr Viljestyrke/pågangsmot. Her er f. eks. en låt om moren som ble kuet på to fronter, av fornorskningspolitikken og av et strengt kristent livssyn. En sterk menneskeskjebne som gjør et dypt inntrykk. Dette albumet er et mesterverk, det er så stemningsfullt, og det er unikt.

Anbefalt låt: Mu eadni, Mother of Mine

3. Erlend Ropstad - Like evig som oss

Venndølen Erlend Ropstad har gitt meg det sterkeste norske rockealbumet i år med låter og tekster som går gjennom marg og bein, for å bruke et forslitt uttrykk. Det er så intenst og det er et sånt driv over musikken, samt at det virker som Ropstad synger med hjertet utpå skjorta. Det er nesten så det står om livet føles det som, men så er det en artist som har rundet 50 som ser tilbake på hva det er som har forma han tit det mennesket og den musikeren han er i dag. Det er nesten så jeg mister pusten av å høre på, så intenst er det til tider. Rett og slett et mesterverk!

Anbefalt låt: Holde vakt

2. Best i motlys - Dagslyset venter

Denne skiva kom allerede i januar og jeg beskrev den som plata jeg ikke visste at jeg trengte. Som kombinerer musikk og poesi på en aldeles nydelig måte. De fire karene er Yngve Kveime, Johan Berggren, Trond Granlund og uforlignelige  og underfundige Bjørn Sundquist som bestalter det meste av poesien. Dette er et unikt album som gir meg ro i sinnet, men som også gir meg et smil om munnen. Det beste albumet på norsk i år, uten et fnugg av tvil! Tusen takk mine herrer!

Anbefalt låt: Mitt Oslo

Anbefalt dikt: Begravelsesagenten

1. AWS - Innen szép nyerni

Det verste døgnet jeg har hatt som Eurovisionfan, et rent helvetesdøgn fra fredag før finalen og til og med finalen hadde et lyspunkt: Årets beste album som mine ungarske metalhelter AWS ga ut den fredagen. Det første albumet etter at deres karismatiske vokalist fra Eurovision-18, Örs Siklósi døde av leukemi i februar-21. Stefán Tamás er mannen som har tatt opp mikrofonen fra Örs, og han gjør det med glans. Dette er nemlig et album som river og sliter i meg. Tekstene har jeg ikke oversatt, det trenger jeg ikke. Titlene og videoene taler sitt tydelige språk. Det er f. eks. en advarsel om hvor ødeleggende krig er, antagelig en kommentar både til det som skjer i Ukraina og det som skjer på Gaza. Og det er et oppgjør med det samfunnet Victor Orbán har skapt i Ungarn. Jeg får rett og slett en enorm respekt for et band som tør og si fra, men som også leverer metal av ypperste merke, musikken er monumental og jeg må bare si at mitt favoritt metalband leverer så til de grader! Det tok den tiden det måtte ta å bearbeide og komme seg fra tapet av Örs, men jeg er sikker på at han hadde vært stolt av det kompisene Benc, Aron, Dániel, Soma og nye Stefán her har fått til.

Anbefalt låt I: Senki nincs már ébren (Ingen er våken lenger)

Anbefalt låt II: Nincs árnyék (Det er ingen skygge)

Årets album 2024: 26 - 14

Jeg har skrevet om 87 album i år, men hørt på en del flere. Jeg har jo et kriterie om at et album skal ha minst 4/6 for at jeg skal skrive om det. Sannheten er at den laveste karakteren jeg har gitt i år er 4,5. Og jeg har gitt 26 album toppkarakteren 6/6. Kanskje synes noen det er for mye, men sånn er det når jeg bare skriver om musikk jeg liker. Uansett står jeg inne for de toppkarakterene, for der og da ga den musikken meg en unik opplevelse.

Å rangere de igjen har ikke vært bare enkelt. Jeg står som sagt inne for alle toppkarakterene, de var alle veloverveide da de ble gitt. Så i bunn og grunn er dette 26 vinnere, 26 kremalbum fra året som snart er omme. Så i dag blir det å skrive om skivene fra 26 til 14. Ellers har jeg vel aldri omtalt så mange norske album som jeg har gjort i år, og det vises også i denne topplista.

Link til omtalen i overskrifta.

26. girl in red - I'M DOING IT AGAIN BABY

Litt rart kanskje å ha en av Norges største popstjerner internasjonalt "nederst", men som sagt så er alle 26 vinnere her. For det er et gjennomført sterkt popalbum dette, og det er godt å se at det også er moderne pop som en litt tilårskommen kar kan like. 

Anbefalt låt: I'M BACK

25. Gunerius og Verdensveven - Fantasmagor'i

Dette er det rareste albumet jeg noengang har hørt vil jeg si. En gjeng som kaller musikken sin for psykedelisk verdensmusikk, så her må du som lytter være forberedt på alt. Det er så mye lyd, så mange utenkelige musikalske kombinasjoner og finurlige verselinjer at ihvertfall jeg blir helt satt ut. Denne plata må bare høres, det nytter ikke å beskrive den.

Anbefalt låt: Nedrustning er oppussing av jorda

24. The Yum Yums - Poppin' Up Again

Morten Henriksen og The Yum Yums fortsetter ufortrødent med å gi oss sorgløs og enkel poppunk av høy kvalitet. Ja, det er enkle sukkersøte tekster, men vi trenger også slik musikk til å koble av fra all dritten i verden. Musikken er fengende som fy og ihvertfall jeg blir i bare godt humør av å høre på dette.

Anbefalt låt: Candy

23. Hjerteslag - Betonglandskap

Ingen norske band spiller synthrock så bra som Robert Eldevik og hans Hjerteslag. Eldevik er en vokalist med mye følsomhet i stemmen og på dette nostalgiske albumet der han ser tilbake på en oppvekst i en betongjungel er det mange perler som jeg kan kjenne meg igjen i.

Anbefalt låt: Krystallpalasset

22. Willie Nelson - The Border

Mannen er 91 år, men fortsetter å gi ut musikk som berører i et tempo som langt yngre artister kan misunne han. Dette er ikke det eneste albumet han har sluppet i år, men uansett er det ei skive som viser en artist som fortsatt har brodd i det han spiller inn. Han forteller hvor skapet skal stå og han gir blanke i folks reaksjoner. RESPEKT er det eneste ordet som holder.

Anbefalt låt: Once Upon A Yesterday

21. The Oxydants - Bite the Bait

Noen veteraner fra Oslos rockemiljø har danna et band som ga meg en skikkelig energibombe av et pønkete album tidlig på året. Aldeles herlig musikk å få ut opparbeidet agg til! Umulig å sitte stille til denne skiva!

Anbefalt låt: Three legged dog

20. Festplassen - Eg må ut

Igjen en gjeng veteraner i en storbys musikkliv som har gått sammen i band, denne gang snakker vi Bergen og Festplassen. Med et album med tidløs og livsbejaende pop, noen ganger med islett av synthrock. Deilig og melodiøs musikk og noe av det fineste jeg har hørt på morsmålet i år.

Anbefalt låt: Luftslott

19. Caitlin Palm - Welcome To The Show

Kjersti Palm Reitan med artistnavnet Caitlin Palm ga meg en både en humørpille og energibombe av en utsøkt countryrockplate på seinsommeren. Jeg elsker alle låtene her, både de raske og de litt mer ettertenksomme. Dette er countryrock helt etter mitt hjerte og jeg regner med at Caitlin Palm blir å høre på en del countryfestival-scener til sommeren!

Anbefalt låt: Sippin' Trippin' Trouble

18. The Golden Roses - Heartbreak Fixer Uppers

Det triste med dette 3. albumet til The Golden Roses fra Austin, Texas var at de samtidig med at de slapp det annonserte at de la inn årene. Noen få konserter ble det etter slippet i juli, men så ble bandet historie. Trist fordi dette er fengende og god country helt etter mitt hjerte, men forståelig når en måtte ha to jobber i tillegg til bandet for å få det til å gå rundt. Men de fikk altså avslutta med flagget til topps!

Anbefalt låt: Heartbreak Fixer Uppers

17. Smash Into Pieces - Ghost Code

Svenske Smash Into Pieces viser at det går an å lage gode rockelåter på bare tre-fire minutter. Det er kompakt og rett på sak, det er melodiøst og det har også et synthpreg. Samla sett blir dette litt tyngre rock som jeg er blitt skikkelig glad i. 

Anbefalt låt: Afterglow

16. Cody Jinks - Change the Game

Cody Jinks er countryartisten som er blitt stor i USA uten å bli spilt på de ellers så viktige countryradio-stasjonene. Som helt uavhengig gir texaneren ut sin musikk sjøl og han har bygget seg opp en stor og hengiven fanskare over hele landet. Når en uavhengig countryartist får en låt strømmet over 200 mill ganger på Spotify er det fordi han er ekte og fordi han treffer vanlige folk med musikken sin. Det er noe dypfølt over hver eneste låt, og dette er nok et høydepunkt i Cody Jinks' karriere.

Anbefalt låt: Sober Thing

15. The Mavericks - Moon & Stars

Igjen kommer The Mavericks og Raul Malo med sin herlige blanding av karibiske rytmer, swingjazz i beste Django Reinhardt-ånd, country og western swing. Hele plata oser av musikkglede og livsglede, men aldri et Mavericks-album uten at litt triste ting tas opp. Malos stemme er som skapt for slikt. Et herlig album som jeg elsker fra første til siste tone!

Anbefalt låt: The Years Will Not Be Kind

14. Johnny Blue Skies (Sturgill Simpson) - Passage Du Desir

Når man som Sturgill Simpson lover at man har gitt ut sitt siste soloalbum, da lager man et alter ego. Og Simpsons heter Johnny Blue Skies. Han er tilbake der han startet, som uavhengig artist etter at plateindustrien har gjort han desillusjonert, suksessen til tross. Dette er umiskjennelig Sturgill der han lar seg inspirere av musikktradisjonen fra sitt Appalachene og der han maler fram historier som gjør inntrykk og setter spor. Du er aldri uberørt etter å ha hørt ei skive med denne mesteren.

Anbefalt låt: Swamp of Sadness

Årets låter 10 -1

Foto: Err (Estisk kringkaster)

Så er dagen kommet og jeg skal avsløre de ti låtene jeg har på topp i år. Det ble forandringer så seint som i går, for da jeg skrev i går skjønte jeg at låten jeg opprinnelig hadde som nr. 13 må på pallen. Så sterk og emosjonelt var det og se den videoen og høre den låten i går. Det er i det hele tatt låter med sterke budskap her i min Topp 10, men på topp er humørpillen som har hjulpet meg gjennom mange tunge stunder.

10. Willie Nelson - The Border

Rodney Crowell kom med denne låten i 2019, og den var sterk da. Den er fortsatt sterk, og når ingen ringere enn Willie Nelson covrer den med alt det alvor han legger i framføringa så blir det en låt som gjør inntrykk. Den tar ikke stilling i forhold til det som foregår på den amerikanske grensa mot Mexico, men den tar opp enkeltmenneskene som har det som skjer der tett inn på livet.

9. Scarlet Rebels - How Much is Enough

Walisiske Scarlet Rebels er et band som ikke er redde for å si fra om sosial urettferdighet. Så også på albumet de ga ut i år ennå mens Toryene satt ved makta. Hvor mye skal vi som har lite fra før tåle, vi fortjener så mye mer er budskapet her. 

8. Slomosa - Battling Guns

Det ble ikke til at jeg skrev om albumet det norske rockebandet Slomosa ga ut i år, men uansett traff de meg hardt med denne drivende gode låten her. En helt sjukt bra beat og med et budskap verdt å få med seg.

7. Orville Peck & Willie Nelson - Cowboys are Frequently Secrently Fond Of Each Other

Orville Peck er den maskerte homofile countryartisten født i Sør-Afrika men som røsker opp i det konservative countrymiljøet i USA. Denne låten om skeiv frigjøring blant cowboyer er opprinnelig fra tidlig 80-tall, men når Peck får med seg selveste Willie Nelson blir det bare ursterkt. 91 år gamle Nelson er et ikon som gir blaffen i hva folk sier og tenker om han. Så for han og støtte skeive er en selvfølgelighet. Mannen er altså 91, men har i år gitt ut to album pluss denne låten her pluss en bakebok sammen med sin kone der han presenterer ulike måter å lage gode hasjkaker på! Men altså, en 91-åring er med på to låter på min Topp 10 låtliste for i år, det gir håp til noen og enhver!

6. Achille Laure - Amore Disperato

Men midt oppe i de sterke budskapene må jeg også ha med en sang om den desperate kjærligheten. Og ingen framfører en slik låt så lidenskapelig som Achille Lauro. Ikke rart at han er min nr. 1 artist på kloden pr. nå, jeg får rent gåsehud når jeg ser denne opptredenen. Og låten er bare komplett nydelig. Gleder meg veldig til hva Achille kommer med under Sanremo-festivalen om to måneder!

5. AWS - Nincs Árnyék

Ingen skygge er den norske tittelen på denne låten fra AWS der videoen sier alt om hvordan et samfunn blir ødelagt av krig, og der det er barna som står igjen i ruinene.

4. AWS - Senki nincs már ébren

AWS igjen, og denne har Ingen er våken lenger som norsk tittel. Og jeg tolker den som en skarp kritikk av det samfunnet Orban har skapt i Ungarn. Også her en video som taler sitt tydelige språk.

3. Bashar Murad - ITSAHELL

Dette er bare mektig fra Bashar Murad, og han forteller det hele som det er sett fra et palestinsk synspunkt. Palestinerne lever i et helvete både på Gaza og på Vestbredden mens Vestens politiske ledere hjelpeløst ser på. Hvis du er venn av Israel er dette hard kost, men sannheten er som oftest hard ...

2. Slimane - Résister (What About Peace?)

Det var denne videoen og låten som rørte meg til tårer i går, og som gjør det i dag også. Slimane som foran et Notre Dame under gjenoppbygging framfører sitt ursterke budskap om fred, mest av alt av hensyn til våre barn som må få slippe og vokse opp i en verden med kriger. Det er så enkelt, det er så vakkert, det er så nydelig ...

1. Anet Vaikmaa - Serotoniin

Men med så mye alvor må låten som i år har fått opp humøret mitt hver gang jeg har trengt det komme på topp. Den livsglade humørpillen til Anet Vaikmaa fra finalen i årets Eesti Laul har gjort underverker for meg i år. Hver gang jeg ser videoen, hver gang jeg hører låten så føles tilværelsen med ett bedre. Med alt alvoret som er i verden nå så trenger vi mer enn noe annet disse musikalske humørpillene som løfter oss opp. Derfor er Anet Vaikmaa og Serotoniin den viktigste og beste låten for meg i 2024!

Årets låter 20 - 11

Meg og 4/5 av Gåte fotografert dagen før MGP-finalen.

Foto: Marit Holøien

Del 6 av min presentasjon av 70 godlåter fra 2024:

20. Bashar Murad - Stone

En av de som kjemper for palestinsk frigjøring gjennom sin musikk er Bashar Murad. Og når vi i hele år har måttet forholde oss til Israels grusomheter på Gaza blir palestinsk musikkunst viktig. Her synger Murad om å ha steinen som skal bli et nytt hjem for en husløs familie, men som i et vidt perspektiv også skal bli staten det palestinske folket vil kjempe for helt til den er der. Neddempet, melodiøs og vakker låt.

19. Manizha - Candlelight

Den andre låten med Manizha på lista. Hun og familien flykta fra krig i Tadsjikistan til Russland da hun var barn. Hun var den siste som representerte Russland i Eurovision i -21 med kvinnefrigjøringslåten Russian Woman, og nå kjemper hun utenifra mot ondskapen som er satt i system i hennes andre hjemland. Med Candlelight ber hun alle som ønsker fred og forsoning om å holde sitt indre lys tent og levende. Slik at ondskapen ikke skal vinne.

18. Ida Jenshus - Demons

Jeg har hatt gleden av å følge Ida Jenshus' karriere helt siden starten med Lyden av lørdag i 2007, og hun er også en av disse artistene som alltid lager god musikk. Så også på albumet hun kom med i år der jeg spesielt ble grepet av denne låten her. En sang fylt av takknemlighet til sin kjære partner som bidrar til å heve ens egen livskvalitet og til å holde ens egne indre demoner på god avstand. Slik at det ikke gjør noe om det regner ute.

17. Devin Townsend - Ruby Quaker

Devin Townsend, canadieren som mer ser ut som en anonym byråkrat enn en av vår samtids mest betydningsfulle metalmusikere ga i år ut PowerNerd, et album sentrert rundt tap og sorg. Et gjennomført solid album der jeg falt helt for overskuddslåten til slutt. Den som Townsend forklarte kom til han en morgen han våkna med tilfredsstillelsen av at dette prosjektet var i mål og han koste seg med en god kaffekopp for å nyte det. Det ble til en hysterisk fengende og kul hyllest til kaffe, noe jeg ikke hadde venta som tema for en metallåt! Townsend syntes resultatet ble så bra at han slengte den med som siste låt på albumet. En aldeles herlig humørpille dette her!

16. Singers in solidarity with Palestine - Vi må bære barna

Malin Pettersen og Daniel Kvammen er forsangere til denne gripende sangen tilegna Gazas barn og deres foreldre. Opprinnelig en svensk låt skrevet av Marit Bergman og utgitt med 40 svenske artister i mai i år. Oversatt til norsk av Marte Wulff og Charlotte Quale er den blitt et sterkt vitnesbyrd om traumene en hel generasjon av barn på Gaza har gjennomlevd de siste 14 månedene, traumer de som overlever vil bære med seg på kropp og i sinn livet ut. Det er ikke slik man bygger fred ...

15. BIRRI - Time

Også norske BIRRI ga i år ut et konseptalbum der hun tar for seg de ulike stadiene av sorg og tap. Musikk som har fått ny betydning etter at jeg sjøl nå har opplevd sorgen tett på. Ikke minst sorgen til en mann som ikke lenger har sin kone gjennom nesten 62 år ved sin side. Det er bare tiden som kan gi lindring, men underveis er tiden både tortur og en heler. Mektig framført av en sterk stemme.

14. The Gratitudes - Mother

En låt som fikk en helt spesiell betydning da jeg leste gitarist og låtskriver "Akke" Knoff Glomstad i The Gratitudes beretning om hva den handler om. Han beskriver nemlig hvordan han som 13-åring holdt sin døde mor i hånden mens han venta på ambulansen, etter at hun hadde tatt sitt eget liv. Det er det fineste bildet han har av henne som vi ser i videoen og vokalist Ingvild Hammer framfører budskapet med både alvor og hjerte. En av de låtene som har gjort dypest inntrykk på meg i år.

13. NAVIBAND - Mama

Belarussiske NAVIBAND, som i 2017 leverte sitt lands klart fineste Eurovisionlåt Story of my Life er også artister som har måttet reise fra sitt hjemland fordi de er i opposisjon til et diktatorisk styre. Her med en vár og vakker hyllest til våre mødre, en låt som har fått en spesiell betydning for meg nå på tampen av året etter at min mor døde i slutten av november.

12. Baby Lasagna - Rim Tim Tagi Dim

Muligens den største underdoghistorien i Eurovision gjennom tidene stod kroatiske Baby Lasagna for. Som ny artist ble han ikke funnet verdig å delta i hjemlandets uttaking Dora. Men da en artist trakk seg kom han inn som reserve og resten er historie. Vant den nasjonale finalen med flere seerstemmer enn de andre låtene til sammen og gikk nesten hele veien. Ble slått av sveitsiske Nemo til slutt, men sesongens største hit kan ingen ta fra han! En sjukt fengende låt med en helt uimotståelig beat.

11. Gåte - Ulveham

Jeg skammer meg ikke over å si at jeg gråt av glede der jeg stod i Trondheim Spektrum da Gåte vant årets MGP. Sjelden har jeg følt slik stolthet over vårt bidrag. Med hele meg følte og føler jeg at dette er meg som norsk, det er alt av det jeg elsker med landet mitt og vårt. At de ble sist i en traumatisk finale skjønte jeg lite av da, kanskje var det irske Bambi Thug som stjal mange av stemmene vi ellers ville ha fått. Men Gåte leverte til gull hos meg og den stoltheten og de tårene jeg kjente på i Trondheim Spektrum den lørdagskvelden i februar vil jeg uansett ha med meg livet ut.

PS: Den originale langversjonen av Ulveham kom ut sent ifjor, men siden den bearbeida ESC-versjonen kom på nyåret er den sjølsagt med på årets liste.

Årets låter 30 - 21

Foto: Martin Meissner/AP

Del 5 av min presentasjon av 70 godlåter fra 2024:

30. Nora Legrand - Working Girl

En av de låtene som jeg mest kunne relatere til i år. For et år siden fikk jeg innvilga uføretrygd etter at tanken var tom, og jeg kunne se tilbake på et (yrkes)liv der det jeg er mest stolt av å ha fått til er ting jeg har fått til utenom jobb, eller i det som har vært rene bigeskjefter. Det snakkes så mye om egenverdien ved det å jobbe og for mange er det viktig, det har jeg respekt for. Men alle har det ikke slik, og det er det jeg oppfatter som budskapet i denne låten til min medromsdaling Nora Legrand.

29. Detour - kako sutra izgleda

Det kroatiske bandet Detour var min fineste oppdagelse i 2023 der de ga meg Årets låt med Nekad Ja Bile Bolje og et album jeg hadde som nr. 3 av Årets album. Denne låten som de kom med nå på seinhøsten har en GT-oversatt tittel som heter: Hvordan morgendagen ser ut. Og videoen viser at dette er en dystopisk kikk inn i en framtid der både musikk og artister er 100% KI (kunstig intelligens). Rett og slett en advarsel om hva vi kan være på vei inn i ...

28. Dwight Yoakam - If Only

Dwight Yoakams fantastiske album Brighter Days var det siste jeg rakk å omtale før ting skjedde som gjorde at jeg måtte ta en pause i blogginga. Et album der det er så deilig å høre en Yoakam i storform, akkurat som da han slo gjennom på 80-tallet. Og dette her er den største favoritten på skiva, mer herlig Yoakam enn dette er det vanskelig å få!

27. Erlend Ropstad - Holde vakt

Sterkt album av Erlend Ropstad i høst og jeg var så heldig å få oppleve han live på Byscenen i Trondheim nå i november. Og Holde vakt er en så mektig opplevelse, her er det mye følelser som skal ut og følelsene i låten treffer meg skikkelig.

26. The Courettes - Wall of Pain

Den engelske duoen The Courettes kom med et aldeles nydelig retroalbum i år der denne låten her er et strålende eksempel på den deilige musikken de serverer på denne skiva. Tittelen til tross så er dette en herlig feelgood-låt.

25. Bjølsen Valsemølle - Kvinne, frihet, livet (Ronahi Avsin)

Tilbake til Bjølsen Valsemølle og Trond Ingebretsen og deres hyllest til frihetskjempende Ronahi Avsin, hvis bilde de brukte som cover på albumet Sanger om kjærlighet. En kvinne de ikke vet skjebnen til, annet enn at hun dro til fronten for å kjempe for sin frihet som kvinne og som kurder. Enda en sterk låt fra Bjølsen og fra Ingebretsens hånd.

24. Younghearted - Mustangi II

Var Detour min fineste oppdagelse i -23 så var finske Younghearted det i -22. De ga meg Årets album det året etter at de forførte meg under finnenes MGP, UMK. Denne låten her er Younghearted slik jeg elsker de, behagelig og ja, forførende. En låt det bare er å nyte!

23. Elles Bailey - Turn off the News

Denne låten er tung musikalsk sett, men det må den være. Og Elles Bailey setter ord på hvor vondt og hardt det er å se nyhetssendingene for tida. Der du til slutt ikke klarer å ta innover deg all ondskapen og du bare må ta en pause skal du overleve mentalt. 

22. Manizha - Gun

Russlands siste Eurovisionartist Manizha (Russian Woman, -21) fortsetter med å bruke sin musikk til å stille sitt land til ansvar for den grusomme krigen de har startet mot hennes manns hjemland. Det må hun sjølsagt fra en base utenlands, i Russland hadde hun garantert blitt fengslet. Manizhas stemme er viktig, og hun legger ingenting imellom her i beskrivelsen av hva krig og våpen gjør med mennesker.

21. Nemo - The Code

Nemo forteller med låten han vant Eurovision med sin sterke historie om hvordan han knekte koden og fant seg sjøl som ikke-binær. Så kan man spørre seg om hen hadde blitt godtatt hadde de nye reglene om "familievennlighet" vært i kraft i år ... 

Årets låter 40 - 31

Del 4 av min presentasjon av 70 godlåter fra 2024. Vil imidlertid presisere litt av kriteriene. Låtene skal i utgangspunktet være gitt ut i år, men siden jeg er en albummann så er det en del låter med som jeg ikke oppdaga før de kom på album i år. Så der gjør jeg unntak.

40. The Yum Yums - Candy

The Yum Yums har i en årrekke vært en sikker leverandør av bekymringsløs poppunk, og nytt album kom i år. Vi trenger også denne musikken for å få litt fri fra en vanskelig verden og sånn sett er dette en herlig låt.

39. Best i motlys - Mitt Oslo

I slutten av januar kom et forunderlig album med en nydelig blanding av musikk og poesi fra en gjeng som kalte seg Best i motlys,  bestående av Trond Granlund, Yngve Kveine, Johan Berggren og umiskjennelige Bjørn Sundquist. Jeg kommer tilbake til dem i oppsummeringa av Årets album, men åpningslåten må med her på denne lista også, der Trond Granlund vandrer rundt i sitt kjære Oslo og minnes gode opplevelser gjennom et langt liv i hovedstaden. Vi som ikke er fra Oslo må ha respekt for ekte osloenseres dype kjærlighet til sin by. Den er like reell og like viktig som enhvers kjærlighet til sitt sted og sin by her i landet.

38. Eva Weel Skram - Club 7

Vi holder oss i Oslo, nærmere bestemt gamle Club 7 og Eva Weel Skrams fortelling om sine foreldres møte der og deres vei mot å skape nytt liv og bygge en familie på Vestlandet. En rett ut vakker historie fortalt bare så nennsomt og várt som Eva Weel Skram kan det.

37. Within Temptation feat. Alex Yarmak - A Fool's Parade

Jeg glemmer ikke Within Temptation på Tons of Rock-22 der Sharon den Adel i deler av konserten holdt et stort ukrainsk flagg. Og med denne låten viser de igjen sin kompromissløse støtte til det ukrainske folkets kamp for frihet. Samarbeidet med ukrainske Alex Yarmak gir denne låten og budskapet den tyngden den trenger og fortjener.

36. Sigrun Loe Sparboe - Suha

En nydelig låt fra Sigrun Loe Sparboe om det hverdagslige møtet med flyktningekvinnen Suha og hennes sterke historie og like sterke ønske om å vende tilbake når det blir mulig for kurderne å leve i fred.

35.  Luan Durmishi - Përsëritja

For oss Eurovisionfans er Festivali i Këngës i Albania rett før jul hvert år en begivenhet. Som i italienske Sanremo er det storslått musikk med fullt orkester, og derfor noen skikkelige fine musikkopplevelser. Og den som stod ut for et år siden var nykommeren Luan Durmishi, med en sang og en opptreden av de sjeldne. (Låten ble sluppet 4. januar på Spotify). Bare det å lage musikk der temaet er at repetisjon er ens metode for læring er jo en idé få forunt å få. Og så gjennomføre det så til perfeksjon som Durmishi gjorde er bare helt unikt. Dessverre skjønte ikke FIK-juryen storheten som vi fans gjorde (låten toppet avstemninga på det store fannettstedet Wiwibloggs) og Durmishi kom seg ikke til finalen. (Systemet er at noen av debutantene siles ut etter første opptreden, mens de etablerte alltid går til finalen). Uansett, denne låten og denne framføringa er allerede blitt legendarisk, med rette!

34. Gothminister - We Come Alive

Jeg var tilstede på MGP-finalen i Trondheim Spektrum i februar, og en av mine favoritter der var Gothminister med denne kule rockelåten og ditto kul opptreden. Jeg er svak for litt synthprega rock og denne låten her svinger det skikkelig av! 

33. Bjølsen Valsemølle - Vanlige folks tur

Bjølsen Valsemølle har vært et av mine største norske favorittband helt siden platedebuten på tidlig 80-tall. Og sjøl godt inn i 70-årene har Trond Ingebretsen en skarp penn når han skriver låter. Her er det Arbeiderpartiet og lovnaden om at nå er det vanlige folks tur som får gjennomgå sammen med sentralbanksjefen og hennes rentehevinger. Barth Eide skifta departement etter at låten var skrevet, men det får så være. Musikken er også så fengende god Bjølsen at dette er bare herlig å høre på.

32. Caitlin Palm - Sippin' Trippin' Trouble

Norske Caitlin Palm albumdebuterte med ei heidundrende god countryrock-skive i høst, og denne låten her er bare så herlig livsbejaende! Enda et eksempel på at vi i en forrykt verden trenger noen låter som gir oss fri fra faenskapen en stakket stund. Og denne her er det plent umulig å ikke smile og ikke bevege seg til. Innertier!

31. Terje Espenes - Mor di ska danse på enga

Terje Espenes kom i høst ut med et album med hyllest til vanlige arbeidsfolk som bygger landet og som med sine never sørger for mat på bordet til seg og sine. Og der var denne bittersøte perlen om han som lover ungen sin at i morgen skal han skaffe penger som gjør at alt blir bra. Så kommer vi til slutten og skjønner at den lovnaden nok ikke er så trygg ...

Årets låter 50 - 41

Del 3 av min presentasjon av 70 godlåter fra i år.

50. Liliac - Delusion

Metalbandet Liliac tar for seg en verden som blir stadig varmere, men der kulden mennesker imellom bare blir større, en verden der urettferdigheten også blir større. En helt nødvendig påminnelse til drivende god musikk.

49. The Mavericks - The Years Will Not Be Kind

The Mavericks og Raul Malo traff meg hardt med denne låten her. Som 61-åring kjenner jeg allerede på kroppen at jeg er blitt eldre. Og tanken på at alderdom med reduserte fysiske og mentale funksjoner ikke er så mange årene unna kan ikke bare skyves vekk lenger. Musikken er dessuten umiskjennelig The Mavericks og er bare førsteklasses.

48. C.Gambino - Sista gång

31. mai slapp den svenske rapperen C.Gambino denne låten. Fem dager senere ble han skutt og drept. Dette er en vakker kjærlighetserklæring til en kvinne en ønsker å få barn med, og iflg. svensk Wikipedia markedsførte han låten som sin absolutt siste. Rimelig morbid at det ble virkelig på en slik tragisk måte, og bare uker etter at han hadde vunnet svensk Grammis som 2023's hip-hopartist. 

47. Toomaj - Tifus

Denne låten sendte den iranske rapperen Toomaj i fengsel, og er et vitnesbyrd om at autoritære statsledere ser på musikk som en trussel. Toomaj viser her sin støtte til iranske kvinners kamp for frihet fra det religiøse tyranniet som hersker i Iran. Toomajs skjebne nå vet vi ikke, det gjør denne låten enda sterkere. Den er også en rett venstre til de som mener at all musikk skal være upolitisk.

46. Karin Ann - i don't believe in God

Karin Ann fra Slovakia er en av mine fineste oppdagelser av året. Et nydelig album kom hun med og spesielt denne låten og videoen gjorde inntrykk. Handlingen i videoen er mangefasettert og kan tolkes på mange måter, men kvinnefrigjøring og retten til å elske den en vil står sentralt. Og kampen for å finne seg sjøl i et samfunn som ikke helt tolererer at man elsker en av det samme kjønn. Såpass at en  blir så frustrert at en tyr til bønn sjøl om en ikke tror på Gud.

45. Elles Bailey - Ballad of a Broken Dream

Denne låten med engelske Elles Bailey grep meg også sterkt i år. Om han som spiller for døra på en sliten pub. Som var den store lokale stjernen som ikke klarte å ta steget ut til massene og som i tillegg ser at hans eneste barn går til grunne i et rushelvete.

44. Senjahopen - Onsdagsrenn

Senjahopen forteller her den nydelige hverdagshistorien om jenta som går sitt første skirenn med en spent far som tilskuer. Og det er så vakkert når jenta når hun går til sengs konstaterer at det var finere med en kopp kakao enn med pokal.

43. Olav Risan - Jesus & Joe

En fornøyelig og rocka låt om å gå på byen med Jesus må jo bare være med for å live opp denne lista! 

42. Cody Jinks - The Sober Thing

Cody Jinks er en av de største innen den alternative countryen i USA, og flere av låtene hans er sentrert rundt det ikke å klare å leve opp til idealene i sin religiøse tro. Jeg er ikke religiøs sjøl, men likevel gjør en låt og en tekst som dette inntrykk, der Jinks beskriver den stadige kampen mot rusen kontra det å leve slik en føler at en burde gjøre. 

41. Even Martinsen - Lifetime

En av mine fineste norske oppdagelser i år er Even Martinsen som i høst kom med et strålende debutalbum, og dette er en knakende god feelgood-låt.

Årets låter 60 - 51

Del to av min presentasjon av de 70 fineste/beste nye låtene i år:

60. Leslie Stevens - Big Time, Sucka

En atmosfærisk retrolåt fra Leslie Stevens som jeg rett og slett falt helt pladask for! Nydelig framført, og jeg elsker låter med det jeg kaller et sal-aktig lydbilde.

59. Frank Hammersland - Must Have Been Yesterday

Frank Hammersland døde i januar-23, og i høst kom hans siste album som han nesten var ferdig med da kreften dessverre tok han. Denne nydelige låten er et fint eksempel på hvilken eminent artist frontmannen i Pogo Pops var.

58. Shawn Williams - Anymore Than I Do

Min nr. 1 kvinnelige artist på kloden Shawn Williams har aldri gitt ut en svak låt. Heller ikke denne gangen. En følelsesladet bluesy låt som tar meg langt inn i hjerterota.

57. Anne Fagermo - Stolen Car

Sammen med Dag Erik Oksvold bergtok Anne Fagermo meg i årets MGP med countryperlen Just Tenderly Of Me, utgitt i oktober-23 så ikke med i år. Men i høst kom Anne Fagermo med denne herlige låten som ennå en gang beviser at hun er en spennende artist med mye å fare med. Springsteen har også en låt med denne tittelen og det er noe Springsteensk over denne låten som jeg bare elsker.

56. Mari Boine feat. Ella Marie - Lean Dás

To av våre mest betydningsfulle samiske artister Marie Boine og Ella Marie Hætta Isaksen går her sammen i en av årets mest stemningsfulle låter. Å høre disse to fantastiske stemmene i samspill er bare vakkert!

55. Margo Price - Shelter Me

Countryrebellen Margo Price kommer heller aldri med dårlige låter, og denne her som er henta fra en film er det skikkelig Margo Price-trøkk i!

54. AWS - Fények nélkül

Åpningslåten på mitt nr. 1 metalband AWS sitt første studioalbum etter at Örs Siklósi, vokalisten som fikk legendestatus etter Eurovision-18 døde av leukemi i februar-21. Stéfan Tamás hadde store sko å fylle, men leverte strålende på dette albumet, og det er ikke siste låten derfra på denne lista. Uten lys er den oversatte tittelen, og en tolkning av det kan jo være hvordan mange unge ungarere føler det under Orbans styre.

53. Ledfoot - Better Side

Vi kan bare være lykkelige over at amerikanske Ledfoot, aka. Tim Scott McConnell har slått seg ned i Norge og beriker landet med sin musikk. Han leverte et flott album i år, og denne følelsestunge låten går rett til hjertet mitt.

52. The Secret Sisters - If The World Was A House

The Secret Sisters treffer den usikre verdenssituasjonen vi lever i så på kornet med denne låten der de altså sammenligner verden med et hus og alle de konfliktene som kan foregå innenfor de fire veggene.

51. Claudia Scott - Baby Don't You Leave Me This Way

Claudia Scott kom i høst med et album med flere låter preget av savnet og sorgen etter at hun mistet sin samboer i kreft for en tid tilbake. Strengt tatt kom vel denne her på singel ifjor, men jeg er mye en albumlytter, så for meg blir det likevel naturlig å ta med denne enkle, men likevel sterke låten om det å miste sin livsledsager.

Årets låter 70 - 61

Det har vært en lengre ufrivillig stopp i bloggingen for min del. Min mors plutselige sykdom og død etter fem dagers sykeleie og påfølgende begravelse satte det hele på pause. Og jeg innså at jeg bare måtte sette stopp for i år hva skriving om nye album angår. 

Men musikk har jeg hørt på. Min "Årets låter"-spilleliste på 175 låter er blitt nedskalert til 70. Disse låtene vil jeg nå presentere den kommende uka. Nr. 1 var klar lenge egentlig, en gladlåt som har holdt humøret oppe i et tungt år for verden og til slutt på privaten. Alle 70 låtene er egnetlig vinnere i min bok, men slik verden har blitt har låter med klare budskap, låter som sier fra mot faenskapen kommet høyt. Men en humørpille øverst altså. Den avsløres ikke før om en uke. Her er derimot de ti første.

Link til video er i overskriftene:

70. Sol Heilo - You Rock My Soul

Historien om artisten Sol Heilo som ble frastjålet en henger med alle sine instrumenter og hele livsgrunnlaget sitt har preget nyhetsbildet de siste dagene. Det førte til at jeg oppdaga henne og at denne kule låten lurte seg inn på min endelige liste på overtid.

69. Nightwish - The Children of Ata

Med denne drivende gode metallåten bringer Nightwish fram i lyset historien til noen ungdommer fra Tonga som strandet i flere måneder på en stillehavsøy 1965. Floor Jansen er som vanlig i storform når hun formidler denne sterke historien.

68. DJ Ötzi - Gigolo

En tullelåt i beste tyske schlägerstil finner altså sin plass inn på lårets liste rett og slett fordi den kom i en periode der jeg virkelig trengte å få opp humøret. Og jeg blir bare glad over denne her, vi trenger også slike låter sånn som verden er nå.

67. The Golden Roses - Heartbreak Fixer Uppers

Synd at det først var da The Golden Roses ga ut sitt avskjedsalbum i sommer at jeg oppdaget dem. Men om ikke annet var det et glimrende album der de bl. a. ga meg denne aldeles nydelige countrylåten her.

66. Clara Klingenström - Aldrig Mer

Med sin Mellolåt Behöver inte dig i dag i -21 lærte Clara Klingenström mer enn noen annen artist meg at jeg står sterk som singel, at jeg ikke trenger en partner for å ha det bra. Og med Aldrig Mer forteller hun at det ikke nytter å angre på valg en har tatt tidligere i livet, for de kan uansett ikke gjøres om. Da er det bedre å se framover.

65. The Starlings - Madness

Dette er rett og slett en god humørpille av en poplåt fra den belgiske duoen The Starlings. Hverken mer eller mindre!

64. Falling in Reverse - Popular Monster

Det ble noen album i år jeg aldri rakk på skrive om, som det til Falling in Reverse, et band som frontmann Ronnie Radke fikk ideen til mens han satt inne. Og dette her er en dyster låt, men den river og sliter i meg i all sin mektighet. Her er dystopi og frustrasjon i fullt monn og resultatet er en klasselåt.

63. Stine Bogsveen - Hø du tenkjer på

Stine Bogsveen fra Trysil, nå bosett i Vanvikan i Trøndelag kom med et nydelig debutalbum i høst og jeg var heldig å få være tilstede på hennes releasekonsert på Moskus i Trondheim tidlig i november. Denne visa her er bare vakker.

62. Mark Knopfler - Smart Money

75 år gamle Mark Knopfler viste med albumet One Deep River at de gamle fortsatt er eldst, og denne nydelige slentrende låten her er etter min mening albumets fineste perle

61. Johnny Blue Skies - One For The Road

Sturgill Simpson har lovt at han ikke skal gi ut flere soloalbum, og for å holde det skapte han sitt alter ego Johnny Blue Skies for å gi ut Passage Du Desir. Der er nesten ni min. lange One For The Road en mektig avslutningslåt.

Dwight Yoakam - Brighter Days

November er ofte en traurig måned, og denne her ble gjort enda mørkere med utfallet av presidentvalget i USA. Utsiktene til fire nye år med Trump gjør meg kvalm, men om ikke anna vil det nok føre til mye mer musikk fra amerikanske artister med brodd mot DT og alt han og hans folk står for.

Men for snaut en uke siden fikk jeg om en skikkelig vitaminpille da jeg oppdaga at Dwight Yoakam var ute med nytt album. En av mine største favoritter innen countryen. Med et lydbilde og en følsom stemme med den knekken som bare er helt nydelig å høre på. Samt minner fra Country Müsic Festival i 2008 der Yoakam var den som avslutta det hele fra scena på storstadion i Nashville. Et stort minne for livet. Og gleden ved å høre at Yoakam er i storform på denne plata, han høres akkurat ut som han gjorde da han slo gjennom midt på 80-tallet. Bare sjekk ut åpningssporet Wide Open Heart og du hører at dette er Yoakam på sitt aller beste:

På I'll Pay The Price får vi også den følsomme Yoakam slik vi kjenner han. Bare helt nydelig, men jeg vil også peke på koringa og backingvokalene som også er av høy klasse og som bidrar sterkt til at dette er en countrylåt slik country skal være. Og når jeg på disse to låtene hører både en litt rocka Yoakam på sitt beste og den følsomme Yoakam på samme nivå vet jeg at dette blir et album jeg kommer til å sette høyt.

På I' Don't Know How To Say Goodbye er Post Malone med på laget, en artist jeg skjønner jeg bør høre mer på. Uansett hører vi også at Yoakam fortsatt har Bakersfield-sounden intakt og tanken går til en den legendariske duetten med Buck Owens i Streets of Bakersfield.

Så har vi den største favoritten min på denne skiva, If Only. Den er så sjukt fengende og den høyner humøret mitt hver eneste gang jeg hører den. Hele dette albumet er en eneste stor humørpille, men denne er den største av de alle, helt herlig. For drøyt fire minutter er jeg bare i denne låten og musikken og klarer å stenge alt anna ute. Det er jaggu meg verdifullt slik verden er nå, å ha slike musikalske opplevelser!

Så må jeg ta med de to siste av de 14 låtene på denne skiva, også de skikkelige humørpiller. Først Keep On The Sunny Side. Med en tekst som bygger opp under den smittende musikken:

Mange artister roer helt ned på siste låten på et album, og det er ikke noe galt i det. Men Yoakam gjør definitivt ikke det med herlige Every Night:

Dette albumet har for meg lyst opp en ellers mørk november. Det var denne musikken jeg trengte for å få inn litt lys og humør igjen. Såpass at jeg tenker at det kommer rimelig høyt opp når jeg om en måneds tid skal oppsummere albumåret 2024. Jeg elsker alle låtene, mer er ikke å si om den saken.

Karakter: 6/6.

Kenneth Norum - This Too Will Pass

Kenneth Norum har hatt en høy stjerne på den norske amerikanahimmelen siden albumdebuten i 2017. Dette er hans tredje fullengder og det er nå jeg har oppdaga han for å si det sånn. Plata er spilt inn i hans hjemmestudio, og det er mye pandemien som har sin årsak i det. Han fant da ut at det å spille inn musikk i sitt eget studio fungerte utmerket.

Jeg liker en god del av det som er på denne skiva. Det er mye melankoli, noe som nødvendigvis ikke betyr noe negativt. Og jeg vil trekke fram fire låter der jeg synes at Norum får det til å fungere spesielt bra.

Åpningslåten Love Will Come Along har et oppmuntrende budskap om at sjøl om en har hatt uflaks og ting i livet har gått i knas så kan kjærligheten komme din vei og gjøre livet bedre. Og på tampen er det en nydelig detalj med bakgrunnsvokal fra Martine Haugen som jeg falt helt for.

Road Song er en behagelig låt rent musikalsk, liker bl. a. steelen i lydbildet. Også her en tekst om ting som er vanskelige i livet, men musikken gjør at jeg likevel får en følelse av optimisme når jeg hører på den. Og kanskje det er nettopp det som er meninga?

Så har vi I'll be Alright (Just Wait And See), om det å være pakket inn i en melankoli såpass at en faktisk liker det litt. Men der en forsikrer om at en skal komme seg gjennom det og tilbake på overflaten igjen.

Til slutt avslutningslåten Train Song. som musikalsk er enklere i snittet men med en rytme som jeg liker. Som en skjønner er det om å reise med toget og å la tankene fly mens en ser på naturen som farer forbi. Tanker om å begynne på nytt igjen og ha et liv der en er på rett kjøl.

På ei skive med mye melankoli synes jeg disse fire låtene er med på å gi et håp og en optimisme sjøl om en føler seg nedstemt. Og den optimismen klarer Norum å formidle både tekstlig, musikalsk og mellom linjene. 

Ellers er det også gode låter med tekster vel verdt å lytte til. Så må jeg innrømme at det på et par låter kan bli vel melankolsk, men samtidig har jeg respekt for at det var en slik plate Norum følte for denne gangen. Uansett så gjør dette albumet at jeg har fått han på radaren og derfor vil følge med på hva han kommer med framover.

