Eide Olsen - My Dear

Asgeir Eide Olsen fra Bergen er ute med oppfølgeren til det fremragende debutalbumet Cross My Heart fra drøye to år tilbake. Han har fortsatt samarbeidet med den polske jazzmusikeren Irek Wojtczak, noe som sjølsagt gjør at en del av låtene har et anstrøk av jazz over seg. Dessuten har han med noen andre vokalister eller musikere på noen av sporene, noe som gir dybde til låtene.

Det begynner med Anchored, en låt som utmerker seg med Wojtczaks dvelende tilstedeværelse i musikken, med sin utsøkte bruk av saksofonen. Det er ikke så ofte jeg er fan av jazz, sjøl om jeg er fra Molde. Men når det gir den litt dvelende atmosfæren til en låt som dette er det bare nydelig. Og så er det betagende med Helene Morks bakgrunnsvokal som backer opp Eide Olsen her, den er rett og slett nydelig. Og sjølve teksten er slik jeg tolker det om å komme seg på rett kjøl igjen etter en skikkelig nedtur, få et ankerfeste i livet igjen.

Don't Even Try er en av de sterkeste låtene på skiva. Om det å føle seg bedratt av partneren, men likevel kjenne på at det er hos hen en vil være. Med en video som understreker temaet på en god måte. Og jeg synes at Eide Olsen, med sin måte å synge på klarer å underbygge de mektige følelsene som ligger i en slik tekst.

The Devil's Deal er i utgangspunktet en mørk låt som på skiva er gjort lysere musikalsk sett med et anstrøk av spanske rytmer, i en remix signert den bergenske produsenten Jim Grim. På videoen fra ifjor er musikken langt mørkere, og der er det Vidar Busk som er med. Der er det en musikk som underbygger den alvorlige teksten om at hvis du inngår en pakt med ondskapen og vier deg til et liv på skråplanet vil livet ditt bli fylt med mye mørke og tristhet. Mens på plata blir musikken et motstykke til teksten, nærmest for å vise hva livet kan bli hvis du velger bort en pakt med onde krefter. Og jeg synes egentlig at begge versjoner fungerer på sin måte. Hvorfor en annen musikalsk inngang til låten er valgt på albumet vet jeg ikke, men som nevnt, begge deler fungerer.

På debutskiva ble jeg slått av lekenheten som er i en del av Eide Olsens musikk, og den får vi en del av her også. I så henseende vil jeg trekke fram låten med den morsomme tittelen The Cello and the Cat. Her har da også Wojtczak og gladjazzen fått en sentral plass i musikken. Det gjør dette til en herlig låt med flust av gode vibrasjoner.

Av andre låter vil jeg framheve livate No Breakfast Song der Amund Maarud er med, og der musikken understreker det stresset det er å våkne litt for seint om morgenen slik at en må haste på jobb uten å ha fått i seg frokosten. Jeg liker også avslutningssporet og hylningslåten til årstida vi når inn i, Praise the Summer. En låt med mye positivt trøkk.

Til slutt en litt nedstrippa versjon av tittellåten My Dear:

Igjen er dette et musikalsk spennende album fra Eide Olsen. Det er ikke én låt som er lik, og samarbeidet med ulike andre artister gir musikken den ekstra brodden som gjør at dette er et album som skiller seg ut fra mengden. Men til sjuende og sist er det Eide Olsen sjøl som skal ha den største æren for at dette igjen er blitt et helstøpt album med sine gode tekster, låter, måten å synge på og i det hele tatt den sterke musikaliteten denne mannen framviser her.

Karakter: 5,5/6.