Årets album 2018

Så skal jeg kåre de beste albumene jeg har hørt i 2018. Meninga var at det skulle være en Topp 10, men jeg endte opp med Topp 12. Jeg hadde ikke lyst til å la noen av de stå unevnt, derfor tillot jeg meg å utvide lista til 12 album som hver på sin måte har vært skjellsettende for meg. Hver på sin måte har de imponert meg, overraska og forbløffa meg, henført meg og ikke minst gleda meg.

Jeg kommer til å skrive litt om hvert album og det er link til opprinnelig anmeldelse. Jeg vil også legge ut én sang for hver plate.

12. Pistol Annies - Interstate Gospel

Utifra de to tidligere albumene til denne trioen, bestående av Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angeleena Presley så ble jeg totalt forbløffa over det de kom med her. Her var de uptempo gladlåtene så og si fraværende. Istedet var det et alvor over skiva og over musikken. Det var tydelig at disse tre stjernene, som hver seg har suksessrike karrierer ønska å markere kvinnenes stilling innen mainstreamcountryen, en sjanger som er heftig mannsdominert. De ønska tydelig å gi et budskap til kvinner om at de kan stå på egne bein og skape sin egen lykke.

Dette klarte Pistol Annies med vakre melodier, de fikk fram budskapet samtidig som de ga meg en stor musikkopplevelse. Det er stort sett rolige, jordnære låter, men med en nerve som tar meg. Mest av alt merka jeg det i Best Years Of My Life:

11. Whitey Morgan & the 78's - Hard Times and White Lines

Whitey Morgan er en hardtarbeidende artist som i skyggen av mainstreamcountryen har bygd seg opp en stor fanskare med sin dønn ærlige outlawcountry. Han kompromisser ikke, men vet etter mange år på veien hva som skal til for å skape seg en fanbase og holde på den. "Hard Times and White Lines" er full av sterke låter med ærlige historier fra det virkelige liv. Musikken er tett og heftig fra et samspilt band, og låtene fenger.

Whitey Morgan er en mann det er verdt å lytte til om du vil ha countryen røff og upolert. What Am I Supposed to Do? er låten jeg tar med her, dedikert til bilfabrikkarbeiderne i Michigan, som nå har tøffe tider.

10. Ginger Wildheart - Ghost In the Tanglewood

Ginger Wildheart, eller David Leslie Walls som han egentlig heter, har i mange år vært en villblomst og en rebell i den engelske musikkverdenen. Jeg hadde ikke hørt om han før jeg kom over dette albumet der han tar ut sin fascinasjon for country. Og det som møter meg er en musikk fylt av livsglede. Men det er også et alvor i noen av sangene. Wildheart er åpen om at han har gått gjennom tøffe tider psykisk og det er tema i noen av sangene her. Jeg har sjøl vært der og det er noe av grunnen til at jeg er blitt så glad i denne plata og den livsbejaende musikken og ditto tekstene.

Jeg får inntrykk av en inkluderende person som ønsker å være en artist for de som ofte føler seg glemt av storsamfunnet. Det viser han i videoen til Playing It Forward som jeg posta i går som en av sangene på min Topp 25-liste over årets låter, som er spilt inn sammen med en gruppe psykisk utviklingshemmede.

Jeg poster et liveopptak fra ei platesjappe i Wales. Både sangen Golden Tears og dette opptaket viser hvilken flott type Wildheart er:

9. Marius Danielsen - Legend of Valley Doom Part 2

30. november kom grunnskolelæreren Marius Danielsen fra Molde ut med del 2 av sitt mektige Legend of Valley Doom-prosjekt. Intet mindre enn en powermetalopera i tre deler, der også hans bror Peter er aktivt med i det kreative arbeidet og som gitarist. Samboer Anniken Rasmussen er dessuten med på vokal på en av komposisjonene, så en kan trygt kalle dette et solid familieprosjekt. Jeg hadde del 1 på 4. plass i 2015, at del 2 kommer på 9. plass i 2018 betyr ikke at den er dårligere. Det er rett og slett bare fordi det er så mye bra musikk som jeg har hørt på i år.

Jeg elsker powermetal, den driven og intensiteten som er i den musikken fanger meg helt. Og etter at tre av de fire første sporene på denne skiva er av det mer rolige, fortellende slaget så braker det for alvor løs med heftig musikk som blåser meg rett i bakken. Det er stort og det er mektig og at Danielsen har klart å samle det laget med stjernevokalister og musikere er ikke anna enn imponerende. Mest av alt når han har fått med Michael Kiske (ex-Helloween) som briljerer i Angel of Light. Det er så jeg ikke kan vente til siste del kommer.

8. Passenger - Runaway

Passenger, eller Mike Rosenberg har jeg ikke hatt et anna forhold til enn at jeg har hørt han på radioen og trodd det var et band med en kvinnelig vokalist med dyp stemme typ Anne Grethe Preus. Men det er altså en engelskmann som har laga et konseptalbum ut fra en roadtrip rundt i USA, hvor hans far ble født og vokste opp etter at familien av jødisk avstamning kom dit som følge av 2. verdenskrig.

Det er blitt ei nydelig plate med stemningsbilder fra hva som møtte Rosenberg på dette som fortoner seg som en pilegrimsreise tilbake til sine røtter på farsida. Det er blitt fengende låter, og det er rolige låter. Fellesnevneren er at de alle er behagelige og nydelige å høre på. Rosenberg formidler sine inntrykk med ydmykhet og varme. Ikke minst på Ghost Town som er en vandring rundt i det som var en stor by for bilproduksjon, Detroit.

7. Waylon - The World Can Wait

Waylon, eller William Nijkerk er nederlenderen som har laga et countryalbum som går utenpå det meste av det som kommer fra USA om dagen. Jeg ble først oppmerksom på han da han i 2014 sammen med Ilse De Lange ble nr. 2 i Eurovision Song Contest som The Common Linnets, med den sobre countryballaden Calm After the Storm. I år var han tilbake i Eurovisionsirkuset med den røffe og kompromissløse countryrockeren Outlaw In Em'. Samtidig ga han ut et album som altså forbløffa meg ved at det var så autentisk og så bra laga at det altså slår ut det meste av det som kommer fra karer som Luke Bryan, Blake Shelton og Jason Aldean, som er noen av de største stjernene i den såkalte brocountryen, eller mainstream.

Dette er låter laget av en artist som vet hva han holder på med, og at han har Waylon Jennings som sitt store forbilde er lett å skjønne. Her er fullt av tøffe, solide outlawlåter, men det er samtidig framført med følelse og innlevelse. Et av de beste countryalbumene utgitt i 2018 er min dom.

Et av de mange helstøpte sporene på skiva er Highway Of Heartache:

6. Cody Jinks - Lifers

Cody Jinks er også en som har levert et røft og helstøpt countryalbum i år. Jeg visste at han har et navn i den alternative countryen, men at det var så gjennomført bra, det ante jeg ikke. For dette er en samling med meget sterke låter som tar meg fra første tone. Cody Jinks har rett og slett skutt innertier med denne skiva, og dette er musikk som jeg aldri kommer til  bli lei av. Det er også så heftig, men samtidig følsomt framført at jeg ikke kan skjønne anna enn at Jinks blir stor.

Desert Wind er rett og slett en formidabel låt:

5. AWS - Fekete Részem

Og her er min største musikalske åpenbaring dette året, ved siden av skiva og artisten som er nr. 1. Det ungarske metalbandet AWS tok meg med hud og hår med sitt mesterverk Viszlát Nyár i årets Eurovision Song Contest. Det ble årets låt for meg, og jeg utbroderte dens storhet i innlegget over årets sanger i går.

Jeg var veldig spent på albumet jeg skjønte måtte komme i år, deres fjerde i rekken. Og som AWS leverer! Dette er årets metalalbum for meg, og sjøl om jeg i utgangspunktet skjønner lite av tekstene så har jeg fanga opp en del gjennom å oversette sangtitlene, samt at det verserer noen videoer der enkelte av sangene er oversatt til engelsk. AWS er dessuten et band som ønsker å nå ut med viktige budskap i sangene sine. Her er mye frustrasjon, mye desperasjon, og det blir framført på en dønn ærlig måte. Musikken tar meg og slår meg i bakken. Jeg simpelthen elsker det AWS kommer med på denne skiva.

Spesielt sterk er Hol Voltál (Hvor var du?). Videoen sier mye om hva sangen handler om. AWS spilte på Wacken Open Air i år og sjøl om de synger på morsmålet så bør de ha alle muligheter for en internasjonal karriere.

4. Jordan Mogey - Love Loving You

At årets countryalbum skulle komme fra en nordire som høres ut som han har en kjølig distanse til låtmaterialet hadde jeg ikke trodd. Men det er noe med hele denne plata, noe med atmosfæren og musikken som bare gjør at jeg elsker den. Jeg har den mest rocka av de, Rockin' At the Nursing Home på 9. plass over de beste låtene jeg har hørt i år. Den er bare så heftig, og den er til å bli i perlehumør av.

Musikken er enkel og tekstene er som man kan forvente av ei countryskive. Men jeg er altså blitt helt forelska i den uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor. Det er ikke pga. vokalen, for Mogey høres nesten uinteressert ut. Men jeg har på følelsen av at det er helt bevisst, og at det på en måte er hans varemerke. Likevel synes jeg dette er et blinkskudd av ei plate med mange herlige sanger.

Jeg poster åpningssporet, men kunne tatt hvilken som helst sang fra dette tvers igjennom herlige countryalbumet. Dette er ekte og ærlig country framført av en ung artist som vet hva han holder på med:

3. Hjerterknekt - Det er ennå tid

Så er vi inne på pallen, og først til et av mine største norske favorittband Hjerterknekt, som leverer på hvert eneste album. Enten de går røft til verks som på  "Lang natts ferd mot dag" i 2011 eller neddempa som på "Spor" i 2013. Fellesnevneren er åpne og ærlige tekster om livets realiteter, som brudd og de forskjellige konsekvensene av det og om å stake ut kursen for en ny epoke i livet. Henning Klevmark er i så måte en av de ypperste sangforfatterne vi har i Norge, ferdig snakka!

"Det er ennå tid" er en nydelig samling sanger med mye av de temaene jeg har nevnt over. Det er vart og nært fortalt og det er rett og slett en avslappende nytelse å høre på dette albumet. Det er gode fortellinger, men alltid med et håp. Det er en optimisme over mange av tekstene som gjør meg glad. Musikken er trygg Hjerterknektmusikk, men det er en stil som jeg er veldig glad i. Derfor er dette ei skive som det er enkelt å like. Det Lille Livet er herlig enkel og nydelig livsfilosofi:

2. Hjerteslag - Nattseileren

Bergensbandet Hjerteslag tok meg med storm med sitt 2. album "Vannmann68" i 2016. Jeg var derfor spent på nr. 3 som kom nå i november og jeg ble langtfra skuffa. Dette er en innertier av moderne, norsk rock anno 2018. Musikk som sitter tvert og med mange gode tekster. Jeg har sett både  kjempeskryt og noe mer forbeholden omtale av "Nattseileren", men for meg så står denne skiva som ei påle og som det beste som et norsk band har gjort i år. (Av det jeg har hørt ihvertfall!).

Robert Eidevik er en rockevokalist av høy klasse. Han har den følsomheten som skal til for å formidle tekstene på en troverdig måte, jeg tror virkelig på det han og bandet ønsker å formidle med sangene. Det Raymond Sa omtalte jeg i går som det beste jeg har hørt på norsk i år, og det er flere sanger her som tar meg og som forteller levende historier. Sangene er stort sett meget fengende, men de som ikke er det har også en skjønnhet som tar meg. Et rett og slett herlig album dette! Her er uhørt fengende og deilige Skyggesiden:

1. Shawn Williams - Motel Livin'

Denne lista er veldig maskulin, det er bare menn fra 2. til 11. plass. Men på topp har jeg en amerikansk kvinne som har laga det albumet som har forbløffa meg mest, ikke bare i år, men på mange, mange år. Det Shawn Williams gjør på "Motel Livin'" må jeg beskrive som en fantastisk reise i musikkens mange fasetter. For her er det variasjon, her er det country, her er det rock, her er det vaudeville/cabaret, her er det blues, men alt dette og mer til håndterer Shawn Williams på en måte som henfører meg totalt.

I går hadde jeg med på lista over årets sanger countrymesterverket Desert Baby på velvoksne 7:34 og den uhyggelig triste, men akk så vakre To See You, som omhandla en venns sjølmord. Men alle de 12 sangene på denne skiva er mesterverk og sjelden har jeg hørt en artist som til de grader lever så opp til det Gram Parsons kalte "Cosmic American Music". Dette er kosmisk musikk i ordets rette forstand og jeg er trygg på at Gram hadde applaudert heftig hadde han hørt dette.

Åpningssporet Leave har en start som får meg til å tro at det er en gitarist innen klassisk musikk jeg hører på før den ruller over i et eventyr av en mektig sang:

Du har rocka Touch, Love, 'n', Rub, du har Chop som har den vaudeville/cabaretvibben som jeg nevnte over, du har den bluesaktige perlen Secrets Unknown, en ny vakker countryballade i Be Mine Tonight, hysterisk lekne og samtidig rocka Get Some More, enkle, men likevel dramatiske Best of Me, Dreams, som med sin trekkspillstart gir meg franske assosiasjoner, heftige Buried Alive og til slutt det mektige tittelsporet Motel Livin'.

Skal jeg tro Spotify så er jeg én av bare 70 månedlige lyttere av Shawn Williams' musikk. Det er i tilfelle ufortjent alt for lite. For dette er musikk som fortjener all den utbredelse den kan få. Her har vi et musikalsk multitalent som har levert et så sterkt album at jeg helt har sluppet opp for superlativer.

Om ikke amerikanerne skjønner hvilken musikalsk størrelse de har i sin midte så må norske konsert- og festivalarrangører kjenne sin besøkelsestid og få Shawn Williams over hit. Sjølsagt vet jeg ikke hvordan dette materialet funker live, men jeg kan ikke skjønne anna enn at det vil bli konserter det vil gå gjetord om i mange år, typ "Jeg var der da Shawn Williams spilte fletta av publikum!".

Jeg avslutter med Buried Alive:

Dett var dett, men jeg kan nevne de som lå i vannskorpa, som også leverte knallsterke album i år, men som ikke nådde helt opp: Farmer Boys, Willy Nelson, Colter Wall, Steve Forbert, Lindi Ortega, Rosanne Cash, Aaron Lee Tasjan, Roger Græsberg & Foreningen, Gretchen Peters, Lordi og Martha L. Healy. Ikke artister å kimse av akkurat!

Da skal jeg resten av året kose meg med det beste av 2018's musikk mens jeg nyter Sydens sol!

Til slutt vil jeg ønske alle ei riktig God Jul og et Godt Nytt (Musikk)År 2019!