Karakter: 4,5/6.

Atle Oen - Safe at Sea

Atle Oen er en kar med røtter både på Nordfjordeid og Øygarden som jeg oppdaga nå da han er ute med sitt tredje album. Litt usikker nå på hvor jeg fant han og plata kom ut 18. oktober, så den har vært på blokka mi en liten stund. Men jeg er skikkelig glad for at jeg ble oppmerksom på den, for dette er musikk helt etter mitt hjerte.

Det er stort sett fengende amerikanalåter der han på noen av de mer "nedpå" låtene har med en medvokalist i Hege Naustdal som gjør en  meget god jobb. Denne musikken løfter humøret mitt, noe som sårt trengs etter det elendige valgresultatet over dammen bl. a. Så når Oen åpner med en låt som Leave It By The Door blir det en oppkvikker.

Det jeg liker her utenom at det er fengende er det fyldige lydbildet, det er med på å gjøre låten til en meget god lytteropplevelse, og jeg blir spent og opprømt for hva som venter videre. Og ja, her er mye grom musikk, som When She's Around. Den går litt i samme leia, men jeg liker det.

En låt som kommer fram i hjernebarken når jeg hører på mange av låtene på dettt albumet er Linedancebølgen går med det trønderske dansebandet Holmsve, forøvrig en av de beste dansebandlåtene som er lagd her til lands. Det er rytmen i Oens musikk som minner meg om den, og det synes jeg er litt kult å legge merke til. Dessuten er ikke vokalisten i Holmsve så ulik Oen av utseende!

Jeg nevnte Hege Naustdal, hun er med på fire låter og jeg vil trekke fram et par av de. Trouble in Paradise er en stemningsfull låt der Oen og Naustdal utfyller hverandre på en fin måte som løfter låten.

That's Just Crazy er også en stemningsfull låt, og her er jeg så heldig og ha funnet en liveopptreden fra Nordfjordeid som ble lagt ut for under et døgn siden! Litt bakgrunnsstøy er det, men jeg synes likevel det er kjekt å legge ved dette liveopptaket:

Avslutter med Crash and Burn som også er en fengende godlåt, som det er mange av på dette albumet:

Dette er så bra laget at det er bare én ting som skiller denne skiva fra toppkarakter. og det er språket. Ofte bryr jeg meg ikke om norske artister velger engelsk, men her føler jeg at engelsken, til tross for at det er et språk jeg synes jeg behersker godt gjør at jeg ikke 100% klarer å leve meg inn i tekstene. Jeg får en følelse av at hadde låtene vært sunget på nynorsk/dialekt så hadde jeg kjent en enda større nærhet til de. For musikalsk sett er dette en innertier som jeg altså trengte i en traurig tid.

Karakter: 5,5/6.

Devin Townsend - PowerNerd

Devin Townsend er en produktiv kar. Jeg omtalte han først for to år siden, og nå er han ute med nytt album. Ser fortsatt mer ut som en tørr byråkrat enn som en metalmusiker av stort format, for det er det han er. Og på en videosnutt jeg har sett på Spotifysida hans forklarer han at dette albumet er om sorg og tap og de forskjellige fasene i det som en sorg/tapsprosess er. Faktisk det andre albumet jeg omtaler i høst med det temaet, norske Birri har også gitt ut et knakende godt konseptalbum rundt sorg og tap.

Og da skjønner jeg hvorfor åpningssporet, som også er tittellåten er så brutalt som det faktisk er. Det er nærmest powermetal, og det var noe jeg egentlig ikke hadde venta fra Townsend. Men hvis du som metalmusiker skal beskrive den plutselige sorgen, den akutte følelsen av smerte og tap så passer jo den aggressive powermetalen aldeles utmerket. For da får du ut de sterke følelsene som den akutte sorgen er.

I en egen video på YouTube forklarer Townsend at PowerNerd er den typen som til vanlig ikke liker å sosialisere så mye, snakke i forsamlinger osv., men som likevel klarer det fordi en må. Og at en da viser superkrefter som egentlig bør hylles. Mulig jeg bomma litt i forståelsen der, men det var slik jeg oppfatta det.

Falling Apart er om fasen etter den akutte sorgopplevelsen, der tapet begynner å sige inn og du føler du holder på å bryte helt sammen. Der du kjemper for å holde følelsene dine under kontroll. Townsend beskriver gjennom musikken og teksten dette både på en mektig og storslagen måte og på en vár måte. Slikt er ikke lett å kombindere i én komposisjon, men det synes jeg Townsend makter til fulle her:

En komposisjon, for jeg føler at det er et mer korrekt ord enn låter her, som jeg virkelig har falt for er Gratitude. Om takknemligheten for at en tross alt er i live og for at en klarer å komme seg gjennom tøffe perioder i livet med liv og helse intakt. Og her blir jeg litt personlig, for min hovedkarakter Mona i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet skrev en låt med samme navn for å beskrive sin takknemlighet for at hun hadde kommet seg gjennom flere kriser og fortsatt var et helt menneske.

Jeg har nevnt at det å mikse det váre med det harde er noe Townsend gjør nærmest til perfeksjon. Det kommer også godt fram i Ubelia, og det er en egenskap som gjør opplevelsen ekstra mektig. Her beskrives en tilstand der en er på vei til å finne fred ift til tapet en har gjennomgått, en begynner å forsone seg med det.

Townsend bruker ti spor for å beskrive de forskjellige stadiene i en sorgprosess. Men det er et ellevte spor, Ruby Quaker som nærmest tar pusten fra meg. For dette er noe så sjeldent som en metalkomposisjon som refrengmessig har satt seg fullstendig på hjernen i sin lovprisning av kaffe! Townsend beskriver det sjøl i en videosnutt at denne komposisjonen er et resultat av det å våkne om morgenen og vite at det store prosjektet du har jobba så lenge med nå er fullført. Og at du bare kan ta deg en kopp kaffe, kose deg med den og nyte at du er i mål. Og som Townsend nyter det, dette er faktisk en hysterisk deilig og morsom metalsak som jeg ikke visste at jeg trengte! At låten heter Ruby Quaker, som iflg. Wikipedia er en kuttorm eller pilemøll som finnes i Nord-Amerika og ikke Coffee skjønner jeg ikke. Men jeg lar være og filosofere over det og nyter istedet dette herlige infernoet!

Hva mer kan jeg si? Jo, at Devin Townsend som vanlig trakterer gitaren nærmest til perfeksjon, men med følelse. Det er en storslagen opplevelse  høre på dette albumet fra start til slutt. Jeg har ærlig talt ikke noe å utsette.

Karakter: 6/6.