Det er ofte tilfeldigheter som gjør at jeg blir oppmerksom på ny musikk og nye artister. Som eposten jeg fikk sist torsdag om en onlinekonsert med duoen The Other End samme kveld, i sammenheng med debutalbumet som de skulle slippe ved midnatt den kvelden. Jeg fikk ikke anledning til å se den konserten, men interessen ble vekt og jeg var derfor klar til å lytte på skiva deres da den ble tilgjengelig på Spotify.
The Other End består av Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik og kommer fra Bergen. Det jeg vet om dem er fra dette intervjuet med musikknyheter.no, og det underbygger at dette er en duo som sammen med sine meget kompetente medmusikere serverer spennende og variert musikk. Noen av låtene har jeg måttet bruke tid for å bli vant med, men det har bare gjort at jeg har oppdaget mange fine nyanser i musikken.
Egentlig er det vel bare åpningssporet California Dreamer som jeg ikke helt har knekt koden til, for den blir litt stillestående og kjedelig etter min smak. Men fra Love Song og ut er dette ei skive som jeg koser meg med.
Ida Knoph-Solholm har en stemme som fascinerer meg, den er sterk, men også følsom og står seg godt til musikken, som er sjangersprengende. Jeg hører både rock, country og folk for å nevne noe. Vekslingen mellom det helt stillferdige og øs-øs med musikk som er på låten over er noe jeg liker. Det gir den en ekstra dybde synes jeg.
Gas Station Light er mer enn noe annet en kul rockelåt, skrevet under pandemi-nedstengninga, som tvang Ida og Alexander hjem fra deres opphold i Berlin som de brukte til å lage en del av musikken på denne skiva. En låt med trøkk og godt driv.
Do We Need Another Song About Heartbreak er kanskje min største favoritt her. En låt der inspirasjonen fra country er lett å høre, også i teksten. Den er melodiøs, og det er en lekenhet i musikken som virkelig gjør seg. Vil også trekke fram koringa som er med på å løfte denne låten.
Velkjente Cato Salsa er produsent for plata og han spiller også gitar. De som ellers backer Ida og Alexander er Olaf Olsen, trommer, Chris Holm, bass, Morten Qvenild, piano, Erik Johannessen, trombone og strykerne er det Oslo Strings som står for. Alle sangene er spilt inn i såkalt "one take", bare strykerne er lagt på i ettertid. Det varmer et musikkhjerte, for da blir det så mye mer ekte enn om man skal flikke på det i det uendelige for å få det helt perfekt.
Til slutt tar jeg med Silent Poem Infinite Friend, en låt der jeg legger merke til dramatikken i låten som strykerne bidrar med. En spennende detalj, og det at Ida og Alexander og deres musikere tør å eksperimentere og improvisere gjør at dette er blitt et helstøpt album som jeg trygt kan anbefale!
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar