Igjen har jeg falt for musikk der jeg ikke forstår tekstene grunnet språkbarriere. Og igjen skal vi til Italia. Baustelle (som er et tysk ord for byggeplass) er et rockeband bestående av Francesco Bianconi, Rachele Bastreghi og Claudio Brasini. De startet opp som en kvartett på slutten av 90-tallet, men er nå altså en trio. De kom med et nytt album i april, og det har jeg lyttet en god del på de siste dagene. Hvorfor de kaller albumet for Elvis vet jeg ikke, da jeg foreløbig ikke har klart å finne noe om Elvis i noen låtene.
Hvorsomer så er dette musikk som tiltaler meg. Francesco Bianconi er på mange måter frontfiguren i bandet, den som skriver låtene og som er mest på vokal. Men han blir godt supplert på vokal av Rachele Bastreghi. Musikken vil jeg kalle en god blanding av mainstream og alternativ rock.
Jeg vil først trekke fram Contro il mondo, eller Mot verden på norsk. Som vanlig er det bare låttitlene jeg oversetter, her vil jeg gjerne få tolke litt selv hva teksten måtte handle om.
Dette opplever jeg som stilrent og fengende og den enkle videoen synes jeg understreker en tekst som jeg antar handler om å stå sammen mot alt det verdens realiteter kaster på en.
Milano è la metafora dell'amore (Milano er metaforen på kjærlighet) var singhelen som gjorde meg oppmerskom på bandet og som gjorde at jeg begynte å følge Baustelle. En hyllest til Milano som kjærlighetens by, og der de har med blåserekke som spriter opp låten. Dessuten et fengende refreng som jeg digger:
En låt som jeg også har falt for er Beccablocanti cimiteriali blues, direkte oversatt blir det noe sånt som en blues for de som har gått på betablokkere og som har havnet på kirkegården. Litt av en tittel på en låt må jeg si, men musikken er ikke akkurat en blues da. Tvert imot så er det en spenstig låt som gjør det vanskelig å sitte i ro:
Men låten som tar kaka hva tittel angår er Gran Brianza lapdance asso di cuori stripping clube! Asso di cuori betyr hjerteress, resten tror jeg de fleste skjønner. Musikalsk er det faktisk favorittlåten min på skiva. Litt vanskelig å beskrive hvorfor, men det er noe med den takten den går i som fascinerer meg. Det er melodiøs, litt soft rock som jeg elsker og som jeg bare må bevege meg til.
Ellers er det nesten bare gode låter her, som La Nostre Vite (Våre liv), Jackie, Los Angeles, Il regno del cieli (Himmelens rike) og den kule avslutningslåten Cuore (Hjerte). Samlet sett er dette blitt et album jeg er blitt skikkelig glad i. Og jeg håper at Baustelle blir å se i San Remofestiuvalen snart. Siden Amadeus tiltrådte som kunstnerisk leder og programleder for festivalen i 2019 har det hvert år vært opptil flere rockelåter med, så om Baustelle stiller der neste år vil ikke det være noen overraskelse.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar